«Vi er vitne til en systematisk pervertering av årsak og virkning overfor jødene og deres nasjonalstat, med et mønster som speiler mekanismene forut for Shoah (Holocaust).»
Søndag kveld innledes den jødiske forsoningsdagen Yom Kippur – en institusjon som i idéhistorisk forstand fremstår som unik. Ingen annen sivilisasjon eller nasjonal tradisjon har dedikert sin mest sentrale og hellige dag utelukkende til kollektiv og individuell selvransakelse, etisk ettertanke og bønn om tilgivelse.
Siden det 13. århundre har Yom Kippur også vært markert som minnedag over historiske jødeforfølgelser, hvilket har tilført høytiden et tungt eksistensielt alvor. Dens aktualitet i dag er påfallende: I kjølvannet av massakren 7. oktober 2023, begått av terrororganisasjonen Hamas mot uskyldige jødiske og andre sivilister, har det internasjonale samfunnet vært vitne til, og gjort seg skyldig i, en massiv, global oppblussing av antisemittisme. Det nåværende debatt- og trusselklimaet har slående og urovekkende paralleller til mellomkrigstidens antisemittiske mobilisering forut for Holocaust, der jøder kollektivt ble anklaget for samfunnsmessige onder som de ikke bar ansvar for, før prosessen kulminerte med et industrielt massemord i gasskamrene. I vår samtid fremstår dette jødehatet ytterligere forsterket, ikke minst gjennom digitale plattformer og sosiale medier, som fungerer som globale spredningsmekanismer for giftig propaganda.
I dag observerer vi nok en gang en fundamental invertering av realitetene. Den jødiske staten anklages for folkemord, til tross for at det var Hamas-terroristene som utviste et erklært folkemordforsett mot jøder under oktobermassakren i 2023. Israel anklages for en okkupasjon som folkerettslig og historisk aldri har funnet sted, mens det derimot er den arabiske ekspansjonen som dominerer tilnærmet hele Midtøsten og Nord-Afrika, samt størstedelen av territoriet som opprinnelig ble allokert til det jødiske nasjonalhjem under Palestinamandatet. Det er islamistiske krefter som systematisk utøver terror mot jøder, men det er den jødiske staten som anklages for terrorisme. Vi er vitne til en systematisk pervertering av årsak og virkning overfor jødene og deres nasjonalstat, med et mønster som speiler mekanismene forut for Shoah (Holocaust).
Foran kommende Yom Kippur konfronteres norske jøder og andre norske borgere med et lovforslag som innebærer risiko for straffeforfølgelse med inntil tre års fengsel for innkjøp av varer med opprinnelse i det jødiske folkets historiske kjerneområder: Judea og Samaria. Dette skjer i skarp kontrast til det fullstendige fraværet av sanksjoner mot tyrkiske eller kinesiske aktører i Norge, til tross for reelle og pågående militære okkupasjoner av henholdsvis Nord-Kypros og Tibet. Reaksjonen fra den israelske ambassaden var derfor like forutsigbar som den var knusende:
«Norges lovforslag om å kriminalisere handel med israelske samfunn i Judea og Samaria er det siste eksemplet på den norske utenriksministerens obsessive anti-israelske aktivisme på den globale scenen. Norge har gjentatte ganger valgt å ofre sitt bilaterale forhold til Israel til fordel for ensidig retorikk og fiendtlige handlinger som tjener innenlandske interesser, undergraver arbeidet med å nå fredelige løsninger og er fullstendig løsrevet fra virkeligheten i Midtøsten.»
Det er nødvendig å reise et grunnleggende og prinsipielt spørsmål: Hva er egentlig formålet med særreguleringer som rammer jødiske samfunnsinteresser og næringsvirksomhet?
Det europeiske kontinentets historie viser med all tydelighet farene ved å innføre rettslige skiller mot minoriteter. Nettopp med historien i bakhodet må vi holde fast ved prinsippet om likebehandling for loven, og tenke oss grundig om før vi etablerer presedenser vi som samfunn ikke kan stå inne for.
