Et nytt tilfelle av normalisering av islamistisk terror i Europa inntraff denne onsdagen, da ekstremistiske aktivister gjennomførte en provokasjon i hjertet av London. Onsdag kveld avduket de en statue av den dømte terroristen Marwan Barghouti på Parliament Square, ved siden av statuen av Nelson Mandela. Demonstrantene tildekket statuen med et klede og avholdt en kort protestseremoni hvor de omtalte Barghouti som «Palestinas Mandela». London-politiet grep inn i løpet av få minutter og demonterte installasjonen, men den dristige fremferden til disse «palestina-aktivistene» illustrerer hvor trygge de føler seg i sin promotering av og beundring for morderiske terrorister. Barghouti har som kjent blodet til minst 14 uskyldige mennesker på sine hender.
Sammenligningen med Mandela utgjør et velkjent grep innenfor palestina-arabisk og radikal venstreorientert propaganda. Mandela kjempet mot apartheid med midler som inkluderte vold, men ledet til slutt en prosess preget av nasjonal forsoning. Barghouti har derimot aldri forlatt terror mot sivile mål som kampform.
Hendelsen i London er ikke et isolert tilfelle. Igjen transformeres vestlige byer til scener for glorifisering av kontroversielle skikkelser, påtvinging av islamisme i det offentlige rom, samtidig som deres voldelige bakgrunn usynliggjøres. Med utallige lovløse soner i Frankrike hvor politiet ikke våger å gå inn, og lignende i England, der islamister åpenlyst stilte opp statuen av en massemorder, hersker det liten tvil om hvem som føler seg seirende i denne «fredelige» jihad-krigen.
Fra Libanon foregår det aktiv terror med klar målsetting om å drepe flest mulig jøder i krigen mot Israel. Dette inntrykket ble forsterket av Hizbollahs generalsekretær, Naim Qassem, på torsdag, da han avviste prinsippene for våpenhvileavtalen mellom Libanon og Israel. Dette kan anses som en kunngjøring fra Iran til Trump om at ethvert forsøk på en avtale kun vil lykkes dersom den inngås på Irans premisser.
Den kortvarige forsvarskrigen som Israel og USA gjennomførte mot det iranske terrorregimet, var utvilsomt et høydepunkt i moderne krigføring. Noen få måneder senere observerer vi at det iranske terrorregimet, tross enorme tap, evner å overleve. De forsøker å presse Trump til å akseptere deres betingelser, i håp om å utnytte tiden frem til en eventuell ny president fra venstresiden overtar. Slik kan de fortsette med å sikre regimets krav og frihet til å utøve internasjonal terrorisme, undertrykke egne 93 millioner innbyggere, fortsette okkupasjonen av Libanon ved Hizbollah, og arbeide mot regimets overordnede mål: utslettelsen av staten Israel og verdens jøder.
Regimets ideologi og makt
Den politiske ideologien som Ruhollah Khomeini brakte til Iran, sentrerer rundt hvordan regimet kan berede grunnen for den 12. mahdiens gjenkomst, slik at sjiaislam kan tvinges på hele verden. Skal man tro Khomeini, vil mahdien ved sin ankomst utrydde verdens jøder og straffe sunnimuslimene.
Ifølge denne sjia-ideologien er det forbudt for regimet å kapitulere, med mindre regimet står overfor en eksistensiell trussel. I slike tilfeller kan man inngå en «Muhammads Hudna» med fienden frem til man er sterk nok til å angripe på nytt. Dette danner bakteppet for regimets standhaftighet og uvilje til å undertegne avtaler med USA, med mindre avtalen entydig fremstiller Iran som den seirende part.
Regimet er bevisst på at kun omlag 50% av befolkningen er etniske persere. Andre folkegrupper venter på muligheten til å løsrive seg og hevne nesten 50 år med undertrykkelse. Aserbajdsjanere, kurdere og balutsjere er eksempler på folkegrupper som konsekvent har nektet å assimilere seg i den sjiittiske, persiske «ummaen». Som motsvar har regimet sin egen hær med 500 000 soldater i Basij og 150 000 i Revolusjonsgarden for å opprettholde kontrollen over hele befolkningen. I tillegg disponerer de Hizbollah i Libanon, Syria og Irak. Det var irakiske Hizbollah-militser som ble fraktet til Iran for å være med skyte mot demonstranter i 2009, og i år var det etter alt å dømme også tropper fra Afghanistan som var med på massedrapene i januar 2026.
Mannen med størst makt over regimets maktapparater og som hittil har fått liten oppmerksomhet, er Ahmad Vahidi. Han er terroristen som var med bak oppbyggingen av Revolusjonsgarden, Quds-styrken, Hizbollah og Irans atomprogram. Siden 1980-tallet har han vært involvert i terror, og han stod bak terroraksjonen mot jøder i Argentina i 1994. Vahidi er etterlyst av Interpol, men til nå har Israel ikke lykkes med å nøytralisere ham. Det er all grunn til å tro at denne mektige terroristen som representerer regimets mest radikale fraksjon står bak det strategiske forhandlingsspillet med USA og Hizbollahs motstand mot en våpenhvile i Libanon.
