I anledning 25-årsmarkeringen av den beryktede og antisemittiske Durban-konferansen – der sionisme ble sidestilt med rasisme – har en rekke av Israels motstandere og antisemittiske krefter igjen mobilisert i et forsøk på å delegitimere det jødiske folkets rett til sitt historiske fedreland.
Under den 81. sesjonen i FNs generalforsamling (New York, 22.–26. og 28. september 2026), i forkant av minnemarkeringen planlagt 28. september 2026, ble det fremført taler av ulike islamistiske aktører og representanter for terrorregimer. I FNs regi tillot de seg å fremme deres egen terrorvirksomhet representert som fred, mens Israels legitime forsvarskrig mot denne terroren stemples som en forbrytelse. Det var mot dette samstemte koret Benjamin Netanyahu sto frem for å forsvare det jødiske folkets rett til land og liv.
Jøder i Amerika, Europa og Australia har opplevd en bølge av antisemittisme, terror og vold som savner sidestykke i moderne tid, og oktober-massakren har etterlatt dype spor i det jødiske verdenssamfunnet, noe som utgjorde det emosjonelle og politiske bakteppet for talen.
Den israelske statsministerens tale i FNs hovedforsamling torsdag kveld den 24. la vekt på det omfattende institusjonelle hykleriet hos vestlige ledere og deres islamistiske allierte. Netanyahus budskap var entydig vedrørende islamistenes mål om total utryddelse av det jødiske folk og staten Israel. Ved å vektlegge jødenes historiske og sedvanerettslige tilknytning til sitt fedreland – inkludert Golan, Judea og Samaria som integrerte deler av jødenes land – tydeliggjorde han skillelinjene mellom den faktiske aggressoren og offeret.
Som eksponent for frihetsverdier i konfrontasjon med islamistisk ekstremisme, henvendte Netanyahu seg til det internasjonale samfunnet med en advarsel mot en politisk kurs med potensielt fatale konsekvenser. Han uttrykte solidaritet med blant annet både sivilbefolkningen i Gaza, de forfulgte kristne i Iran og over hele Midtøsten, og det iranske folket, som i nærmere femti år har vært underlagt et undertrykkende terrorregime. Gjennom denne opptredenen konsoliderte Netanyahu sin posisjon som en global lederskikkelse. Hans eksepsjonelle intellektuelle kapasitet, omfattende innsikt og strategiske lederegenskaper – kombinert med en markant evne til å heve seg over ekstern opinion til fordel for overordnede mål – utgjør en særegen profil i moderne politisk lederskap.
Venstresidens moralske inkonsekvens
Systematisk demaskerte Netanyahu i sin tale alliansen mellom islamistiske krefter og vestlige aktører som velger å ignorere den økende antisemittismen i egne samfunn og interne konflikter i egne land forårsaket av de samme kreftene de selv indirekte understøtter. Zohran Mamdani, sammen med vestlige ledere som Emmanuel Macron, ble avslørt i sin fulle ideologiske nakenhet. På den ene siden står en borgermester som sprer antisemittisme og frykt i New York; på den andre siden står Macron, som av uforklarlige grunner kan synes å tro at Frankrikes sosiale stabilitet kan sikres ved å adoptere islamistenes narrativer om Israel.
Retorikken fra venstresiden i kampen mot Israel og Netanyahu minner i økende grad om historiske forfølgelsesprosesser, utformet for å tåkelegge de faktiske politiske målene. Dette reiser spørsmålet om venstresiden forstår de destruktive konsekvensene av sin egen politikk. Tror de virkelig at demonene som de slipper løs, frivillig vil la seg kontrollere den dagen man lykkes med å undergrave Israel?
Mellom naivitet og ideologisk blindhet
Statsminister Jonas Gahr Støres opptreden under FN-møtet i New York er mildt sagt oppsiktsvekkende. Hans blinde støtte til en døende organisasjon preget av kurropsjon og antisemittisme, hans påfallende beundring for radikale aktører som Mamdani, og hans forsøk på å danne en antiamerikansk blokk sammen med Canada og EU, gir all grunn til dyp bekymring.
Samtidig som Netanyahu talte i FN, valgte Norge – ved utenriksminister Espen Barth Eide (erklært persona non grata i Israel og som samtidig er blitt møtt med eksplisitt avvisning som uønsket i ledende kretser i USA) – å kunngjøre økte bevilgninger til en statsdannelse han benevner som «Palestina». De kraftige folkelige reaksjonene i sosiale medier vitner om at Barth Eides politikk mangler demokratisk forankring; debatten var så intens at kommentarfelt måtte stenges for å håndtere kritikken.
