Vi som ikke lenger våger å vise hvem vi er

Bilde: Skjermdump av J7s Årsrapport om antisemittisme 2025.

 

 

 

Samtidens antijødiske narrativ

Forrige uke markerte jøder over hele verden 9. november, datoen for novemberpogromen i 1938, kjent som Krystallnatten.  I tiårene etter Holocaust har det jødiske folk samlet seg til minnestunder i håp om at forfølgelse og pogromer, både i Europa og i muslimske land, hørte fortiden til, og at jødene endelig skulle være sikret trygghet og selvstendighet både i sitt historiske hjemland og ellers i diasporaen.  Men det motsatte har skjedd.  Gang på gang rammes jøder av forfølgelse og eksistensielle trusler, samtidig som de utsettes for falske anklager om å ha begått de samme overgrepene som de selv blir ofre for.  Den vedvarende fiendtligheten mot jøder ytrer seg gjennom allianser mellom islamistiske miljøer og ytterliggående venstreorienterte krefter, samt gjennom FNs kontroversielle ansatte som Francesca Albanese, hvis uttalelser gjentatte ganger er fordømt som antisemittiske.  Dette understøttes av et retorisk maskineri som trekker veksler på klassiske antisemittiske myter, fra middelalderens forestillinger om rituelle drap til konspirasjonsteoriene i Sions vises protokoller.

Flere av samtidens antijødiske narrativer har klare strukturelle fellestrekk med historisk antisemittisk propaganda, men kles i dag i en samtidsaktuell, tendensiøs språkdrakt med falske anklager som «okkupasjon», «apartheid», «folkemord» og «ulovlige bosetninger».  Grensen mellom israelhat og antisemittismen som jøder er rammet av, eksisterer dessverre ikke lenger, og det er helt umulig å adressere den ene uten å ta med den andre.

Forsker Johannes Due Enstad har påvist en klar korrelasjon mellom israelhat og antisemittisme.  Det er derfor et tankevekkende faktum at nettopp minnemarkeringen for Krystallnatten over lang tid er blitt kapret og politisert av miljøer som resten av året arbeider mot staten Israels eksistensberettigelse.  Samtidig utsettes våre tillitspersoner for anklager, slik som da Antirasistisk Senter (ARS) i fjor gikk til angrep på tidligere DMT-forstander Erwin Kohn.  Dette illustrerer hvordan disse organisasjonene selv utgjør en del av utfordringen for jøders mulighet til å leve åpent og trygt her til lands.

En minnedag i feil hender

Allerede tidlig på 2000-tallet, da den senere bedrageridømte organisasjonen SOS Rasisme tilranet seg ansvaret for arrangementet, fikk minnedagen et ubalansert og ensidig politisk innhold.  Etter hvert overtok Antirasistisk Senter (ARS) denne rollen.  Det Mosaiske Trossamfund (DMT) både i Oslo og i Trondheim har uttrykt dyp mistillit til hvordan ARS bruker markeringen som en arena for agitasjon, støttet av en rekke organisasjoner med en uttalt anti-israelsk profil.

Hverken SOS Rasisme eller Antirasistisk Senter har demonstrert nødvendig troverdighet i spørsmål om jødisk trygghet og jødiske levekår.  Det fremstår som et retorisk paradoks når de velger temaer som «Jødiske liv: før, da og nå», all den tid arrangementet i praksis benyttes til politisk aktivisme rettet mot Israel, en dynamikk som KrF-leder Dag Inge Ulstein treffende påpekte i forbindelse med fjorårets markering:

«Det er rett og slett hårreisende at antirasistisk senter, sammen med radikale palestina-aktivister og andre, forsøker å gjøre Holocaust-markeringen 9. november om til en arena for venstreside-aktivisme.  Denne dagen er til for å minnes grusomhetene som skjedde natten fra 9. til 10. november 1938, som var starten på den dramatiske opptrappingen av den systematiske jødeforfølgelsen i Tyskland. Ikke for å fremme politiske kampanjer.  Det er trist å høre hvordan Det Mosaiske Trossamfunn opplever samarbeidet med antirasistisk senter, og hvordan de i praksis bidrar til å nøre opp under antisemittisme i Norge.  Jeg ser frem til å besøke synagogen og markere Krystallnatten sammen med Det Mosaiske Trossamfunn.  Håper Statsministeren gjør det samme.»

Da statsminister Jonas Gahr Støre i fjor valgte å tale ved markeringen i regi av ARS, Norsk Folkehjelp og LO i Oslo, som også var støttet av blant annet Palestinakomiteen, og vende ryggen til jødenes markering i synagogen, utløste det berettiget kritikk.  Det var derfor et skritt i riktig retning da han i år valgte å delta ved Det Mosaiske Trossamfunds egen markering fremfor det alternative arrangementet mange jøder ikke tør å være med på.

Myten om den geopolitiske årsaken

Årsakene til de negative holdningene mot jødene er ikke Israels påtvungne forsvarskrig mot morderiske islamister.  Antisemittisme oppstår i regelen ikke som en reaksjon på konkrete geopolitiske hendelser, men må snarere forstås som et resultat av fordomsfulle projeksjoner og en samfunnsmessig unnfallenhet.  Problemet forsterkes ved at det ikke etableres et tydelig skille mellom legitim kritikk på den ene siden, og historierevisjonisme, demonisering av Israel og indirekte legitimering av antisemittisk motivert terror på den andre.

