Shabbat shalom alle sammen,

Mens de bloddryppende jihad-krigene raser over den arabiske og islamske verden, klarer den ytterste politiske venstresiden i Vesten med forbausende standhaftighet å holde fast ved én ønskedrøm: Å få Israel slettet fra verdenskartet.  Når jødene protesterer, anklages de for overdreven bruk av «det antisemittiske kortet.»   To eksempler viser at jødehatet i Europa i dag er fullt ut sammenlignbart med det som var under Holocaust.  Det ene gjelder ungdommer i Belgia og det andre er fra ungdomsorganisasjonen AUF i Norge.  I begge tilfeller er det ungdommer som forherliger døden og hyller terroren mot jødene.

Den 31. januar i år fikk en gruppe unge mennesker tilgang til høyttalersystemet i et belgisk tog på vei til Brussel.  De kom med følgende beskjed til passasjerene: «Mine damer og herrer. Vi nærmere oss Auschwitz.  Jøder er bedt om å gå av på stasjonen for å ta en rask dusj.»  En tilsvarende hendelse skjedde hos det samme jernbaneselskapet i 2012 da det ble annonsert over høyttalerne: ”Velkommen om bord på toget til Auschwitz. Alle jøder bes stige av i Buchenwald.”

Vi regner med at politiet heller ikke denne gangen klarer å finne ut hvordan det var mulig for utenforstående å komme seg inn i førerhuset og gripe mikrofonen uten at noen oppdaget det.  Det skal mye velvilje til for at en slik hendelse skal kunne skje to ganger.  For 70 år siden ble mer enn 25.000 jøder transportert til Auschwitz på denne jernbanelinjen.  I dag synes noen at dette er moro.

Beundringen av jødemordere er ikke mindre i Norge. På AUFs Facebook-side kan du betrakte en stor gruppe AUF-ledere som smilende har tatt oppstilling foran et bilde av den livstidsdømte terroristen og barnemorderen Marwan Barghouti.

Morderen Barghouti ble dømt blant annet for drap av 5 uskyldige jøder på direkte ordre fra terroristlederen Yasser Arafat.  Noen av disse AUF-ere som viser slik beundring for jødemordere, kommer om ikke lenge til å sitte i sentrale stillinger i vårt samfunn.  Da vil deres holdninger og innstillinger være påvirket av arabisk jihad.
Vi jøder må reise hjem mens det ennå er tid.
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.

*****

Europa og de kristne i Homs

Det dramaet som utspiller seg for åpent kamera i byen Homs i Syria er spesielt av flere grunner.  Tusener sivile har i mer enn et år vært innesperret i den beleirede gamlebyen, uten regelmessige forsyninger av mat og medisiner.  En stor del av de innesperrede består av byens gjenværende kristne urbefolkning.  Forhandlinger i Genève førte til en midlertidig våpenhvileavtale, en såkalt hudna, for å få inn forsyninger og samtidig få frigitt innesperrede kvinner, barn, eldre og uføre mennesker.  Mediene rapporterte om stor innsats, blant annet fra FN, for å få løslatt de innesperrede kristne.

Da de løslatte endelig kom ut, var det ingen kristne blant dem.  Islamistene hadde bare løslatt sine egne nærmeste.  Til å begynne med ble dette rapportert også av NRKs korrespondent, men da denne praksisen fortsatte, ble det stille i norske medier, og ingen spurte mer om hvordan det hadde gått med resten av den kristne befolkningen i Homs.

Måten de kristne i Homs er blitt behandlet på av muslimene, er enda et eksempel på noe vi lenge har advart mot: Et av hovedmålene med islamistenes jihad-krig i Syria er, foruten å ta makten fra det alawittiske Assad-regimet, å utrydde den kristne urbefolkningen i landet.  Dette er et åpenlyst aspekt ved krigen i Syria og ”den arabiske våren” for øvrig som vestlige ledere og medier har lukket øynene for og i stor grad fortiet.  Denne makabre situasjonen er sterkt illustrert av hendelsene i Homs.  Vestens ledere viser unnfallenhet overfor den situasjonen som vil kunne oppstå når disse ”forhandlingene” tar slutt og vi kan forvente at regjeringsstyrkene angriper de islamistiske opprørerne som holder byens gjenværende kristne foran seg som levende skjold.  Vi hører ingen protester mot dette, verken fra FN, EU, USA, statskirken, LO, AUF, NUPI, Amnesty eller de ellers så politisk årvåkne hjelpeorganisasjonene.

