Kategoriarkiv: Politisk

Israel minnes sine kjære

Memorial Day. De fleste har mistet noen de var glad i eller kjente.

Memorial Day. De fleste har mistet noen de var glad i eller kjente.

Hva er det med dette landet, dette folket? Alt er annerledes. Det gjelder åpenbart andre regler for dem enn for oss andre.

Når vi blir angrepet av sinte menn som tilber Allah, kjenner vi det koker. – Hva har vi gjort dem? Har vi ikke bare vært snille, tilbudt dem ly for krigen, gitt dem mat og hus, av vårt overskudd. Det er da urettferdig at de skal hate oss sånn.

Annerledes er det når de angriper jødene. Israel. Det eneste demokratiet, det eneste utviklede landet i regionen, sett med våre øyne i alle fall, helt likt oss selv på mange måter, men likevel. Det vi må lide når terrorister angriper oss, er uforskyldt. Israel må lide på grunn av at de «okkuperer». Denne oppsiktsvekkende holdningen ble for eksempel uttrykt i tiden etter 22/7 og de grusomme drapene Anders Behring Breivik begikk, og Israel uttrykte medfølelse og et aldri så lite: «forstår dere oss nå?» Mannen som målbar de ekstreme, men likevel så svært vanlige holdningene, var Norges offisielle representant til Israel, ambassadør Svein Sevje.

Men neida. Vi forstår ikke jødene nå. Vi forsto dem ikke etter 22/7, ikke etter Gaza-krigene, ikke under Mavi Marmara-episoden, og vi forstår dem ikke når de slår ned på knivstikkende, «Allahu Akbar»-skrikende arabere og stopper dem før de dreper enda flere. Vi enser det ikke, det er sannheten. Vi bryr oss i hvert fall ikke så mye at vi sender reportasjer i mediene. Hvis vi skulle komme til å gjøre det, er det – hold deg fast – med motsatt fortegn. I morges viste NRK tekst-TV en nyhetssak hvor Israel bombet et mål og noen «palestinere» skulle ha blitt drept – og så opplyste man at det også var sendt – samtidig – raketter derfra.

At staten Israel som det demokrati det er, har plikt og full anledning til å forsvare sine borgere mot rakettangrepet – som kom først – kommer visst ikke opp på skjermen for disse menneskene.

Men det er ikke noe nytt. Antisemittismens historie er full av slike «annerledes». Den franske filosofen Alain Finkielkraut skrev i 2000 at «parentesen har lukket seg» om voldsbølgen som rammet jøder i Europa. «Jødenes hjerter er tunge. For første gang siden krigen er de redde.»

De tre forfatterne Eriksen, Harket og Lorentz skriver i sin bok «Jødehat» følgende:

«Sammenhengen mellom konflikten i Midtøsten og angrepene på jødiske minnesmerker, gravlunder, forretninger, synagoger og skoler er omstridt, men 60 år etter frigjøringen av Auschwitz er det i denne konflikten at hatet mot jødene finner sin legitimering.»

Altså handler ikke jødehatet om hva jødene gjør. Det handler ikke om uenighet med Israels regjering, som så mange hevder – og ser på deg med verdens blåeste og uskyldigste øyne. «Det må være lov å være uenige med Israel uten å bli beskyldt for antisemittisme!» Javisst. Så hva foreslår vi? Skal jødene fortsatt behandles ulikt alle oss andre? Midtøsten koker. Det drepes mengder av uskyldige sivile hver eneste dag, men verden står maktesløs og ser på massakrene. Man greier ikke samle seg om ett eneste tiltak. Knapt en skarve resolusjon greier man å sette underskriften sin under. Men hva er alle skjønt enige om, og hvilket land og folk har fått flere FN-resolusjoner mot seg enn alle disse andre?

Vi vet svaret.

Men jødenes lille, på mange måter fantastiske stat gir seg ikke over. Med en blomstrende økonomi som følge av høy arbeidsmoral og en stor grad av investeringsvilje og oppfinnsomhet feirer landet torsdag sin 68. uavhengighetsdag.  Men først skal de minnes sine 23.447 unge menn og kvinner som har måttet bøte med livet for å forsvare sitt lands frihet i disse årene. Blant dem som tjenestegjør i IDF – det israelske forsvaret – jøder, drusere, circassiere og noen muslimske samfunn, er det knapt noen som ikke er berørt, skriver Times of Israel. Alle har mistet en de kjenner, eller de kjenner en som har.

