Denne artikkelen er om lag tre ganger så lang som det SMA vanligvis publiserer, noe som skyldes den spesielle situasjonen Israel befinner seg i etter det siste valget.
Valg under mistanke om utenlandsk påvirkning
Valget i Israel er formelt over, men utfallet er ennå ikke helt avgjort. På instruks fra visepresidenten i Israels høyesterett, Noam Sohlberg, som også leder den sentrale valgkommisjonen, etterforsker israelske sikkerhetsmyndigheter nå påstander om at utenlandske aktører, herunder krefter i Qatar, Tyrkia og de palestinske selvstyremyndighetene (PA), har kanalisert betydelige midler inn i Israel for å styrke de arabiske partiene. Det foreligger dokumenterte tilfeller av utbetalinger til privatpersoner hvor konvolutter med kontanter ble utdelt. Likeledes er det dokumentert at forhåndsbetalte drivstoffkort ble delt ut både før og på selve valgdagen. Enkelte Knesset-medlemmer er nå under politiavhør.
Enkelte av de finansielle kanalene som granskes, skal etter sigende sammenfalle eller overlappe med nettverk som tidligere har vært benyttet til å finansiere terrororganisasjoner. I et brev datert 28. oktober, stilet til Shin Bet-direktør David Zini, beskrev Sohlberg anklagene som tilstrekkelig graverende til å legitimere en inngående etterforskning av mulige forsøk fra fremmede aktører på å undergrave Israels demokratiske prosesser.
I brevet pålegger Sohlberg Shin Bet å ta i bruk sine lovhjemlede etterforskningsfullmakter for å fastslå om det er hold i anklagene. Men ettersom Sohlberg er en del av Israels beryktede høyesterett, var det i utgangspunktet liten tro på at saken ville bli behandlet på en rettferdig måte, idet han allerede hadde erklært at valgresultatene ville bli godkjent uansett utfall. Den mektige dypstaten i Israel står nå som en mur for å skjerme de arabiske partiene mot etterforskning, til tross for sakens alvor, av frykt for at utfallet kan tvinge frem et lovlig nyvalg.
Ifølge Israels fremste valgekspert, Shlomo Filber, skyldtes den største skjevheten ved valget primært valgkomiteens asymmetriske håndhevelse av forbudet mot velgermobiliserende programvare på valgdagen. Filber påpeker at mens forbudet fra komiteens leder, dommer Sohlberg, rammet høyresidens veletablerte velgermasse og ble anslått å ha kostet dem 3 – 5 mandater, unnlot komiteen å håndheve forbudet overfor arabiske partier. Dette ga sistnevnte, etter hans vurdering, minst 2 ekstra mandater, en skjevhet han mener undergravde valgets likeverdige og lovlige karakter.
Statsminister Benjamin Netanyahus parti, Likud, reagerte kontant på denne utviklingen. Partiet karakteriserte hendelsene som en alvorlig trussel mot selve valgets integritet, omtalte kontroversen som «Ra’amgate» (med henvisning til partiet Ra’am) og erklærte at valget i realiteten var blitt stjålet. Likud advarte videre om at dersom anklagene underbygges med bevis, representerer dette et koordinert forsøk fra utenlandske makter på å intervenere i Israels demokrati og manipulere sammensetningen av Knesset. Partiet Likud uttalte:
«Valget i staten Israel ble stjålet av arabiske partier som støtter terrorisme og utslettelsen av den jødiske staten, gjennom alvorlige straffbare handlinger i form av bestikkelser, trusler, vold, forfalskninger og bruk av ulovlig programvare til velgermobilisering.
Likud-partiet overleverer nå hundrevis av vitneutsagn og beviser til politiet, Shin Bet (Shabbak) og sentralvalgkomiteen om valgtyveri ved en rekke arabiske valglokaler: tusenvis av konvolutter med kontanter og stemmesedler for Ra’am, trusler og vold mot valgfunksjonærer, flere velgere bak stemmeavlukket samtidig, dobbeltstemmegivning under falsk identitet, avvik mellom antall stemmekonvolutter og antall registrerte velgere, bruk av ulovlig mobiliseringsprogramvare, med mer.
