Shabbat shalom alle sammen,

Denne uken ble Israels president, Shimon Peres, innehaver av to Guinness-rekorder.  Han holdt en forelesning i samfunnskunnskap for 8500 elever i videregående skole i mer enn 200 klasserom samtidig, noe som er rekord, og han ble med sine 90 år utnevnt til verdens eldste nålevende statsoverhode.

Sammenkopling av alle landets skoler og elever i et eget datanettverk som kan brukes til nettformidlet undervisning og kommunikasjon, er i full utvikling i Israel.  Dette krever avanserte dataløsninger som utvikles i Israel.  Om ikke lenge kan elever og lærere kommunisere og støtte hverandre i undervisningen landet rundt.

Universitetet i Stavanger har forstått viktigheten av å samarbeide med israelske eksperter på moderne høyteknologi, og har nylig undertegnet en samarbeidsavtale med et av verdens ledende teknologisentra, Technion-universitetet i Haifa.  Det er godt å se at det finnes fornuftige mennesker i norsk akademia og næringsliv som ikke lar seg lede eller påvirke av det jødehatet som norsk offentlig debatt stadig mer blir influert av.  Til tross for sine mange positive bidrag til utviklingen i verdenssamfunnet, er det fremdeles mange som helst ser at Israel slettes fra verdenskartet.  Det jødiske folk er faktisk ennå ikke akseptert av alle som en del av menneskeheten.

I Norge står mektige organisasjoner, som LO, stadig mer frimodig frem med politiske krav som med sikkerhet vil lede til utslettelse av Israel og fullførelse av Holocaust.  Det LOs resolusjonskvern under den nåværende ledelse driver med, har ingenting med kamp for arbeid og faglige rettigheter å gjøre.  Det er en ren propagandakampanje for, i samarbeid med ultrakonservative arabiske terroristorganisasjoner som Hamas, å ramme jødene og gi Israel et negativt omdømme.  Ikke et ord har LO å si til sine medlemmer om terroren og det grusomme folkemordet deres arabiske venner utfører over alt i Midtøsten.

Er du medlem av LO, bør du nå være klar over hva du er med på.  Ikke siden 1930-årenes Tyskland har vi sett en mer løgnaktig og aggressiv fascistisk og antijødisk agitasjon fra noen som påsto at de representerte arbeiderklassen.

God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.

*****

En lite rasjonell verden

Evnen til å skille mellom fakta og fantasi er mangelfull blant dagens politikere og mediefolk.  Den blodige jihad-krigen som folkestammer, klaner og religiøse sekter nå utkjemper mot hverandre i Midtøsten koster daglig utallige menneskeliv.  Den arabiske verden som kolonimaktene delte opp i «land» og ”kongedømmer” for å ivareta sine egne interesser og uten å ta hensyn til befolkningenes etniske og religiøse skillelinjer, er i indre oppløsning.  Slagene om Amman og Mekka står ennå på vent, men de nærmer seg.  Mekka er en av verdens mest innbringende pengemaskiner.

Siden Muhammads dager har kontrollen over Mekka vært det viktigste tegnet på maktfordeling blant de islamske folkestammene i Midtøsten, og ganske særlig mellom sjia- og sunnimuslimer.  Alt tyder på at den nye islamske verden som etter hvert gror frem av ruinene etter kolonimaktenes konstruksjoner, kommer til å bli mer homogene områder hvor etniske og religiøse minoriteter, så som restene av de kristne urbefolkningene, kommer til å være utryddet.  For mer geografisk samlede og robuste folkegrupper så som kurderne, berberne og de koptiske kristne vil utviklingen også kunne gå i mer gunstig retning med større grad av uavhengighet og selvforsvarsevne.

I Egypt har makten byttet hender flere ganger i løpet av kort tid, og beboerne i fengslene er skiftet ut tilsvarende.  Det militære regimet i Egypt er det som har størst mulighet for å overleve på lengre sikt, akkurat som forgjengerne tilbake til 1950-tallet.  Men det er helt avhengig av at USA fortsatt bidrar med våpen og penger, og det er ikke like sikkert som det har vært.  Men noe er klart: Jihad-krigen og kampen om makten er ikke over hverken i Egypt eller i resten av den arabiske og islamske verden.

