Det uttrykkes forferdelse fra flere hold over den kraftige økningen i antisemittiske utsagn og hendelser rettet mot jøder og deres nasjonalstat, Israel. Vi forundres over at også ledelsen i Den norske kirke har valgt å gi uttrykk for bekymring. Vi leser at biskopene og Kirkerådet er bekymret for økende antisemittisme og mener at jøder skal være trygge i Norge. Helt konkret går biskop Olav Fykse Tveit hardt ut mot det han mener er jødefiendtlige holdninger som har kommet til uttrykk i det norske samfunnet den siste tiden.
Det forundrer oss at nettopp han gjør dette. I mange år, og særlig etter at han for 15 år siden overtok vervet som leder for Verdenskirkerådet, har han fremstått som en ytterliggående kritiker av den jødiske statens forsvar mot terrorangrep og kamp for sin eksistens. Når han krever at Israel «umiddelbart må stoppe drapene på sivile», krever han i virkeligheten at Israel nå må kapitulere slik at Hamas kan fortsette sine angrep på Israel, dekket av tusener av levende skjold. Biskop Olav Fykse Tveit vet veldig godt at Israel ikke retter angrep mot sivile, at det er Hamas som retter angrep mot sivile og ellers begår krigsforbrytelser og forsøk på folkemord.
Det er allment kjent at nettopp Den norske kirke gjennom mange år har bidratt til å skape antisemittiske stemninger i det norske samfunn, ikke minst gjennom det årlige arrangementet «Kirkeuka for fred» som er en fremtredende kilde til det kirkelige jødehatet i vårt land. Selv innenfor Kirkens vegger er man klar over dette. Senter mot antisemittisme har skrevet om det og beklaget denne ondskapsfulle atferden mange ganger og opplever nå at en av de mest markerte og usaklige kritikere av den jødiske staten advarer mot voksende antisemittisme. Grovere kan vel ikke hykleriet bli.
Eller kan det? Regjeringsorganet NRK har vært usedvanlig aktivt det siste halve året når det gjelder å tilsløre hva krigen mellom Hamas og Israel egentlig dreier seg om. Hver eneste dag får vi «nyheter» om israelske angrep med tilhørende sivile lidelser. I programmet Dagsnytt atten den 18. mars fikk utenriksminister Barth Eide sammen med direktøren for Norsk Folkehjelp utbre seg om de sivile lidelsene på Gazastripen som om de skulle vært skapt av Israel. Slik det har vært i NRK gjennom hele denne krigen kom heller ikke denne gangen den annen part til orde. Utenriksministerens løsning på denne konflikten var igjen å få kampen mot Hamas avsluttet slik at en egen todelt «palestinsk stat» innenfor Israels grenser kan bli opprettet.
Utenriksministeren vet like godt som oss andre at en slik «stat», enten den er styrt av PLO, Fatah, Hamas eller en koalisjon av disse, vil ha det samme målet for sin eksistens og virksomhet som Hamas har. Både Fatah og PLO sier og skriver med rene ord i sine grunnlagsdokumenter at også de har som mål å utslette Israel og landets jødiske befolkning. Noen annen valgbar politisk ledelse finnes ikke i dag i de selvstyrte områdene. Den eneste følgen av Barth Eides krav om en «tostatsløsning» her og nå, ville derfor måtte bli «en endelig løsning på jødespørsmålet.» Hvorfor sier han det ikke rett ut? Hva er det han er redd for? Vi forstår jo alle hvor han vil hen; han kan umulig være den eneste som ikke forstår konsekvensen av denne «løsningen».?
Politisk hykleri koster ingenting i Norge. Med et stort mangfold av statsfinansierte medier som alle formidler det samme budskapet, lever vi i et samfunn som er i ferd med å bli like ensrettet som Sovjetunionen og DDR. I sentrum av et slikt politisk miljø vil det knapt finnes motforestillinger hverken mot ensrettet journalistikk eller rettferdiggjørelse av antisemittiske vrangforestillinger.
Vi overdøves av anklager mot Israel om krigsforbrytelser og angrep på sykehusene på Gazastripen. Ingen av mediene ofrer spalteplass på det faktum at israelske militære avdelinger forleden måtte vende tilbake for å arrestere og nedkjempe en hel bataljon av Hamas-krigere og deres militære ledere som i forkledning hadde gjemt seg og sine våpen på Shifa-sykehuset i Gaza. Vinklingen er hele tiden at det er hospitalene, de uskyldige sivile, helsepersonell, pasienter, matkøer osv. som er mål for Israels angrep, ikke Hamas-krigere som kynisk, feigt og mot alle krigens regler bruker disse som skjold.
De norske riksmediene forsøker å rettferdiggjøre de utvalgte bruddstykkene de formidler ved å hevde at «kritikk av Israel er det motsatte av hat». Arbeiderpartiets hovedorgan, Dagsavisen, som ikke engang forsøker å legge skjul på at den lever godt med jødehatet, imøtegår kritikk ved å forsterke sin anti-israelske agitasjon.
Det hamres inn usanne påstander om at Israel er en apartheidstat som begår krigsforbrytelser og folkemord samtidig som Hamas’ forbrytelser mot både jøder og arabere forties. Redaksjonene vet utmerket godt hva dette fører til. Det vet også de få gjenværende norske jødene. I Israel er det ingen som leser Dagsavisen.
