«Politisk språkbruk – og med variasjoner gjelder dette for alle politiske partier, fra konservative til anarkister – er utformet for å få løgner til å høres sannferdige ut og mord respektabelt.» (George Orwell)
Det europeiske forfallet og den norske illusjonen
Islamistiske opptøyer (av norske medier kalt elevopprøret), som understøttes av den radikale venstresiden og skaper voldelig uro i Europas gater, konfronterer europeiske ledere med realitetene på usminket vis. Det blir stadig vanskeligere å avlede oppmerksomheten fra de hjemlige krisene ved å utpeke Israel og jødene som roten til samfunnsproblemene.
Frankrike og Storbritannia var blant de ledende kolonimaktene som delte opp Midtøsten ut fra sine egne strategiske interesser. I denne prosessen frarøvet de det jødiske folk store deler av dets over 3500 år gamle fedreland, samtidig som historiske urbefolkningsgrupper, som kurdere og koptere, ble ignorert. I dag står disse tidligere stormaktene midt i en intern konflikt med de samme kreftene som de selv har understøttet.
Senere sluttet de seg til KGB-oppfinnelsen «palestinsk stat» og anklaget deretter jødene for å okkupere sitt eget land. Dette falsumet er med Norges mislykkede Midtøsten-politikk. Jødiske butikker og synagogen som ble vandalisert av mobben i Paris, viser igjen at jødene ikke er trygge noe annet sted enn i Israel. Ja, det samme Israel som står øverst på Norges liste over utenrikspolitiske kampsaker.
Antisemittismen som et elitefenomen
Selv om Norge i en europeisk kontekst fremdeles fremstår som et relativt trygt og fredelig samfunn for den jødiske minoriteten, velger mange likevel å skjule sin identitet. Muligheten til uforstyrret å bære synlige jødiske symboler i det offentlige rom oppleves i dag som merkbart innskrenket.
Når sentrale politiske ledere kritiserer Israel uten å rette en tilsvarende systematisk kritikk mot Hamas, bidrar det til en forståelig uro blant mange jøder for hvor grensene for legitim politisk kritikk egentlig går. Både den ensidige mediedekningen og den uforholdsmessige politiske kritikken har marginal innvirkning på Israel som stat, men den skaper et sosialt klima her hjemme som landets jødiske minoritet finner det stadig vanskeligere å leve under. Konsekvensen er at jøder i økende grad velger å forlate Norge til fordel for nettopp Israel.
Det er lite som tyder på en tilstrekkelig bevissthet blant norske aktører om konsekvensene av å tilslutte seg et ensidig fordømmende narrativ om Israel. Selv om takhøyden for politisk kritikk av Israel i Norge er betydelig, ligger den vesentlige utfordringen i at denne kritikken ikke nødvendigvis alltid er frikoblet fra antisemittisme. Korrelasjonen mellom radikal Israel-fiendtlighet og antisemittiske holdninger er empirisk godt belagt, til tross for stadige tendenser til å omdefinere virkeligheten for å legitimere eget ståsted.
Det norske ordskiftet rommer dermed både reelle politiske kritikere og aktører drevet av antisemittisme – herunder delegitimering av jøders rett til nasjonal suverenitet, noe som bør forstås som en manifestasjon av jødehat, for antisionisme er synonymt med antisemittisme. Det er veldokumentert at antisemittiske holdninger forekommer i muslimske miljøer i Norge, men marginale grupper av radikale islamister har ikke alene kapasitet til å prege holdningsmønstrene i den brede befolkningen. Det evner heller ikke en håndfull nynazister.
HL-senterets undersøkelser av holdninger til jøder, og hvordan den jødiske minoriteten selv erfarer situasjonen – særlig etter massakren 7. oktober 2023, tegner et urovekkende bilde av samfunnsutviklingen, uten at dette har utløst adekvate politiske mottiltak. Det utarbeides riktignok statlige «handlingsplaner» mot antisemittisme, men disse unngår konsekvent å peke på de virkelige årsakene til den stadig økende antisemittismen i samfunnet vårt. Faktum er at den ikke primært er et grasrotfenomen. Det kan stilles spørsmål ved i hvilken grad det finnes en reell vilje, på tvers av de politiske skillelinjene på Stortinget, til å ta et grundig oppgjør med fordommenes egentlige opphav.
Ensretting i etablert presse og satire som alibi
Dagens norske massemedier fremviser i enkelte henseender en grad av politisk ensretting som minner om forholdene i Sovjetunionen. Da pressestøtten ble etablert i 1969, var formålet å sikre et mangfold av perspektiver i avislandskapet, slik at borgerne kunne danne seg et selvstendig bilde. I praksis har ordningen fungert stikk motsatt, noe som er særlig tydelig i mediedekningen av Midtøsten. I kjølvannet av oktobermassakren har NRKs dekning av krigen i Gaza vært preget av en selektiv formidling, hvor gjentatte redaksjonelle vinklinger over tid har bidratt til å relativisere skillet mellom offer og overgriper.