Et forhold som er svært lite nevnt i vestlige medier er at Iran ikke bare streber etter militær dominans og atomvåpen, men at et hovedmål for Iran er å oppnå sjiamuslimsk hegemoni i Midtøsten.  Dette er for ayatollaene langt viktigere enn å ødelegge Israel.  Kjerneområdet for den konflikten er den arabiske halvøya hvor det allerede er store områder med sjiamuslimsk dominans både i Saudi-Arabia, i Emiratene og i Jemen.  Det Iran forsøker, og som har skapt stor uro i Riyadh, er å bygge en sjiamuslimsk korridor mellom Iran og Mekka, der de i sin tid ble jaget ut etter mange blodige slag som ennå sitter friskt i det historiske minnet, selv om konflikten har sitt opphav i hendelser som går tilbake til 800-tallet.  Også sjia-retningen består av mange forskjellige sekter, og konflikten vil ikke kunne bilegges før ayatollaene får sette sine ben i Mekka som likeverdige.  En vestlig Midtøsten-politikk som ikke tar hensyn til slike forhold, er urealistisk, noe som er med på å forklare hvorfor Vesten alltid har mislykkes i denne regionen, bortsett fra når det gjelder å holde den forsynt med våpen og penger.

Man skulle forvente at verdens stormakter ville ha en sterk egeninteresse i å gjøre hva de kan for å opprettholde ro og stabilitet i Midtøsten, og dermed gi en ubetinget støtte til Israel som det eneste stabile, frie og demokratiske landet i den konfliktfylte og urolige regionen som de er så avhengige av for sine energiforsyninger.  Men slik er det ikke uten videre.  Riktignok har Israel til nå alltid kunnet stole på USA, og den strategiske forbindelsen til land som Kina og India er i sterk utvikling. Men Europa har gjort avbikt for truslene om oljeembargo, og lar seg utnytte som part mot Israel i konflikten med palestinerne, i likhet med FN som er sterkt dominert av den islamske lobbyen.  Også USA har vist tendenser til en slik reorientering og tilbaketrekking under Obamas presidentskap.

Norge sluttet seg til EUs linje og gikk åpent ut mot Israel under den rødgrønne regjeringen hvor særlig utenriksminister Gahr Støre gjorde seg til talsmann for en ytterliggående venstreradikal politikk med fordømmende kritikk av Israels selvforsvar mot terror og en innyndende holdning til islamistiske terroristorganisasjoner som Hamas og Det muslimske brorskap.  For hans personlige vedkommende var radikaliseringen kan hende et slags vederlag for at han ved stortingsvalget i 2009 fikk overta listeplassen til Oslo Arbeiderpartis første kvinnelige kandidat.  Noe slikt er ikke gratis.

Vi kommer antakelig til å måtte vente lenge på en fullstendig og sann faghistorisk fremstilling av den snuoperasjonen i forholdet til Israel og jødene som Arbeiderpartiet og dets politiske anhang, LO, har vært igjennom siden glansperioden etter den annen verdenskrig.  Men biter i dette puslespillet dukker opp i andre land.  Et eksempel man skal merke seg er memoarbøkene til den rumenske etterretningsgeneralen, Ion Mihai Pacepa, som ledet diktator Nicolae Ceauşescus desinformasjonskampanjer i Vest-Europa, noe som ble utført av Romania på vegne av deres oppdragsgivere i Moskvas KGB.  Denne virksomheten var i stor grad rettet inn mot politiske partier og ungdomsorganisasjoner på venstresiden og mot ”freds- og vennskapsforeninger” som villig lot seg infiltrere over hele Europa, inkludert i Norge.  Dette var det samme desinformasjonsapparatet som oppfant og propagerte læren om ”det palestinske folk,” og organiserte PLO og liknende terrorgrupper.

Vi er ganske sikre på at den kampanjen for å skade Israel som vi nå ser i full utfoldelse under LOs nye ledelse, har sine historiske røtter i denne KGB-inspirerte undergravingen som i Norge går tilbake til 1960-årene.

Mens de arabiske jihad-krigerne fortsetter med å ta livet av de kristne og hverandre, støtter LO opp så godt deres evner formår med å vedta, og distribuere antisemittisk propaganda som til forveksling likner fascistenes.

Jødene må imidlertid fortsette med det de er best til: Innovasjon, økonomisk utvikling, miljøforbedring og oppfinnelser av høyteknologi som ingen i LO kan leve uten.