Den internasjonale boikottkampanjen mot Israel som starter nå i februar, har grobunn rundt på kloden. Spesielt i universitetsmiljøene er mange et lett bytte. Dels grunnet historisk kunnskapsløshet, og dels grunnet det radikale miljøet som alltid har kjennetegnet vestlige undervisningsanstalter.
Vi bragte i går den amerikanske juristen og professoren Alan Dershowitz’ ti punkter – argumenter for hvorfor en slik kampanje ikke er rettferdig – og dermed umoralsk.
Dershowitz tilhører på ingen måte den politiske høyrefløyen som godt kunne levere adskillige hardtslående argumenter for sine synspunkter, uten at det på noen måte ville bli umoralsk. Tvert om er han relativt moderat, men klart venstreorientert. Likevel er hans argumenter så innlysende for enhver som tar seg bryet med å lese, at det slett ikke skulle være nødvendig å bruke synspunkter fra de mer konservative for å gi ham rett. Spørsmålet om boikott blir svært fort et spørsmål om hykleri, ett av punktene juristen peker på.
Vi følger derfor opp med noen satser fra et åpent brev fra to jødiske studenter ved Oxford universitet. Som andre campuser har også denne sett en veldig opplading til denne boikott-uken, som de kaller det, eller «Israel Apartheid Week». Det de skriver åpenbarer holdninger. Midt i denne bevegelsen, som man må kunne anta mener seg å være antirasistisk, og at de arbeider for et godt formål, yngler hatet og rasismen i beste velgående.
Studentene er selv åpenbart svært venstreorienterte. SMA deler ikke nødvendigvis deres syn på saken. Men de har likevel gode argumenter som også lett kunne aksepteres for andre med samme politiske syn. De bringer synspunkter som kanskje kunne få enkelte venstreorienterte til å våkne opp for den rasismen og det jødehatet som spres fra denne politiske fløyen.

Åpent brev til besøkende ved «Israel Apartheid-uken»
Det er ingen forskjell mellom jødiske ekstremister som ikke anerkjenner palestinernes rett til en stat, og de som ikke anerkjenner jødenes rett til en stat.
Yishai Mishor (holder på med doktorgrad i jus), Oded Steinberg, Oxford
Kjære venner,
I likhet med dere mener vi at den israelske okkupasjonen av Vestbredden må avsluttes umiddelbart, og at palestinerne har en naturlig rett til selvbestemmelse og politisk frihet. Det vi har problemer med, er underteksten ved den såkalte «Israel Apartheid Week», som gir disse rettighetene kun til palestinerne – derimot ikke til deres jødiske naboer. Dette er galt, for jøder har rett til et nasjonalt hjem i det landet som de har sterke historiske, religiøse og kulturelle bånd til.
Vi er israelske studenter her på Oxford universitet som tror på fred, frihet og like rettigheter for alle. Når vi er i hjemlandet vårt sloss vi for å få avsluttet bosettingene og okkupasjonen. Mange israelere støtter dette, selv om vårt nåværende regjering er langt fra dette. Vi skriver dette brevet fordi Oxford de siste ukene har blitt rammet av en bølge av hat og intoleranse. Jødiske og arabiske nasjonalister har angrepet hverandre. I lys av «Israel Apartheid Week» (IAW) som nok et eksempel på denne negative atmosfæren, tror vi at det er viktig at vår moderate stemme blir hørt.
…
De som organiserer IAW støtter opprettelsen av en palestinsk nasjonalstat, men de anerkjenner ikke en tilsvarende rett for jødene til en nasjonalstat. Hvorfor? Hva er årsaken til en slik diskriminerende holdning? Ved å klistre merkelappen et i bunn og grunn «rasistisk» system på Israel (og det uten å spesifisere okkupasjonen av Vestbredden) mener de å overbevise andre om at jøder ikke har rett til et nasjonal hjemland. Les teksten de sprer; de har ikke fokus på okkupasjonen av Vestbredden. I stedet arbeider de for noe langt mer radikalt: at staten Israel ikke skal finnes lenger på kartet.