Klokka 20 ringer sirenene i hele landet for å markere et øyeblikks stillhet. Dette øyeblikket berører absolutt hele landet, man stanser opp i det man gjør, om man så kjører på veien. Her er alle de 8,5 millioner innbyggere i Israel samlet om én sak.

Kampen – forsvaret fortsetter. Bare sist år ble 68 israelere drept på jobb mens de forsvarte landet eller sørget for ro og orden. I tillegg ble 32 sivile mennesker brutalt drept av angripere. Før staten Israel ble etablert i 1948, ble 2.576 sivile og sionister drept i terrorangrep, et tall å merke seg for alle som støtter synspunktet til Svein Sevje, at jødene har seg selv å takke. Fordi. Fordi hva?

Det jødiske folk har sin opprinnelse i landområdene Judea og Samaria. Har vandret jøden Jesus omkring. Var han født på «Vestbredden», ettersom Betlehem ligger her? Også den gangen var jødeland okkupert, av romerne. Og før hans tid hadde hans forgjenger David sitt hovedsete i verdens mest omstridte hovedstad, Jerusalem. Er også den «palestinsk» – fordi en egypter ved navn Yassir Arafat fant det opportunt å kalle araberne i området for å ramme den jødiske staten?

Uttrykket «palestiner» ble for øvrig brukt i den britiske mandatperioden (1922-1948) for å identifisere jødene i området. Araberne i området ble derimot kalt, – ja hva tror vi? Arabere – enkelt nok. Selv kalte de regionen balad esh-Sham (Damaskus-provinsen).

I begynnelsen av 1947, da FN utredet muligheten for å dele området mellom jøder og arabere, argumenterte dessuten diverse arabiske talspersoner sterkt imot en slik deling, ettersom området etter deres mening var en del av «Sør-Syria», og ettersom det aldri hadde eksistert noe «palestinsk» folk eller «palestinere», var det i deres øyne urett å etablere en stat ex nihilo (ut av ingen ting) på syrisk suverent territorium.

Kvartetten sterkt uenig med jødene om bygging på jødisk kjerneland

Fra Judea. Her vandret jøden Jesus for 2000 år siden, og det har bodd jøder her i uminnelige tider.

Fra Judea. Her vandret jøden Jesus for 2000 år siden, og det har bodd jøder her i uminnelige tider.

Den såkalte Kvartetten, bestående av EU, USA, Russland og FN, er forventet å komme med en ny rapport om forholdene i Midtøsten i slutten av måneden. Gruppen av maktsentre har som kjent tatt mål av seg å få fred mellom Israel og araberne, men som alle sine forgjengere har de til nå ikke vært i nærheten av å lykkes.

Den nye rapporten forventes å være – som vanlig – spekket med kritikk mot det eneste demokratiet i regionen, og det i en tid der hele Midtøsten står i brann, av helt andre årsaker enn hva den lille, blomstrende oasen der helt øst på middelhavskysten har klart å fremprovosere ved sin blotte eksistens.

Israelske diplomater mener rapporten denne gang vil ta for seg boligbyggingen i de såkalte bosettingene – områdene i den delen av det en gang jødiske kjernelandet Samaria og Judea, det som etter Oslo-avtalene ble kalt for C-området, eller den delen av den såkalte Vestbredden som PLO på vegne av araberne i området ble enige med israelske myndigheter om at Israel skal administrere. Årsaken er at Israel – og den gangen også det internasjonale samfunnet – regner med at denne delen av disse områdene vil tilfalle Israel etter at en fred er fremforhandlet.

Som vi vet ligger problemet nettopp der – de som leder araberne i området, nekter å forhandle med Israel – før Israel har innfridd forhåndsbetingelser – eller sagt med andre ord, før Israel gir dem det de skulle forhandle om – før forhandlingene begynner.