Utenriksministerens påstander under kunngjøringen fremstår dermed som frakoblet faktiske forhold:
«Norge øker støtten til Palestina med 125 millioner. I 2026 gir Norge rundt 1 milliard kroner i bistand til Palestina. Norge er blant de største pådriverne for å komme i gang med tidlig gjenoppbygging i Gaza. Arbeidet går for sent. Det haster å gjennomføre 20-punktsplanen for fred, som FNs sikkerhetsråd vedtok i fjor. Mer humanitær hjelp må inn. Gjenoppbyggingen må komme i gang. Palestinsk eierskap er en viktig forutsetning, sier utenriksminister Espen Barth Eide.»
Erfaring tilsier at disse midlene ikke kommer sivilbefolkningen i Gaza til gode. De reelle milliardærene er lederne i PLO og Hamas, som lever i luksus bak murer i land som Qatar eller under beskyttelse av president Erdoğan i Tyrkia. Som Netanyahu redegjorde for, er det ikke mangel på humanitær hjelp som er problemet, men at Hamas konfiskerer og selger den for svartebørspriser til den krigsrammede befolkningen.
Når Barth Eide allikevel anklager Netanyahu for manglende empati med andre enn sitt eget folk, tyder det på en akutt mangel på argumenter:
«Talen ga ingen indikasjoner på at han erkjente andres lidelser enn Israels egne. Netanyahus uttalelser om bosettervold på Vestbredden og beskyttelse av sivile i Gaza er feil.»
Moralsk kollaps og markeringer i Norge
Vi ser en klar rød tråd fra den internasjonale kampanjen mot Israel til Norges politiske klima, som videre forplanter seg til gatene i form av aggressive demonstrasjoner og økende utrygghet for norske jøder.
På årsdagen for 7. oktober-massakren arrangeres en støttemarkering for Hamas i Oslo. Markeringen promoteres med bilder av Hamas-krigere som veiver med flagg på en ødelagt israelsk stridsvogn – et bilde fra dagen da terrorister myrdet 1200 sivile, tok 251 gisler (inkludert et spebarn som ble myrdet sammen med sin mor i fangenskap) og utførte bestialske handlinger som voldtekt og halshogging. Disse handlingene ble dokumentert av terroristene selv, hvorav flere senere er blitt identifisert som ansatte i det delvis norskfinansierte UNRWA.
Det er dette barbariet som radikale venstrekrefter og deres islamistiske allierte planlegger å markere. Oslo Rød Ungdom er blant de tilsluttede organisasjonene, og leder Alexandra Fredwall har uttalt til klassekampen at «vi i Noreg» ikke kan legge oss opp i «korleis dei fører motstandskampen sin». En slik total mangel på vilje til å ta avstand fra vold mot sivile kan ikke tolkes som annet enn direkte støtte til bestialsk terror.
Når markeringer legges til symbolske datoer med visuelle uttrykk som forherliger vold, er det et symptom på en større blindsone. Det nøles ikke med å viske ut skillet mellom sivilbefolkningens lidelser på Gaza og de grusomhetene Hamas utløste 7. oktober. De demonstrerer heler aldri mot regimer i land som Qatar, Iran, Sudan, Afghanistan eller Pakistan, Kina, Tyrkia og andre, hvor det foregår åpenbare og systematiske brudd på menneskerettighetene. Det samme mønsteret utspiller seg internasjonalt: Fra FNs talerstol ser vi den ene representanten for islamistiske og autoritære regimer etter den andre angripe Israel, mens deres egne bestialske handlinger forbigås i total stillhet.
Resultatet er dypt tragisk: Stadig flere norske jøder i likhet med Europas jøder opplever hverdagen så utrygg at de skjuler sin identitet eller vurderer å flytte til Israel. HL-senterets undersøkelser bekrefter den urovekkende utviklingen, men de bakenforliggende årsakene blir sjelden tatt på alvor.
Det var nettopp denne virkeligheten Benjamin Netanyahu konfronterte i sin FN-tale, der han anklaget både vestlige og islamistiske aktører for å påberope seg et moralsk overtak, samtidig som de i realiteten tolererer – eller selv utøver – voldelige krefter.