To illustrerende og graverende eksempler finnes i universitetssektoren.  Her kan vi nevne både NTNU-professor Bassam Hussein, som omtalte massakren 7. oktober 2023 og drapene på uskyldige jøder som «den vakreste ting som har skjedd i vårt århundre», og historieprofessor Stephan Sander-Faes ved Universitetet i Bergen, som i en bloggkommentar har hevdet at nazistene ikke hadde egne utryddelsesleirer.

Det krevde betydelig eksternt press før ledelsen ved Universitetet i Bergen, anført av rektor Margareth Hagen, tok situasjonens alvor inn over seg.  Resultatet ble at historieprofessor Stephan Sander-Faes ble fritatt for all undervisning frem mot sommeren.  Dersom tiltaket gjennomføres med full lønn, reiser det imidlertid alvorlige spørsmål ved reaksjonens preventive virkning: Tildeles han i realiteten forskningsfri han eventuelt kan benytte til å videreføre et historierevisjonistisk virke Universitetet i Bergen neppe kan sies å høste ære av?

Begge professorene har blitt forsvart av sine respektive rektorer med henvisning til ytringsfriheten.  På den ene siden fremstår historieprofessor Stephan Sander-Faes i praksis som en historierevisjonist på kollisjonskurs med elementære faglige og etiske standarder, ikke ulikt den formen for historieforfalskning Deborah Lipstadt konfronterte hos David Irving.  På den andre siden ser vi en akademiker som opptrer som en ren apologet for bestialsk terror.  Men han er ikke alene om det.  Selv den dag i dag unngår NRK å kalle Hamas-morderne for terrorister, samtidig som de ukritisk siterer terrorgruppens egne helsemyndigheter uten å skille mellom stridende og sivile ofre.  Hos NRK er det som regel Israel som «hevder», mens Hamas «informerer».

Disse holdningene kan imidlertid ikke reduseres til isolerte utspill; de reflekterer en langt bredere samfunnstendens.  Det fordrer en kritisk gjennomgang av hvilke samfunnsaktører og diskurser som bærer ansvaret for at over halvparten av befolkningen (51 %) slutter opp om påstanden om at «Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under andre verdenskrig».

Jødisk utrygghet i norsk hverdag

Den kontinuerlige strømmen av ensidig og forvrengt informasjon preger den norske opinionen i en slik grad at skillet mellom kritikk og demonisering forvitrer.  Konsekvensene rammer imidlertid ikke utelukkende staten Israel, men i høyeste grad den jødiske minoriteten i Norge.  Frykten for hets og fysiske overgrep er blitt en konstant del av tilværelsen.  Svært få av oss våger lenger å bære synlige jødiske identitetsmarkører i det offentlige rom.  De som gjør det, utsetter seg for en betydelig og vedvarende personlig risiko, en realitet vi norske jøder konfronteres med daglig.

Som en minoritet under press opplever vi i dag at handlingsrommet for å leve åpent som jøder innskrenkes dramatisk, noe som tvinger frem ulike defensive overlevelsesstrategier.  For mange av oss er løsningen en strategisk usynliggjøring i det offentlige rom.  Dette innebærer at også barna pålegges en unormal forsiktighetskultur, der kunnskap om bosted, etnoreligiøs identitet og feiring av helligdager holdes skjult for omverdenen.

Blant minoriteten finnes det også ytterpunkter: Enkelte søker sosial aksept ved å distansere seg radikalt og adoptere ensidige, anti-israelske narrativer, mens andre konkluderer med at en trygg fremtid kun er mulig ved å emigrere til Israel.

Den mest gjennomgripende konsekvensen for fellesskapet er likevel den kollektive selvsensuren: Frykten har ført til at synlige jødiske symboler nesten er fraværende i hverdagen, for ikke å snakke om symboler knyttet til den jødiske staten.

Parallelt med dette opplever vi en viss berøringsangst eller taushet i samfunnet i møte med vår krevende situasjon.  Selv det mest hjerteskjærende uttrykket for denne hverdagen, at jødiske barn tilbringer barnehagedagen bak murer og under døgnkontinuerlig politibeskyttelse, synes å forbigås i taushet.  Det ligger et dypt paradoks i at et slikt massivt sikkerhetsoppbud er blitt nødvendig; ikke fordi jødiske barn utgjør noen trussel mot samfunnet, men fordi barnas liv og trygghet kan være i fare straks de ikke lenger skjermes av politi og sperringer.

Det har vært rettet oppmerksomhet mot hvordan denne hverdagsfrykten håndteres fra politisk hold.  Mens enkelte representanter, blant annet fra KrF, har engasjert seg særskilt i problemstillingen, etterlyses det en enda bredere debatt på Stortinget om utfordringene knyttet til antisemittisme.

Uten en tydelig ansvarsplassering, målrettede tiltak mot Holocaustfornektelse og uetterrettelighet i nyhetsformidlingen, vil myndighetenes tiltak mot antisemittisme forbli utilstrekkelige.  Dersom handlingsplanen mot antisemittisme skal ha reell virkning og oppnå sitt fremste formål – å sikre den jødiske minoritetens trygghet og fremtidige eksistens i Norge – må det offisielle Norge være villig til å adressere de underliggende årsakene til denne utviklingen.

 

 

Støtt SMA