Et barn kan forstå at slike ikke kan kalles forhandlinger. Heller utpressing. Så fører det da heller ikke frem.

Ettergivenhet har Israel prøvd. Gaza ble gitt araberne uten betingelser, – man hevdet at det skulle bevise for omverden at Israel ønsker fred. Undertegnede har hørt av en kilde som sto daværende statsminister Ariel Sharon nær, at selv ikke han trodde det aller minste på at gesten skulle skape noe fred. Handlingen gir derfor et innblikk i den desperasjonen og fortvilelsen alle israelske ledere må føle på, ved den intense motviljen og motstanden landet til enhver tid får, ikke bare fra motparten, eller fienden, araberne, men også fra det såkalte internasjonale samfunn. I spissen for de argeste kritikerne finner vi arkitektene og utøverne av jødeutryddelsene under Holocaust. EU har med flere ekstreme innspill gjort seg negativt bemerket i denne leiren.

Når det gjelder USA mener analytikerne at rapporten som kommer, ikke nødvendigvis representerer noe endring av landets kurs, men heller en tilstramming av den kursen landet allerede har. Obama-administrasjonen er som kjent ikke veldig positiv til Israel. Det man er redd for, er at rapporten kan være så negativ for Israel at den kan være med å bane vei for en resolusjon i Sikkerhetsrådet. USAs syn på bosettingene er velkjent og negativt. De mener bosettingene er et «hinder for fred.»

Israel på sin side har gjentatte ganger ytret ønske om forhandlinger. Det hjelper bare så lite når bare en av partene ønsker å snakke sammen.

En meningsmåling blant israelere som akkurat nå ble offentliggjort er interessant i denne sammenheng. Det viser seg at israelerne generelt aldri har vært mer pessimistisk enn nå med tanke på en varig fred med araberne i området, de såkalte «Palestina-araberne». Blant israelske jøder er det ikke mer enn 5,7 % som virkelig mener at slike forhandlinger vil føre til fred mellom de to folkeslagene de kommende år. 20,7 % mener det er sannsynlig i de nærmeste årene, og så mye som 77,6 % mener det slett ikke er sannsynlig.

Et stort flertall av israelske jøder mener også at Israels kontroll over Judea og Samaria ikke kan anses som en «okkupasjon». 71,5 % av dem ser det slik, mens 22,7 % mener det er en okkupasjon. I den arabiske befolkningen derimot er det, ikke særlig overraskende, omtrent motsatt fordeling av ytterpunktene.

Videre mener langt flere jødiske israelere at det er mer viktig at araberne aksepterer Israel som jødisk stat, enn at det kommer i stand en fredsavtale, med 48,2 %. Dette målt mot dem som mener at fredsavtale er viktigere. Disse utgjør 27,5 %.

Når det gjelder spørsmålet om hva som er av størst betydning for en eventuell endelig løsning for Judea og Samaria, svarer 52,5 % at det viktigste er å opprettholde jødisk majoritet i landet, mens 21,9 % mener jødisk suverenitet over landet er aller viktigst. De som mente det ene er like viktig som det andre, utgjorde i undersøkelsen 19 %.

Terroren: Israel vs. Europa

hansrustad_4254828a

Hans Rustad

Hans Rustad holdt foredrag i Miff Oslo tirsdag 26. april. Rustad er redaktør for det konservative nettstedet document.no og publiserer ofte stoff fra SMA. I tillegg publiserer nettstedet ofte andre israelvennlige og belysende artikler som du aldri vil finne i norske medier ellers.

Følgende er et sammendrag av en del av de viktigste punktene i foredraget.

Alt i dag skjer så fort og henger så sammen at man kan bli svimmel. Israel har et samhold og ”kan” dette med terror, så jeg er derfor mer bekymret for Europa enn for Israel.

Europa har kommet etter Israel i den forstand at også vi har fått terror, men vi takler dette helt annerledes enn Israel gjør. Israel vet at terror er en trussel mot landets eksistens. I Europa heter det at terror er noe som sprer frykt, og at vår «motstand» derfor må være å fortsette som før.