Forfatterne av brevet avslutter med å be leseren se på sine egne synspunkter: Støtter du en jødisk nasjonalstat side ved side med en palestinsk nasjonalstat? Dersom man ikke kan svare positivt, er man en ekstremist.
Vi antar dessverre at campusene, mediene og regjeringen rundt om i Europa er fulle av ekstremister som ikke kan anerkjenne jødene denne soleklare retten. (Ynet)

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Selve kjernen i denne boikott-aksjonen er den innlysende forskjellen arrangørene gjør på de to partene, nemlig at arrangementet slett ikke har som mål å stoppe okkupasjonen av Samaria og Judea («Vestbredden»), men målet er å bringe staten Israel til opphør.
Selveste London School of Economics (LSE) sendte nylig ut en e-post via universitetets offisielle server, der ordbruken til fulle røper intensjon og standpunkt.
En av studentene, Dir Glick (28), som holder på med sin Master i historie og internasjonale forhold, skriver tilbake til arrangøren:
[pullquote]Støtter du en jødisk nasjonalstat side ved side med en palestinsk nasjonalstat?[/pullquote]»Det ser merkelig ut for meg at avdelingen for Internasjonal historie ved LSE bruker ordene «israelsk apartheid» i en offisiell e-post sendt til samtlige studenter. Uten å starte en debatt om hvorvidt denne påstanden er rett eller feil, er det klart en kontroversiell, og fullstendig politisk definisjon, som hører hjemme i den politiske verden og ikke i akademia.»
«Akkurat som man neppe ville innbille seg å sende en offisiell invitasjon fra avdelingen med et ordvalg som «de berettigede israelske bosettingene i Judea og Samaria» – ser det ganske voldsomt ut for meg å ha en slik klar propaganda i e-posten som «israelsk apartheid.»»
Han sier at «det største problemet for meg er at apartheid blir presentert som et faktum. Det blir et konsept når det blir videresendt av avdelingen. Hva skjer når en student fra Kina som vet veldig lite om situasjonen i Midtøsten, får en slik e-post?»
Glicks protest fikk avdelingen til å sende ut en avklarende mail, hvor det sto at holdningene og meningene som meldingen ga uttrykk for, ikke var avdelingens.
Glick oppfordrer israelske studenter over hele verden til ikke å akseptere invitasjonen til apartheid-uken som et faktum, men klage til universitetenes ledelse. Han mener slikt mange ganger blir sendt ut bare fordi man er tankeløs. (Ynet)
Vil en boikott ramme Israel? Landets finansminister Yair Lapid har advart landets innbyggere om at israelske husholdninger vil kunne få merke presset dersom fredssamtalene med Palestina-arabernes selvstyremyndigheter skulle mislykkes. Også USAs utenriksminister John Kerry har sagt at Israel antagelig vil bli anklaget dersom samtalene igjen skulle ende opp i ingen ting. Men svært mange diplomater og investorer er uenige, skriver Reuters.
«Boikott er som en spøkelseshistorie du forteller om natten for å skremme folk,» sier Jonathan Medved, som leder OurCrowd, et selskap som ordner risikokapital for israelske foretak.
«Sannheten er at Israel er verdensledende på vannteknologi, nestegenerasjons jordbruk, cybersikkerhet, helseinnovasjon og oppstarts-firmaer. Hvem ved sine fulle fem er det som ville gått ifra noe slikt?» sier han på telefon fra Sør-Afrika der han jobber for å finne interessante investeringspartnere.
EU, som er Israels største handelspartner, er viktig for landet. Samtidig er det klart at EUs handel med bedrifter som ligger innenfor det okkuperte området, utgjør kun 1 % av den totale handelen.
Samtidig er EU det eneste stedet utenfor den arabiske verden, ifølge Reuters, hvor man i det hele tatt har begynt å nevne sanksjoner mot Israel. Ikke så overraskende for oss i SMA, tatt i betraktning den rolle Europa – også utenfor Nazi-Tyskernes virkeområde – hadde i jødeutryddelsene.
«Det finnes ingen EU-boikott», sa Martin Schultz, presidenten for Europa-parlamentet, under et besøk i Israel nylig, da han ble spurt om EU hadde en politikk for hva de ville gjøre dersom fredssamtalene skulle feile.
Han sa det måtte være opp til ethvert medlemsland å bestemme sin investeringspolitikk.
Omar Barghouti, som var med å starte boikott-bevegelsen, sier til Reuters at han mener å merke en ny holdning når det gjelder investeringer i Israel.
«Vi snakker om en helt annen liga her. Glem å boikotte bosettingene, det er peanøtter. Hvis man kan ramme bankene, det er der pengene er. Det er grunnpilaren i Israels økonomi.»
Så her er Israel Apartheid Week, Hizbollah, det prestestyrte Iran og Hamas på linje, sammen med radikale og velmenende studenter i Europa og USA, – og nå også enkelte kristne organisasjoner. De ønsker å ramme det best fungerende landet i hele Midtøsten, det landet som har mest frihet og rettigheter for alle, inklusive de nesten to millioner araberne som bor i landet.