Denne utviklingen synes å krysse etiske grenser. Når statskanalen definerer sine innslag eksempelvis som «satire», fremstår det som om alle sperrer oppheves – selv når budskapet rettes mot barn og unge. Pressens Faglige Utvalgs (PFU) frifinnelse av det omstridte innslaget i NRK Satiriks i 2019, sendte et signal om at jødefiendtlige troper fritt kan formidles. Dette var til tross for at NRK, allerede i 2016, måtte beklage og fjerne en animasjonsvideo laget av de samme personene, der studenter på omvisning i en konsentrasjonsleir spør om en krematorieovn full av aske og restene av et menneskelig ribbein er til å lage pizza i. Satireprogrammet Nytt på nytt har ved gjentatte anledninger presentert innslag med islett av fordommer. For den jødiske minoriteten oppleves ikke denne formen for «satire» som humoristisk, men snarere som en belastning som forsterker utrygghet og frykt.
De systematiske nålestikkene mot jøder i Norge og Europa for øvrig former holdningene hos en opinion som ofte mangler korrigerende informasjonskilder. I dagens Norge opplever vi at jøder igjen assosieres med klassiske antisemittiske skjellsord og fremstilles som samfunnsfiender. Ikke en gang oktobermassakren har dempet antisemittismens omfang, snarere tvert imot. Hverken NRK eller øvrige medier hadde kunnet videreføre såpass ensidige fremstillinger om jøder og Israel over tid dersom bevilgende myndigheter hadde stilt tydeligere krav til saklighet og balanse.
En flerfrontskampanje mot den jødiske staten
Norges mangeårige forsøk på å omsette petroleumsinntekter til diplomatisk innflytelse som fredsnasjon har i realiteten feilet. De har i stor grad veket plassen for en tiltakende konfrontasjonspolitikk overfor Israel. Denne linjen har manifestert seg på flere plan: FN, Den internasjonale straffedomstolen (ICC), terrororganisasjoner, «fredsindustri», ulike radikale organisasjoner som kjemper mot Israel innenfra, medier, Den norske kirke, Stortinget, kongehuset, boikottinitiativer og lovforslag som tar sikte på å forby handel med jødiske næringsdrivende i deler av Israel. Og så det siste, tildelingen av fredsprisen til Navi Pillay, en uttalt Israel-motstander. Ingen ting av dette gagner Norge eller bidrar til fred i regionen.
Faktum er at den jødiske staten er Midtøstens eneste reelle demokrati og den eneste aktøren i regionen som etterlever internasjonale konvensjoner og traktater. Likevel retter Norge, i tospann med FN-organene og andre, kontinuerlige anklager mot landet om «ulovlig okkupasjon», «ulovlige bosetninger», «brudd på folkeretten», «krigsforbrytelser» og «folkemord» – ved å misbruke folkeretten for å delegitimere staten Israel.
Det er dypt opprivende – og en uutholdelig tragedie – å være vitne til de ufattelige lidelsene som rammer Gazas sivilbefolkning. Det som gjør situasjonen særlig smertefull, er å se hvordan uskyldige mennesker utnyttes så kynisk fra to hold: på den ene siden av terrororganisasjonen Hamas, som bruker dem som levende skjold, og på den andre siden av aktører i det internasjonale samfunnet, som reduserer deres lidelser til et politisk våpen mot Israel.
Israels eneste overordnede målsetting forblir å leve i trygghet og i fred med naboene. Abraham-avtalene utgjør det ugjendrivelige beviset på at fredelig sameksistens mellom den jødiske staten og den arabiske verden fullt ut er oppnåelig. Utsiktene til en fremtid der jøder og arabere lever side om side blir vesentlig lysere den dagen andre stater slutter med sin oppildning til konflikt, og i stedet anvender ressursene på å løse sine egne problemer på hjemmebane.
Norge ved et verdimessig veiskille
Stortinget står nå overfor et avgjørende verdivalg:
– Skal man stilltiende akseptere en utvikling mot et Norge som i realiteten blir «jøderent», der demonisering av Israel basert på grunnløse anklager får fortsette uhemmet – eller skal man ta et moralsk oppgjør og erkjenne den systematiske uretten mot den jødiske staten, en urett som også rammer jøder i Norge?
– Skal man tviholde på illusjonen om et historisk «palestinsk folk» og et «palestinsk land», et narrativ uten historisk presedens før KGB i Moskva på 1960-tallet konstruerte begrepene, men som norsk Midtøsten-politikk fremdeles hviler på – eller skal man støtte fredelige løsninger som er basert på fakta?
Så lenge norske myndigheter unnlater å iverksette en reell politisk kursendring, forblir videreføringen av bevilgninger til fysisk sikring av synagogene og barnehagene i Oslo og Trondheim en tvingende nødvendighet. Den implisitte konsekvensen for den jødiske minoriteten er en vedvarende tilværelse under kontinuerlig statlig beskyttelse. Dette synliggjør et markant paradoks mellom Norges forsøk på profilering som en global ‘fredsnasjon’ og den innenrikspolitiske realiteten der landets egne jødiske institusjoner må holdes under konstant bevoktning.