Men terror er ikke bare frykt, det er også å bryte ned mostanden i samfunnet. Israel ville aldri omskrevet sannheten på denne måten slik Europa gjør. Israelerne er nødt å se sannheten i hvitøyet for å overleve.

Dette er en asymmetrisk krig. Vår fiende har en fordel i en slik krig. Det som er spesielt er at Europa ikke tør si hvem fienden er. I Israel er det derimot ingen tvil om hvem som er fienden. Europeerne tør ikke si hvem som er fienden.

Bare dersom man kan skape en slags ”symmetri” kan man nevne hvem fienden er. Denne måten å forholde seg til terroren skaper store spenninger innad i Europa. Slik at selv om blodet flyter i Brussel og Paris, så er det fremdeles de «ekstreme høyre» som er fienden.

Israelerne står i vantro og ser på det europeiske knefallet, og de ser på europeernes svakhet. Dette er en parallell til 30-årene: det var derfor Hitler kunne få makt. Ingen våget å konfrontere hans arbeid og ideer.

Derfor, på grunn av denne svakheten, har jødene begynt å forlate Europa. Europa kan ikke en gang beskytte seg selv, langt mindre sine jøder.

Europeerne har sagt opp nasjonalstaten til fordel for en overbygning: EU, FN og andre overbygninger. Vi har skapt et system som produserer vinnere og tapere.

Arbeidsmarkedet er i forandring, man setter bort jobber – du får ikke lenger jobb fordi du er blond. Hva har så dette med Israel å gjøre? Det skapes spenninger.

Tenk på alle de forhåpningene man hadde til Obama. Det er ikke så mye igjen av det nå. Han er den mest liberale presidenten USA har hatt, men han har ikke egentlig selv oppdaget at holdningene hans ikke fungerer slik han later til å tro, og fortsetter som før.

Er dette kynisme, eller er politikk noe man sier fordi man vet det har en effekt man er ute etter? Sånn skulle ikke politikk være. Det vi skal gjøre i kveld, er å snakke sant.

Obama var i Saudi Arabia. Han er ikke spesielt populær der. Dette er en merkelig situasjon: venstresiden er skuffet over Obama, men får seg ikke til å si det, man tier heller stille. Obama har nemlig blitt ”dronekrigeren”. Bush var Guantanemo, Water Boarding etc.. men Obama har drept mange. Fredsprisvinneren Obama.

Overvåkningen som Snowden avslørte er ett eksempel. Så er det våpenleveransene til Saudi Arabia. USA har levert våpen for 30 milliarder dollar.

Midtøsten har blitt som et hjul som stadig suger inn i seg større arealer, med vold og annen elendighet. Dette bekymrer Israel. Obama er jo også sterkt antisemittisk. En effekt av disse krigene er jo at vi får folk hit som har antisemittiske holdninger. Dette er en infiltrasjon. Se på saken med Kaplan i Sverige som måtte gå fra regjeringen. Man later som om det kun er denne personen som er problemet og som har slike holdninger.

Obama hadde lovet å bombe Assad hvis han brukte gass mot sin egen befolkning. Assad brukte likevel gass flere ganger, tross Obamas ”red line”. Obama brukte ikke bomber mot Assad, slik han hadde truet med. Dette var det tidspunktet da Assad ble reddet.

Det virker som om Obama ikke skjønner dette. Flyktningene som kommer til Europa, er jo dels grunnet denne handlingen av Obama. Virkeligheten er langt fra det bildet politikerne gir deg.

Så har du politikere som Erdogan og Putin, som ikke bryr seg overhodet.

Angrepene i Paris, etc – dette er krig. Nå trues europeiske storbyer, det er krig! Selv etter angrepene i Tunisia kunne Cameron – igjen – prestere å si: – dette har ikke noe med islam å gjøre. Han viser med dette frykt. Han er redd på vegne av sin egen befolkning, og tar over rollen som beskytter. Er det en slags psykoterapi? Hollande reagerte noe annerledes etter Paris.

Det skaper mistenksomhet når lederne sier ”slapp av” når de skulle beskytte. Dete er en forferdelig politikk. Den snur situasjonen på hodet. Det skaper frykt.