En historisk dobbeltmoral
Det fremstår som et dypt moralsk paradoks at en regjering som selv er involvert i Myanmar-Telenor-skandalen – der det delvis statseide Telenor under Sigve Brekkes ledelse er blitt politianmeldt for mulig medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten, som følge av utlevering av teledata til militærjuntaen, med mulig påfølgende forfølgelse og henrettelser av et ukjent antall mennesker – tillater seg å innta en moraliserende positur overfor Israel.
Den samme geopolitiske dobbeltmoralen kom nylig til uttrykk ved Norges beslutning om å opprette en ambassade i terrorstaten Qatar. Her hedrer man med formell diplomatisk representasjon et autokrati styrt av en snever elitistisk klan blant landets om lag 300 000 statsborgere som tilhører samme stamme, der anslagsvis tre millioner fremmedarbeidere lever under slavelignende forhold, og hvis regime fungerer som finansiell og ideologisk sponsor for Det muslimske brorskaps globale terrorvirksomhet deriblant Hamas. Det er med dette landet Barth Eide skal drive konfliktløsning og forsvarssamarbeid:
«Norges kontakt med Qatar har økt betydelig de siste årene. Dette er en naturlig følge av Qatar og Gulf-landenes stadig viktigere rolle regionalt og internasjonalt. At vi åpner en ambassade i Qatar, gjenspeiler det gode samarbeidet mellom våre to land, blant annet om konfliktløsning, og næringsinteresser inkludert energi, det grønne skiftet, teknologi og forsvarssamarbeid- og industri, sier utenriksministeren.»
Espen Barth Eide er den eneste norske utenriksministeren som er blitt erklært persona non grata av staten Israel, og som samtidig er blitt møtt med eksplisitt avvisning som uønsket i ledende kretser i USA. En slik isolasjon burde ha utløst en fundamental parlamentarisk debatt her hjemme. I stedet møtes realitetene av en nesten unison taushet fra Stortinget. Utenriksministerens holdning overfor Israel fremstår utilslørt, slik han selv formulerte det overfor NRK:
«Israel har blitt altfor godt vant til at de kunne skremme vestlige land ved å si at de var antisemitter hvis de kritiserte Israel for overgrep og brudd på folkeretten.»
En slik holdning må også ses i lys av UDs øvrige håndtering: Fra et jødisk perspektiv vil det ikke bli glemt hvem som frarådet vår nå avdøde konge å kondolere etter 7. oktober-massakren, eller hvem som har lagt til rette for å invitere representanter for terror organisasjoner og terrorregimer til Kongens bord.
Midtøsten-politikk og dobbeltmoral
Det er et historisk faktum at hverken Gaza eller Judea og Samaria er territorier frarøvet en palestinsk stat, all den tid en slik stat aldri har eksistert. Likevel har Israel gjentatte ganger vist vilje til betydelige kompromisser for å oppnå fred, herunder forsøk på å etablere enda en arabisk-palestinsk stat ved siden av Jordan og Israel. I 2005 gjennomførte Israel en total tilbaketrekning fra Gaza, der samtlige jødiske innbyggere ble tvangsevakuert i håp om fredelig sameksistens. Svaret ble en brutal krig mellom PLO og Hamas og Hamas’ maktovertakelse. Prosessen kulminerte i massakrene 7. oktober, som det ultimate beviset på terroristenes intensjoner.
Historien viser at regionens totalitære krefter mangler enhver vilje til fredelig sameksistens, uavhengig av hvor store pengeoverføringer og hvor mye diplomatisk støtte de mottar fra Norge og EU. Landene som i dag koordinerer sanksjoner og boikott-tiltak, vil ikke lykkes i å undergrave Israels eksistens eller fordrive folket fra sitt historiske hjemland. De kan volde midlertidig økonomisk skade, men på sikt utgjør alliansen mellom islamisme og vestlig radikalisme en langt større trussel mot Vestens egne samfunn enn mot Israel.
Måtte Yom Kippur mane til etisk ettertanke og historisk innsikt, og styrke vernet mot antisemittisme og fiendtlighet mot den jødiske staten.