Vi krever en grundig etterforskning fra politiet og Shin Bet av de arabiske partienes valgtyveri, og at lovbryterne stilles til ansvar med lovens fulle strenghet.
Vi krever en umiddelbar reaksjon fra valgkomiteen for å granske disse straffbare handlingene, som på en ekstrem måte har undergravd valgets integritet og valgutfallet i Israel.
Dette utgjør et alvorlig angrep på det israelske demokratiet og på de israelske borgernes stemmerett. De rettshåndhevende myndighetene må handle resolutt og umiddelbart.»
Valgresultatene
Valgresultatene viser en markant økning i valgdeltakelsen blant den arabiske befolkningen sammenlignet med forrige valg i Israel. Totalt var fordelingen slik:
- Antall stemmer på høyresiden: 2 734 056
- Antall stemmer på venstresiden: 1 811 330
- Antall stemmer på arabiske partier: 837 400
- Antall stemmer til partier under sperregrensen (hvorav om lag 2/3 tilhørte høyresiden): 333 887
- Totalt avgitte stemmer: 5 716 679
- Av dem gyldige: 5 690 691
- Ugyldige stemmer: 25 887
- Valgdeltakelse: 77,9 %
For den israelske venstresiden fremsto valgutfallet som en delvis seier med en bitter bismak, ettersom de hadde håpet på bredere støtte fra de arabiske velgerne. At denne velgergruppen i overveiende grad mobiliserte for egne partier fremfor de tradisjonelle israelske, ble tolket som et klart mistillitsvotum mot statens integreringspolitikk. Gjennom en markant økning i valgdeltakelsen konsentrerte velgerne sin innflytelse, og partier med en eksplisitt antisionistisk profil sikret seg til sammen 19 mandater i Knesset.
Hovedproblemet for israelere flest er selvsagt ikke partienes etniske tilhørighet, men snarere at ingen representanter fra disse tre arabiske partiene hittil har vært villige til å ta klar avstand fra Hamas, fordømme oktobermassakren eksplisitt, eller utvetydig anerkjenne jødenes rett til sitt historiske fedreland.
Selv i et scenario der en fragmentert venstreside, primært forent av ønsket om å fjerne statsminister Benjamin Netanyahu fra makten, er villig til å inngå koalisjon med slike krefter, vil de likevel bare oppnå totalt 60 av de minst 61 mandatene som kreves for å danne en regjering. Dersom en koalisjon i tillegg baserer seg på parlamentarisk støtte fra det ultraortodokse partiet Yahadut HaTorah i bytte mot politiske konsesjoner, vil de derimot oppnå 67 mandater og dermed sikre et regjeringsskifte.
Med sine sju mandater har partiet Yisrael Beiteinu enn så lenge gjort det klart at de hverken vil sitte i regjering med Netanyahu, med de to ultraortodokse partier, eller med noen av de tre arabiske partiene. Dette innebærer at hverken høyre- eller venstresiden kan etablere en flertallsregjering uten å måtte godta en samlingsregjering ledet av Netanyahu, som representerer det største partiet. Det eneste reelle alternativet er nyvalg, noe venstresiden vil gjøre alt for å unngå.
På høyrefløyen fryktes det imidlertid at en venstreregjering basert på ikke-sionistiske partier vil fremtvinge kompromisser som på sikt undergraver statens jødiske karakter og sikkerhetsfundament. Israels fortsatte kamp mot prestestyret i Iran, Hizbollah i Libanon, terroren fra Syria, Hamas i Gaza, og terroren i Judea og Samaria, ville under en slik regjering vært utenkelig. Det samme gjelder et nødvendig oppgjør med omfattende, ulovlige byggevirksomhet i arabiske landsbyer ulovlig polygami og undertrykkelse av kvinner, og den voldsomme kriminaliteten i arabiske miljøer, der ofrene i stor grad er arabere selv. Det er denne krevende politiske dynamikken Israel nå står overfor.
