24. september 2026*
Det følgende er en oversettelse av utskriften av Israels statsminister Benjamin Netanyahus tale ved FNs 81. generalforsamling i New York City den 24. september, offentliggjort av statsministerens kontor: https://www.gov.il/en/pages/event-un240926 .
Israel – Prime Minister Addresses United Nations General Debate, 81st Session | #UNGA: https://www.youtube.com/watch?v=0ZcB4snPFSc
Herr president,
Før jeg begynner, en kort kunngjøring: Dersom det er andre moralske feiginger her som ennå ikke har forlatt denne salen – vennligst gjør det nå. Tusen takk.
Mine damer og herrer,
For fjorten år siden sto jeg på denne talerstolen og trakk en rød linje. Jeg lovet å forhindre at Irans morderiske diktatur utviklet atombomber – kjernefysiske våpen med formål om å utslette Israel, atomvåpen som kunne true hele verden. Det var nøyaktig hva vi gjorde.
La meg nå si noe som kanskje vil overraske dere. Å ødelegge Irans kjernefysiske anlegg var vanskelig. Det var ytterst krevende å gjennomføre. Men for meg var det en av de enkleste beslutningene jeg noen gang har måttet fatte som statsminister. For dersom vi ikke hadde gjort det, ville vi alle vært døde.
Vil dere høre den ultimate ironien?
Ved å forsvare seg selv, forsvarer Israel også mange av de landene hvis delegater nettopp forlot denne salen! Faktisk vil jeg at dere skal vite at mange av deres ledere i fortrolighet til og med takker oss for å ha uskadeliggjort Irans atomvåpen.
Det er vanskelig å forestille seg et mer lamslående hykleri, men det er nøyaktig hva det er.
Dette er ikke første gang vi har stått overfor trusselen om tilintetgjørelse.
Den 5. juni 1967 var Israel omringet av fiender som åpent sverget å utslette oss. Vi befant oss den gang ikke i Judea og Samaria, kjernen i det jødiske folks historiske hjemland. Vi var ikke i Gaza. Vi var ikke på Golanhøydene. Og herr al-Sharaa, De bør vite at jødene har vært på Golanhøydene siden Moses’ dager. De kan lese det i Bibelen.
På den tiden, like før seksdagerskrigen i 1967, befant vi oss ikke på noen av disse stedene. Vi befant oss på en ørliten stripe land – noe vi fremdeles gjør – som utgjør omtrent en tredjedel av én prosent av hele den arabiske verdens landmasse.
Likevel anklages Israel for kolonialisme. For en kolonialisme!
Og hvem er det som anklager oss? Blant dem finnes røster i Storbritannia og Frankrike. For guds skyld, det var de som oppfant begrepet. Koloniene deres spente over hele kloden. Kolonialisme … spar meg … nok en løgn.
Likevel sto det den gang, på denne vesle landflekken – uten Vestbredden, uten Gaza, uten Golanhøydene – om selve overlevelsen til denne eneste jødiske staten; for det er nettopp dette konflikten handler om. Den handler ikke om territorier; den handler om en jødisk stat uansett grensedragning. Og like fullt var vi på det tidspunktet truet med utslettelse av tre arabiske armeer som sto klare til å invadere oss.
Vet dere hva israelerne gjorde den gangen? De gravde massegraver i påvente av tusener på tusener av falne. Som forberedelse til å begrave våre døde. På den tiden var jeg en israelsk gymnaselev i Philadelphia.
Fem dager før krigen brøt ut, fløy jeg tilbake til Israel. Jeg kom til et land i total mørklegging. Israel stålsetter seg mot angrepet. Jeg reiste tilbake for å treffe min bror Jonathan, Yoni. Han var en 21 år gammel fallskjermjegeroffiser. Og i likhet med resten av forsvaret var avdelingen hans allerede mobilisert. Jeg dro for å finne ham. Jeg fikk høre at fallskjermjegerne var forlagt i frukthagene, i appelsinlundene omkring Ramle. Så jeg dro dit og spurte noen soldater: Vet dere hvor Yoni Netanyahu er? Nei. Så sa en av dem: Å, mener du den unge karen? Ja, han er i lunden ved siden av.
Jeg gikk bort dit, og plutselig, i enden av en lang trerekke, så jeg broren min. Han ble fullstendig lamslått over å se meg. Bibi, sa han, hva gjør du her? Vi løp mot hverandre og omfavnet hverandre. Over en improvisert kopp feltkaffe stilte jeg ham spørsmålet jeg bar på, spørsmålet alle stilte seg: Så, Yoni, sa jeg, hva kommer til å skje? Han nølte litt. Og så sa han noe jeg aldri vil glemme: Vi kommer til å vinne, sa han. Vi har ikke noe annet valg.
Jeg husker disse ordene som om det var i går. Vi kommer til å vinne. Vi har ikke noe annet valg.
Og det gjorde vi. Ni år senere kapret palestinske terrorister et passasjerfly på vei mot Israel. De tvang det til Entebbe i Uganda.
I likhet med nazistene skilte terroristene ut de jødiske passasjerene – menn, kvinner, barn og spedbarn. De truet med å drepe dem alle dersom Israel ikke løslot palestinske terrorister. Og så, den 4. juli 1976, på USAs 200-årsjubileum, i en av de mest dramatiske redningsaksjonene i moderne tid, ledet Yoni sine modige soldater inn i hjertet av Afrika. Mirakuløst nok reddet de 103 jødiske gisler og brakte dem alle hjem, hver eneste en. Min bror, kommandanten for stormangrepsgruppen, var den eneste soldaten som falt under oppdraget.