Vi får også stadig høre at de farlige er de høyreorienterte. Dette er å forgifte befolkningen, og det betyr at det blir enklere for de virkelig høyreekstreme.

Men vi har ikke sett noen større demonstrasjoner mot terror. Alt dette er fakta, men ingen medier nevner det. Derved blir de en del av en dynamikk som skaper spenninger.

Israelerne vet at dette er farlig og ser det svært alvorlig. Slår ned på selvtekt. I Norge går man i motsetning etter dem som snakker om og setter ord på det alle vet. – det ”kunne jo” bli omsatt i gjerning… det blir som blodhunder.

Jihad eksisterte for øvrig før Israel, det har ikke noe med grenser eller territorier å gjøre. Det muslimske Brorskapet ble opprettet i 1928.

I Europa tenker man om at hvis man integrerer muslimene, støter man dem fra seg, så i stedet integrerer man seg i islam og mister sin egen identitet. Europeerne får ikke lenger være seg selv – tør ikke. Dette handler nå om verdiene våre, om kulturen.

Fiendtligheten er slik at det snart er blitt kontroversielt å si at man er norsk. Alle kulturer er liksom like mye verdt, – og egentlig er de andres bedre enn vår. Alle ”vil” egentlig det samme, bare de får sjansen, forklarer man. Derfor tar man imot alle med åpne armer. Så når det ikke blir som man tenkte, så må det være noen ”slemminger” som tenker feil.

Derfor tildelte regjeringen de 50 millioner til Bjørgo. Han skal forske på ”høyreekstreme”.

Han snakker åpent om at politiet skal banke på dørene til dem som ikke tenker som ham. Et intervju nylig viste tydelig at dette ikke handler om forskning, men om ideologi. Det kom opp nylig at man mener de konservative kristne kan bli høyreekstreme. Hvis du mener Norge er et kristent land, er du jo imot multikultur og slik de definerer det er du ekstremist.

Dette er alvor.

Vi hadde 22.juli, men det var én person. Nå har vi trusler i Europa som ikke kommer fra én, men fra tusener av jihadister. Tenker man selv, så tenker man automatisk: – hvorfor ikke heller bruke pengene på et senter som forsker på salafisme? DET er jo relevant!

Det foregår en bagatellisering av jihad, terrorister blir omtalt som om dette er noe som skjer på ”gutterommet”, denne radikaliseringen.

Det hjelper for den del ikke med en politistat dersom vi ikke vet hva vi tror på. Det var noen verdier vi trodde på i Norge før. Kanskje ikke alt var så godt, men det var likevel en soliditet i folk – hos mange.

I dag får ikke disse lenger noen bekreftelse ovenfra – fra landets ledelse. Mange savner dette, og de er sorgfulle fordi det er slik.

Vi fornekter den arv vi har fra Israel. Mellomkirkelig Råd arbeider for å delegitimere Israel. Når du tenker på kristendomsforfølgelsene i Midtøsten – vår egen religion har blitt synkretistisk – man mener vi alle tror på den samme gud.

Rustad tok et par eksempler på at bildet likevel ikke er helt mørkt. Han mente de to samfunnsdebattantene Usman Rana og Faten på hver sin måte begge to nå opptrer på en måte som kan gi en strime av håp. De nevner og bruker eksempler – Rana om de norske prestene – han skulle ønske imamene var mer like dem. Og Faten kunne fortelle at hun av og til søkte tilflukt i kirken for å få være i fred. De blir begge nå utsatt for trusler fra sine egne, – og her ligger håpet. Det må frem at de samme som nå truer dem, er de som truer friheten i det norske samfunnet.

Men det norske samfunnet følger ikke opp dette. Ikke det danske heller, for den del. De ser ikke en gang problemstillingen over. Og i Sverige er det virkelig ille på dette området.

Det er en sammenheng mellom mangel på grensesetting og det at vi ikke får eller tør si hvem og hva vi er. Vi skal ikke skrive om hele vår historie og tro fordi det kommer noen andre til vårt land.

Så hvordan denne utviklingen kan fortsette er en stor psykologisk gåte, for folk flest vil slett ikke ha det slik.

Mediene lager stråmenn – det er ingen reell debatt.