Fredsindustrien og den interne delegitimeringen
Reaksjonene og uroen rundt valget kan ved et overflatisk blikk fremstå overdrevne, men de må forstås som uttrykk for en langt dypere historisk prosess. I minst fire tiår er enorme pengesummer blitt overført fra USA, EU, Norge, arabiske stater og andre aktører under dekke som humanitær bistand og støtte til såkalte «menneskerettighetsorganisasjoner». Over tid har dette på den ytterste venstresiden fostret et helt sjikt som lever godt på midler fra denne «fredsindustrien,» mens store deler av bistandsmilliardene til PLO og Hamas har tilfalt et fåtall terrorledere som lever luksusliv i Qatar og Tyrkia. Betydelige midler tilflyter imidlertid også innenfra, ikke minst fra Ehud Baraks nære allierte, som venstresidemilliardæren Kobi Richter, som fremstår som en av de sentrale finansielle kreftene bak venstresidens politiske felttog.
Målet er å tvinge frem en intern omveltning i Israel, en endring innrettet mot å få befolkningen til å akseptere opprettelsen av en palestinsk stat på bekostning av staten Israel. For å lykkes med dette har det vært en forutsetning at de falske anklagene om «okkupasjon» og «folkemord», samt narrativet om jødedommen som en trussel mot demokratiet, støttes innenfra av jøder selv.
Den israelske venstresidens felttog mot Netanyahu-regjeringen og dens velgerbase fremstår som et ytterst velsmurt maskineri. Siden 7. oktober-massakren har disse kreftene mobilisert sine Kaplan-soldater, som har skapt omfattende uro og vold i gatene, forstyrret offentlig ro og orden, og oppfordret befolkningen til å trosse landets lov og rett. I praksis fungerer de som en effektiv intern BDS-brigade, innrettet mot å bryte ned den israelske staten innenfra, godt beskyttet av makteliten helt opp til Høyesterett.
Det fremstår som ubegripelig at disse israelske aktørene finner motivasjon til å undergrave Israels internasjonale posisjon, splitte sitt eget samfunn og i realiteten forsyne verdens antisemittiske krefter med politisk ammunisjon, angivelig kun for å kvitte seg med Netanyahu. Sannheten er at de kjemper mot «det andre Israel», de bibeltro, fattige jødene, der flertallet har bakgrunn fra arabiske land, de som virkelig har daglige og gode relasjoner med sine arabiske naboer, og som år etter år har nektet å svare med vold, men i stedet utelukkende svarer gjennom stemmeseddelen.
Fra et slikt perspektiv tolkes motstanden ikke primært som uenighet om enkeltsaker, men som et forsøk på å forsvare det historiske hegemoniet til et tradisjonelt velstående, venstreorientert og sekulært toppsjikt. Gjennom institusjonelle bastioner i rettsvesenet, embetsverket og mediene har dette privilegerte sjiktet opprettholdt betydelig strukturell makt, uavhengig av skiftende parlamentariske flertall. Denne dynamikken har akselerert den institusjonelle tillitskrisen i Israel. Konfrontasjonen mellom et nasjonalkonservativt, sionistisk grasrotflertall og en allianse bestående av pengesterke protestbevegelser og det etablerte rettsapparatet har ført til en dyp og lammende polarisering.
Rettsvesenets hegemoni: Baraks revolusjon og Knessets avmakt
Alt dette ville imidlertid aldri ha latt seg realisere i et demokratisk land uten et rettsvesen som, gjennom maktutøvelse ovenfra, systematisk lammer både de folkevalgte, politiet og det israelske forsvaret (IDF). Venstresidens kontroll over rettsvesenet ble institusjonalisert gjennom etableringen av et permanent flertall for Aharon Baraks disipler i komiteen som utnevner dommere, der nesten ingen hadde opprinnelse fra arabiske land. Gjennom denne mekanismen er Knesset i praksis blitt vingeklippet, og den folkevalgte regjeringens reelle handlingsrom er blitt dramatisk innskrenket.
Israels høyesterett ledes i dag av justitiarius Yitzhak Amit, som i realiteten utnevnte seg selv. Under hans ledelse fremstår domstolen som et beskyttelsesorgan for så vel venstreradikale krefter som terrorrelaterte aktører, og den hindrer gang på gang iverksettelsen av demokratiske beslutninger fattet av en lovlig valgt regjering. Det var nettopp Høyesterett som enstemmig overprøvde og opphevet valgkomiteens beslutning om å utestenge de arabiske partiene Felleslisten og Ra’am. Med 7 mot 2 stemmer fikk dessuten Ofer Cassif (Hadash) grønt lys til å stille, til tross for sin åpne støtte til væpnet kamp mot staten Israel. Balad-lederen Sami Abu Shehadeh, som hyllet Hamas’ terrorangrep i oktober 2023, var den eneste som ble rådet til å trekke kandidaturet sitt for å unngå et formelt vedtak mot seg, et råd han valgte å føye seg etter.