Iran er en reell global trussel
Regimets makt skal ikke undervurderes, til tross for at de for øyeblikket er svekket. De er tross krigen allerede nær ferdigstillelsen av et kjernefysisk våpen, og de utgjør en trussel mot verdensøkonomien. Land under press, særlig i Midtøsten, frykter i stor grad et scenario der Iran overtar kontrollen slik de har gjort i Libanon. Håpet om en rask og effektiv militær løsning fra USA og Israels side, som skulle løse problemene permanent, begynner nå å svinne hen.
Bekymringen er berettiget, ettersom Iran har truet med at dersom fiendene skader iransk energiinfrastruktur, vil de eliminere infrastrukturen i samtlige land som støtter USA og Israel direkte eller indirekte. Iran truer også med å kutte de fiberoptiske kablene under Hormuzstredet. Slik har Iran styrket sin posisjon som en reell global trussel.
Islamistene skjønner at Vesten søker umiddelbare løsninger her og nå. Dette inkluderer også Trump, som opererer ut fra en tro på at høylydt retorikk kan skape raske resultater. I den sjiamuslimske verden fungerer det imidlertid ikke slik. Den historiske kampen mellom sunni- og sjiamuslimer har lært dem å forfølge langsiktige mål, hvor viljen til å ofre befolkningen aldri har vært gjenstand for etiske motforestillinger. Vi så dette i de krigene mellom Iran og Russland, da Iran mistet store landområder de okkuperte og et ukjent antall menneskeliv. Det samme kan sies om Iran-Irak-krigen; tap av menneskeliv ble aldri betraktet som en hindring, men som en ressurs regimet kunne disponere etter behov.
Vetens unnfallenhet overfor islamistisk terror
Terrorregimet vet at i Vesten står en del av venstrekreftene med FN på deres side. Ikke et eneste land har brutt de diplomatiske forbindelsene med regimet. Ingen har protestert med tilstrekkelig tyngde mot regimets drap på titusenvis av demonstranter, eller mot deres omfattende globale terrornettverk. Det protesteres heller ikke mot at Libanon de facto er fullstendig okkupert av det iranskstøttede Hizbollah, og selvsagt ikke mot Iran-regimets omfattende terror mot lille Israel og verdens jøder.
Regimet er likeledes klar over at Vesten frykter konfrontasjon. Utbredelsen av islamisme i Vesten, slik som i land som Frankrike og Storbritannia, har ført til at europeerne er villige til å rygge trinnvis for å unngå konflikt. Eksemplet fra 1983, da et fåtall selvmordsbombere lyktes i å tvinge både Frankrikes og USAs styrker ut av Libanon, benyttes den dag i dag som bevis på hva man kan oppnå med begrensede terrorressurser.
Vesten har glemt at det tok seks år å nedkjempe nazistene. Liksom nazismen ble konfrontert altfor sent, begår Vesten nå nøyaktig samme feilgrep overfor Iran. Og Israel har begått den samme feilen i møte med PLO, Hamas og Hizbollah. Det var først etter oktober-massakren at Israel omsider våknet fra den dvaletilstanden landets ledere hadde befunnet seg i siden 1992, og iverksatte en omfattende forsvarskrig mot Hamas og Hizbollah. PLO er fremdeles skånet tross omfattende terror mot Israel.
Vesten sitter med nøkkelen til å tvinge terrorregimet i kne, hvis de bare vil. Ett eller to år med fullstendig blokade av regimet og dets allierte ville ha snudd den globale terrorvirksomheten på hodet, men det er liten vilje å spore hos dagens ledere. De mangler både historisk innsikt og ryggrad. Det virker som om Vesten fortsatt nekter å innse at dette ikke bare handler om Israels eksistens, men om stabiliteten i hele Midtøsten og store deler av den vestlige verden.
En inkonsekvent holdning til islamistisk terror har ikke bare utløst en bølge av antisemittisme som truer jøders sikkerhet i store deler av Vesten, men rammer også samfunnet som helhet. Dette rammer også de mange muslimene som har flyktet fra terror til Vesten, bare for å oppleve at selv demokratiske rettsstater ikke gir tilstrekkelig beskyttelse mot ekstremisme.
Israels krig mot Iran er ikke over. Resultatene på få dagers forsvarskampen mot regimet er utvilsomt imponerende, men regimet utøver fortsatt kontroll over landet og er en reell trussel mot omverdenen. Et av regimets sterkeste kort er velviljen de møter i Vesten, fra aktører som ikke er villige til å bære kostnadene ved en konfrontasjon. Det korrupte FN er blitt diktaturers og lugubre regimers varmestue, størstedelen av Vesten svikter Israel, og Midtøstens eneste demokrati har bare seg selv å stole på.