Etter at jihad-krigen for alvor brøt ut i Syria, forsvant mesteparten av de om lag 60.000 -80.000 kristne innbyggere i Homs og andre byer med en betydelig kristen befolkning.  Det er ingen som har oversikt over hvor mange av dem som ble drept og hvor mange som klarte å komme seg til sikkerhet i utlandet.  Man anslår at det er 500-1000 kristne igjen i gamlebyen i Homs.  De holdes som gisler i en brutal krig mellom rivaliserende islamistiske grupper.  Det er få av disse gruppene som tar del i de pågående forhandlingene i FN-regi, og de kristne gislene er stort sett overlatt til seg selv.  De kirkene som var igjen i byen er vandalisert av jihadistene, og kristne skoler og annen eiendom er blitt konfiskert.

De kristne i Syria må ha forstått at de hverken vil få hjelp fra sine muslimske naboer eller fra Vesten.  Den israelske forsvarsminister Ya’alon besøkte Tyskland nylig, hvor han med saklige argumenter advarte mot Irans politikk og uttrykte tvil om muligheten for å utvikle demokrati i den arabiske verden i vår levetid.  Hans refleksjoner sto i sterk kontrast til den anti-israelske boikottkampanjen som nå er i full utvikling i EU.  I EU er man ikke opptatt av Irans aktive rolle som sponsor for internasjonal terrorisme, og man tror fullt og fast på en fredelig arabisk utvikling.

Ved flere anledninger i det siste har EUs ambassadør til Israel, Lars Faaborg-Andersen, gitt uttrykk for at skylden under enhver omstendighet vil bli lagt på Israel dersom de pågående fredsforhandlingene mislykkes og at EU, i likhet med palestinerne, ikke vil anerkjenne Israel som en jødisk stat.  Med en usympatisk blanding av lokkemidler og trusler forteller han at Israel vil ha enorme fordeler av en avtale med palestinerne.  Da vil Israel kunne oppnå et ”partnerskap med spesielle privilegier” med EU.  Ifølge ambassadøren ville ”hver eneste israeler få enorme fordeler av en slik oppgradert status.”  Men han tilføyde at “skulle forhandlingene mislykkes, spesielt dersom dette kunne tilskrives fortsatt byggevirksomhet i bosettinger, ville dette ikke gjøre det mulig for forholdet EU-Israel å nå sitt fulle potensial, og medfører risiko for at Israel vil bli mer isolert.”

Formen på truslene fra EU-ambassadøren ble fulgt opp av den tyske presidenten for Europaparlamentet som i sin tale til Knesset nylig åpnet med å erklære sin støtte til Israels rett til fred og sikkerhet.  Han hyllet landet som et demokrati og forsikret om at EU ikke ville boikotte Israel.  Han slo imidlertid raskt dette glansbildet i stykker ved å presisere at for Europas del ville boikotten i stedet bli gjennomført av næringslivet.  Han forsterket trusselen kraftig ved å foreslå at Israel for fredens skyld bør oppheve blokaden av Gaza (som han vet er en våpenblokade, anerkjent av FN som lovlig).  Han kritiserte så Israel for å tildele palestinerne bare en fjerdedel så mye vann som israelerne får, noe som er en blank løgn.  Det var svært vanskelig for mange av Knessets medlemmer å måtte høre en invitert gjest fortelle anti-israelsk løgn på tysk, men realiteten er nok at han, i likhet med sine kolleger, selv er offer for medienes ukritiske formidling av arabiske løgner.

Mens de kristne Homs og andre deler av den islamske verden er nær utryddelse gjennom grusomme lidelser, er Europas øverste lederskap fremdeles mest opptatt av å rette eksistensielle trusler mot jødenes hjemland som er det eneste frie og demokratiske landet i Midtøsten.  Det minner ikke så rent lite om situasjonen i Tyskland mot slutten av 1944 da store ressurser ble mobilisert for å utrydde resten av jødene mens landet var undergangen nær.

Den apokalyptiske atferden man finner hos lederskapet i Iran og andre islamske land kan vi nå også spore hos lederskapet i Europa som med overveldende udugelighet og inkompetanse truer sivilisasjonen med undergang.  De demokratiske reaksjonene mot EU som vi nå ser i land som Sveits, Nederland og Storbritannia er ikke tilfeldige.

Stadig flere innser at Europa-prosjektet har vist seg å være en fiasko, i likhet med det Palestina-prosjektet som Europa støtter på Israels bekostning.  Vi kan også nevne krigene i Irak, Afghanistan og Libya som har kostet hundrevis av milliarder av dollar, og som alle har vist seg å ende i fiasko og humanitær ulykke.  Når man dessuten prioriterer å lyve om Israel fremfor å hjelpe de kristne og andre urbefolkninger i Syria og Midtøsten, må konklusjonen bli at Vesten ledes av blinde politikere.