Eksempel: nazi-beskyldningene mot Israel. Du kan ikke så lett forsvare deg mot en stråmann.. du blir tatt for å være noe du ikke er – hvordan skal du forsvare deg?

Definisjon på å være politisk korrekt: Det finnes bare én type spørsmål og svar, og de er kjent. Det gjelder bare å lære seg dem.

Dette er et nytt fenomen i Norge. Jeg har opplevd den kalde krigen, og har opplevd mistenksomhet. Man kunne bli mistenkt for å være kommunist. I dag kan potensielt alle mistenkes! Det er noe nytt i landet vårt.

Vi står overfor noen alvorlige valg. Møtene i Danmark foregår nå bak maskingevær. Dette viser at de som truer, har veldig stor makt. Det er et nederlag når det frie ord må søke tilflukt bak metertykke vegger og våpen. Problemet er at politikerne nekter å innse hvor alvorlig dette er.

Vi står i en kamp hvor det flyter blod, og hvor det vil flyte blod i fremtiden. Men vi mangler en strategi.

Tiden er nå inne for Europas politikere. Det burde ikke være slik at en som Vilks må sitte i sikkerhetsfengsel, – for det er det han gjør, i praksis.

Myndighetene må begynne å sende signaler: de som truer, må sendes ut av landet. Hvis ikke dette skjer, – pisk og gulrot – en klok, forutseende strategi – får vi et mer regresessivt samfunn. Et samfunn som utvikler seg bakover.

Israel har det ikke slik. Der vet man hvem man kan stole på.

– Tror Gud er skuffet og skamfull over sitt folk

Kåre Simensen, Arbeiderpartiet

Kåre Simensen, Arbeiderpartiet

Hvorvidt en stat kan være ond eller god, kan nok både statsvitere og filosofer, samt en og annen oppvakt politiker svare nokså kjapt på. Men mennesker kan definitivt inneha slike egenskaper.

I en artikkel i iFinnmark.no kommer stortingspolitiker Kåre Simensen (AP) med noen utsagn som en høyere grad av selvinnsikt og generelle kunnskaper kunne forhindret. At han selv blir kvalm, er så sin sak. Men at han trekker Gud inn i sine problemer, er noe annet.

– Tror Gud er utrolig skuffet og skamfull, sier Kåre Simensen etter å ha sett en NRK-dokumentar.

Vi skal ikke uttale oss om Skaperens følelser for sin «øyensten» og det folk han ifølge seg selv elsker for deres fedres skyld, for det var ikke AP-politikeren som var det egentlige poenget her. Men man har jo lov å tenke noe om det, sånn inni seg.

Poenget derimot er at det i kommentarfeltet under artikkelen dukket opp noen meningsmotstandere av politikeren, og noen andre, som hyllet ham for uttalelsene. En skriver «Bra, Kåre Simensen!», en annen mener Gud må ha gjort en «kjempebommert,» når han ser «kor umenneskeleg dette folket oppfører seg!»

Foranledningen var at Israel forsvarer seg mot rakettangrep fra islamister. Det bør vi alle vite nå, etter disse årene som har gått siden Israel gjenoppsto i 1948. Israel må ikke forsvare seg! Og gjør de det, må de ikke, for all del, vinne kriger! Jødene må tape!

Det dukker opp en Svein Tore Pedersen. Alt i debatten ligger åpent på nett, så SMA åpenbarer ikke noe som er sagt i lukkede fora. Dette kan enhver lese ved å klikke på linken over. Man kan lure på både det ene og det andre når man leser kommentarene. Han åpner med å rose Simensen på nordnorsk for at han er mann nok til å skrive slikt.

Logikk er ikke hans sterke side, ei heller historiekunnskap. For ham er det leit å se verdens urettferdighet: «Hele verden kritiserer Hamas, men knapt noen med makt tør å kritisere Israel…» Her kunne det virke som om noen trenger både høreapparat og sterke briller, i overført betydning.

Problemet slik det fremstår for dem som ser NRK og TV2, leser Aftenposten og Vårt Land, er jo det motsatte: ingen tør kritisere Hamas. I alle fall ikke nok til å innrømme regionens eneste demokrati retten til å forsvare seg mot muhammedansk terror, slik andre siviliserte land får – og gjør.