Fra Oslo-tragedien til 7. oktober: Prisen for ettergivenhet
På lignende vis maktet en håndfull israelere, understøttet av ekstern finansiering, i sin tid å påtvinge nasjonen den fatale fredsprosessen av 1993. Oslo-tragedien utgjorde et av de mest dyptgripende anslagene mot jødenes sikkerhet siden holocaust. Avtalens reelle kjerne var et fundamentalt angrep på Israels trygghet så vel som på sionismen selv, det vil si det jødiske folks rett til sitt over 3 500 år gamle fedreland.
Oslo-avtalens største seier over Israel var at man fikk deler av det israelske samfunnet til indirekte å godta at deres historiske rett til landet er forhandlingsbar. Premisset om at den påståtte «okkupasjonen», og ikke terroren fra PLO og Hamas, er den egentlige årsaken til konflikten, har snudd virkeligheten på hodet. Fruktene av denne forvrengningen høstes nå for fullt, både gjennom Kaplan-opptøyene i Israels gater og de voldelige opptøyene som utspiller seg i europeiske storbyer.
Siden 1993 har vi vært vitne til en markant radikalisering, både på den israelske venstresiden og i Vesten for øvrig. Vestens naive forestilling om at volden de har legitimert for å undergrave Israels eksistensberettigelse ikke ville få ringvirkninger for dem selv, har vist seg å være en fatal feilkalkyle. Nå møter europeerne den samme volden på hjemmebane.
Årevis med massiv propaganda medførte at til og med enkelte jøder på den politiske venstresiden begynte å betrakte sin egen historiske rett til landet som moralsk problematisk. Dette kulminerte i 2005, da man tvang gjennom IDFs ensidige tilbaketrekning fra Gaza. Dette innebar en brutal tvangsfordrivelse av jødiske innbyggere fra et landområde de hadde bebodd i årtusener, lenge før islam oppsto og arabere første gang satte sin fot i jødenes hellige land. For første gang i historien ble Gaza gjort jøderent. Men denne ettergivenheten brakte ingen fred; tvert imot la den grunnlaget for at Hamas kunne feste sitt morderiske grep om sivilbefolkningen. Mens Hamas-lederne håvet inn enorme rikdommer og befolkningen ble holdt i fattigdom, til tross for eventyrlige pengeoverføringer fra Vesten, Norge, Qatar og Iran, ble Gaza omgjort til en massiv terrorbase. Denne ettergivenhetslinjen banet vei for permanent terror, aksept for antisemittisme globalt, og nådde til slutt sitt blodige kulminasjonspunkt i massakren den 7. oktober.
Parallelt med dette har utenlandsfinansierte, venstreorienterte NGO-er trappet opp sine juridiske felttog og propagandaoperasjoner i voldsomt omfang. Deres oppdrag har vært å føre en kontinuerlig delegitimerings-kampanje mot Israels rettmessige tilstedeværelse i Judea, Samaria og Gaza, samt mot landets suverenitet over et samlet Jerusalem. De få som tidlig våget å advare mot Oslo-hykleriet, ble umiddelbart brennmerket som ekstremister og fredsfiender. Rettslige prosesser og trusler om arrestasjoner er blitt fremmet i europeisk regi for å understøtte disse organisasjonenes målrettede arbeid, både internt i Israel og på den internasjonale arenaen.
Demoniserings- og dehumaniserings-kampanjen mot jøder i Judea og Samaria stoppet heller ikke der. Ringvirkningene ser vi i dag med full tyngde i Europa, hvor jøder hverken kan ferdes trygt eller unngå å bli trakassert, hetset og angrepet utelukkende for sin identitet. Også her i Norge har utviklingen nådd et punkt hvor myndighetene i praksis ønsker å innføre en moderne variant av jødeparagrafen, idet handel og næringsvirksomhet knyttet til jøder bosatt i Judea og Samaria søkes kriminalisert.
