Oslo-hykleriet

På Regjeringens hjemmeside leser vi om Norge som formidler av fred og forsoning i verden.  «Norge har vært engasjert i en rekke fredsprosesser gjennom flere tiår. Konfliktløsning og bidrag til forsoning er en sentral dimensjon i norsk utenrikspolitikkheter det.  Vi kan i farten ikke huske hvor denne innsatsen førte til konfliktløsning, fred og forsoning, men med så mange titalls milliarder som årlig bevilges til dette formålet, er det vel rimelig å tro at det kan påvises resultater et eller annet sted i verden.

Et sted hvor vi med sikkerhet kan slå fast at milliardinvesteringen har vært mislykket, er i Midtøsten hvor mer enn 30 års innsats har skapt en situasjon hvor både freden og forsoningen i dag med sikkerhet kan sies å være fjernere enn da fredsprosessen startet.  Mens terrorismen rettet mot det israelske sivilsamfunnet øker dramatisk, ansettes tusentalls dømte og straffede terrorister i høyt avlønnede stillinger hos de palestinske selvstyremyndighetene.  Ifølge disse myndighetene er terroristene «pionerer som forsvarer den palestinske æren og hellige steder

Det er i stor grad norske skattebetalere som finansierer denne freds- og forsoningsvirksomheten med mange hundre millioner hvert år.  Dette kommer i tillegg til alle de milliardene utenriksministeren samler inn til formålet internasjonalt gjennom den norskledete giverlandsgruppen, AHLC.

Alt dette skriver seg fra den sterke innsatsen norske myndigheter gjorde tidlig på 90-tallet da de greide å få i stand forhandlinger mellom Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, som med et stykke politisk magi raskt ble omdannet fra en fryktet terroristorganisasjon til en norskfinansiert fredspartner for den jødiske staten.  Oslo-avtalene ble med sterk norsk mellomkomst fremforhandlet på rekordtid og Nobels fredspris utdelt for å understreke suksessen.  For virkelig å understreke Norges eierskap til Oslo-avtalene, ble Norge med på å undertegne avtalene som vitne sammen med USA, Russland, Egypt, Jordan og EU.

Norge forpliktet seg dermed sterkt til å bidra til at avtalene kunne oppfylles slik de lød, og påtok seg å bistå direkte til fredsutviklingen gjennom det såkalte Folk-til folk-samarbeidet og ved å stille seg til rådighet som leder for en internasjonal giverlandsgruppe som skulle sørge for finansiell bistand til støtte for utviklingen av det palestinsk-arabiske selvstyret.

For vel et år siden ble norske og andre lands myndigheter orientert av den israelske regjeringen om at seks av de palestinske frivillige organisasjonene som mottar bistandsmidler fra disse landene, formidler deler av denne bistanden videre til medlemmer av organisasjonen Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP, som bl.a. i EU er listet som en terroristorganisasjon.  Norge og land i EU deltar med andre ord i terrorfinansiering som de traktatmessig har forpliktet seg til å bekjempe.

At Norge og andre land valgte å bestride informasjonen fra Israel, lar seg forstå som et politisk beskyttelsestiltak.  Den skandalen israelske myndigheter har avslørt er nemlig politisk og rettslig katastrofal, især for Norge med sin spesielt sterke tilknytning til fredsprosessen hvor forpliktelsen til å bekjempe terrorisme står helt sentralt.

Men den skaden norske myndigheter har påført seg selv og sitt land, er større enn dette.  Den politiske forpliktelsen Norge tok på seg da man som vitne valgte å spille en rolle som beskytter av fredsprosessen, forutsatte at Norge skulle innestå for avtalenes formål og med sin mellomkomst bidra til at de palestinske selvstyremyndighetene forble i stand til å overholde og følge opp det avtalte formålet med forhandlingene.

Det gjorde ikke norske myndigheter.  I stedet for å bistå med gjennomføringen av det som var avtalt, begynte norske myndigheter å undergrave avtalene ved å spille på lag med selvstyremyndighetenes endring av formålet fra tosidige forhandlinger om lokalt selvstyre til å proklamere en palestinsk stat med internasjonalt diplomati og deltakelse i FNs organer.

I dag har norske myndigheter satt seg selv i en klemme hvor de politisk er tvunget til å fortsette med bevilgning av bistandsmidler til en organisasjon som driver med akkurat det motsatte av hva som var avtalt, og som ikke lenger legger skjul på sin hensikt om å ødelegge det som skulle være fredspartneren.  Norge har fått klare advarsler fra Israel om at landet er på villspor i sin søken etter konfliktløsning, fred og forsoning.

Det blir ingen avtale om permanent status for det palestinske selvstyret på de forutsetningene Norge har vært med på å skape i årene etter Oslo-avtalene, og Norge må ta sin del av ansvaret for at fredsprosessen har vært så mislykket at fred og forsoning synes fjernere i dag enn for 30 år siden.  Det vi venter på er at denne erkjennelsen også skal innrømmes av ansvarlige myndigheter.  Folket har krav på det.  At Israels utenriksminister ikke engang vil hilse på Norges utenriksminister når hun besøker Israel, burde være et signal man la merke til.

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644