Man kunne jo for den saks skyld laget seg en analogi: vi skriver 1944. Vi har vært okkupert av Nazi-Tyskland i fire år, og hatet i den norske befolkning mot okkupanten er ikke lite. Verden sliter med nazistene, og driver en intens kamp for å få avsluttet galskapen koste hva det koste vil. Så skriver noen i avisen de forløsende ordene: «Hele verden kritiserer nazistene, men knapt noen med makt tør å kritisere Storbritannia…» Det klinger noe dårlig. Like dårlig som satsen over.

Etter hvert kommer hjertespråket: «Israel er ond.»

Et menneske kan være ondt, – en stat har ikke slike egenskaper. Staten søker å styrke sine interesser. Hvis noen prøver å ødelegge en stat (som Hamas gjør med Israel) har staten rett OG plikt til å beskytte sine borgere, om nødvendig med våpenmakt. Gjør Israels bruk av denne retten staten til ond?

2016-04-19_Israel_ond

Han får følge av en Janne Pettersen. Heller ikke her briljeres det med kunnskaper om emnet man diskuterer med fynd og innlevelse. Okkupasjonen av Vestbredden er i hennes øyne «ulovlig». «Israelittene» «fortsetter» å «frata de landområder», «nekte palestinerne vann, strøm» flere andre ting, og kontrollen er «meningsløs.» Med mere.

2016-04-19_janne

Vi tar derfor for oss dagens nyheter for å forklare denne læreren (?) i videregående skole hvorfor Israels «kontroller» slett ikke er «meningsløse», men svært meningsfylte. Fra å være en økende voldsspiral, som hun tror, er virkeligheten en annen: Israel stanser vold. Ved bruk av sin styrke og militærmakt innser fienden at overmakten er for stor, og gir seg, i alle fall inntil videre. Å forsøke å tukte Israel nå, er å begå selvmord. Det skjønner enhver.

Hamas fortsetter ufortrødent. Til de blir stoppet. De vil ikke forhandle. Kun ett språk skjønner de: bruk av makt og styrke.

Tunnelen fra Gaza som vi omtalte i går, var en helt reell, virkelig, og livsfarlig trussel mot sivile samfunn i Israel. IDF kaller tunnelene «angrepstunneller» med rette. Her planlegges de grusomste overgrep mot sivile. Enhver som følger med, kan levende forestille seg hva som kan skje, og kjenner man Muhammeds liv og eksempel, er halshugging, seksuelle overgrep mot barn og voksne, menn og kvinner, gutter og jenter, herjing og ødeleggelser, bare slik deres «profet» levde og forkynte. Enhver som følger med, kan også med egne øyne se på film og TV at det er slik det er. I Midtøsten, i Köln, i Paris, i Göteborg.

Israel planlegger et gjerde mot Gaza. En barriere, teknisk som fysisk, over og under bakken, som vil gjøre det umulig for deres fiender å grave seg under dem for å forvolde død og forskrekkelse. Talsmenn for områdene i nærheten av Gaza sier til Jerusalem Post at ferdigstillelse av denne barrieren vil koste så mye som 3 milliarder shekel (over 6 milliarder norske kroner.) Den gode nyheten er at prosjektet vil være ferdig om to år.

IDF tror at Hamas neppe vil fortsette å bruke millioner på å grave slike tunneler, og engasjere tusenvis av mennesker for å arbeide med dem, dersom de innser at Israel likevel vil oppdage dem og tilintetgjøre dem. Hamas på sin side sier at tunnelene bare er «en dråpe i havet» av alt de gjør som kommer til å ramme Israel.

Det er ikke mulig å ta innspill som AP-politikerens eller hans våpendrageres alvorlig. Men meninger som dette, og en nærmest total mangel på kunnskap kombinert med et enormt engasjement, er helt vanlig. Engasjementet er ofte nærmest proporsjonalt med uvitenheten. Jo mindre man kan om emnet, jo mer skråsikker er man – og alltid til fordel for jødenes svorne fiender.