Den sivilisatoriske konfrontasjonen og kampen for statens fremtid
Historien har vist at jødehatet fungerer som en målestokk på et samfunns moralske og sivilisatoriske oppløsning, et faresignal som varsler at samfunnet har passert et punkt der det kan være vanskelig å snu. Som Émile Zola i sin tid formulerte det om plikten til ikke å forholde seg taus i møte med urett:
«Det er min plikt å tale, jeg vil ikke være medskyldig. Mine netter ville ellers bli hjemsøkt av gjenferdet av en uskyldig mann som under de mest fryktelige pinsler soner for en forbrytelse han aldri har begått.»
Både i Israel, USA og Europa ser vi i dag fremveksten av en rødgrønn allianse. Til tross for at den utgjør et mindretall, tar denne venstresiden patent på moralen. Resultatet er en grenseløs ettergivenhet overfor islamismen, en totalitær ideologi man naivt slipper inn, beskyttet av den selvsamme rettsstaten man er i ferd med å undergrave. Talibans herjinger, fra knusingen av historiske Buddha-statuer til den systematiske undertrykkelsen av kvinner, burde stå som en evig påminnelse om konsekvensene.
For Israels del er denne konfrontasjonen akutt og eksistensiell, og den utkjempes på flere parallelle plan. Det nylige valget kokte i realiteten ned til et uforsonlig spørsmål om hvem som skal seire: Vinner terroristene, understøttet av indre krefter, vestlig naivitet samt qatarsk, tyrkisk og iransk finansiering, eller det demokratiske Israel? Dette er den overhengende faren som Netanyahu kjemper utrettelig for å berge Israel fra.
Det er på bakgrunn av dette sammensatte trusselbildet man må forstå hvorfor samtlige av Israels motstandere, enten de befinner seg i utenlandske regimer eller i den hjemlige makteliten, kjemper så innbitt for å fjerne Netanyahu fra makten. De erkjenner at han er den avgjørende garantisten for Israels eksistens, og at han står i direkte opposisjon til den undergravende ettergivenhetslinjen som ble innledet med Oslo-prosessen, et forsøk på å sementere det historiske falsumet om en palestinsk stat som aldri i historien har eksistert. Den eneste levedyktige løsningen er at jøder og arabere lærer å leve sammen i gjensidig respekt i Israel, det eneste landet i regionen som reelt tillater denne formen for koeksistens.
En historisk plikt til overlevelse
I lys av de pågående politiske maktforskyvningene i USA, Europa og Israel hvor radikaliserte krefter er på fremmarsj, kan ingen etablerte sannheter lenger tas for gitt. Israels posisjon, tradisjonelt beskrevet som Midtøstens eneste demokrati, utfordres i dag fundamentalt både utenfra og innenfra. Det er ingen selvfølge at staten kan opprettholde sin styrke dersom den politiske og kulturelle styringen overlates til en elite som gradvis kompromitterer den nasjonale arven og landets vitale interesser.
Israel står i dag overfor en akutt overlevelseskamp. Dersom det indre samholdet og ansvarsfølelsen forvitrer, risikerer staten å miste sin funksjon som et trygt tilfluktssted for det jødiske folk. Gjennom årtusener har bevaringen av jødisk identitet, tro og tradisjon krevd en enorm motstandskraft. Historisk erfaring tilsier dessuten at ensidige tilpasninger til fiendtlig innstilte omgivelser aldri belønnes med reell aksept; motstanden mot Israels eksistens har dype, irrasjonelle røtter.
Senest denne uken så vi hvordan USAs visepresident, J.D. Vance, snudde kappen etter vinden da han uten å nøle anklaget Israel for de fatale politiske feilgrepene han og Trump selv begikk i forbindelse med Iran. I stedet for å knuse terrorregimet, valgte de å forhandle. Nå er det nok en gang jødene som må bære skylden.
Varig stabilitet og fred i regionen kan bare etableres gjennom en troverdig og utvetydig politikk som gjør det klinkende klart, for både interne og eksterne aktører, at statens eksistensgrunnlag ikke kan forhandles bort. Å trygge denne overlevelsen er både en historisk forpliktelse og en uomtvistelig rett for det jødiske folk.