Jeg ønsker igjen å takke Uganda for nylig å ha reist en statue av Yoni på stedet der han falt.
Mine venner, Yonis ord er like sanne i dag som de var for mer enn et halvt århundre siden. Vi kommer til å vinne. Vi har ikke noe annet valg. På intet tidspunkt ble dette demonstrert tydeligere enn den 7. oktober 2023 – den mørkeste dagen i Israels historie. På denne redselsfulle dagen stormet tusenvis av palestinske terrorister inn i Israel fra Gaza.
Jeg vil at dere skal vite at det ikke befant seg en eneste israeler i Gaza på det tidspunktet. Ikke én sivil, ikke én soldat. Ikke en eneste en!
Det spilte overhodet ingen rolle.
Hamas-terroristene begikk den verste massakren på jøder siden holocaust. De gikk fra hus til hus og skjøt israelske sivile på kloss hold. De gjorde det med djevelsk fryd. Med sadistisk glede direktesendte de drapene.
Og hvem myrdet de? Nettopp de israelerne – deres naboer – som ga dem arbeid, som hentet palestinske barn ved Gaza-grensen og kjørte dem til israelske sykehus for kreftbehandling, for deretter å frakte dem hjem igjen. Kan dere forestille dere en slik grufullhet?
Disse Hamas-monstrene massakrerte overlevende etter holocaust. De brente spedbarn levende foran øynene på foreldrene. De halshugget våre menn. De voldtok våre kvinner brutalt, og deretter myrdet de dem.
Totalt massakrerte de 1 200 israelere den dagen.
Jeg vil gi dere et begrep om hva dette innebærer for et land med ti millioner innbyggere. Forholdsmessig tilsvarer dette at 40 000 uskyldige amerikanere ble massakrert på under et døgn. Det tilsvarer seksten ganger 11. september. Seksten 11. september-angrep, hendelser som fant sted ikke langt herfra.
På denne mørkeste av dager forventet fiendene våre at vi ville kollapse.
Vel, vi kollapset ikke. I stedet reiste vi oss og kjempet som løver.
I de siste tre årene har våre heroiske soldater kjempet dag ut og dag inn i en krig på sju fronter! Kjenner dere til noe annet land på størrelse med New Jersey som er i stand til å kjempe en krig på sju fronter? Og det i tre år? Sju fronter: Hamas, Hizbollah, houthiene, Iran, militser i Irak, militser i Syria, palestinske terrorister i Judea og Samaria. De rottet seg alle sammen for å utslette oss fra jordens overflate.
De mislyktes.
For i stedet for å bukke under, tildelte vi dem alle lammende slag. Sammen med våre store amerikanske venner knuste vi Irans hær, marine, luftvåpen og kjernefysiske installasjoner.
Israel knuste Hamas. Vi hamret løs på Hizbollah.
Husker dere personsøkerne? Vel, jeg kan fortelle dere én ting: Hizbollah husker dem i sannhet.
Gjett hva som hendte med brorparten av Hizbollahs enorme arsenal på 150 000 ballistiske missiler og raketter, alle rettet mot våre sivile?
De er borte. Hizbollahs ledere – døde. Deres kampvilje – knekket.
Erketerroristene, jordens verste massemordere, som ikke bare har drept israelere, men amerikanere, briter og borgere fra titalls land – Khamenei, Deif, Sinwar, Haniyeh og Nasrallah – samt tusenvis av andre terrorister som søkte å utslette oss: De er også borte.
De gjenværende terroristene forsøker desperat å omgruppere seg. Hver dag prøver de å myrde vårt folk. Og særlig forsøker de å myrde vårt folk i vårt historiske hjemland, i Judea. Det er for øvrig der ordet jøde har sitt etymologiske opphav. Judea – det er vårt land. De forsøker å myrde oss; det utføres tusenvis av attentatforsøk hvert år rettet mot fredelige familier som kjører langs veiene. De skyter mot gravide kvinner; de skyter mot hele familier.
Selvsagt blir intet av dette dekket i internasjonal presse eller på sosiale medier. Ikke noe av det. Det de derimot dekker, er en håndfull ungdomskriminelle, omkring 150 i tallet, som kaster stein og hugger ned oliventrær. Av og til stifter de branner. Jeg kan ikke fordra slikt. Jeg tolererer ikke selvtekt og borgervern. Vi er en rettsstat. Derfor setter vi Shin Bet på dem. Men det er dette de betegner som bosettervold. Og antallet dødsofre i året? Kanskje to eller tre. I hele den perioden dette har vært tematisert: kanskje to eller tre omkomne. Sammenlignet med de tusenvis av terrorangrep rettet mot fredelige bosettere – hederlige, lovlydige mennesker. For en forvrengning. Det er en besettelse. Skal jeg bevitne denne diskusjonen her? Statsledere snakker om dette i fullt alvor. Og de fremfører det med en slik selvhøytidelighet: Vi kan ikke tolerere bosettervold. Dere aner ikke hva dere snakker om.
Og hør her: For to dager siden … Jeg henvender meg her til min kollega Emmanuel Macron. For to eller tre dager siden ble en fransk statsborger, Netanel Shukrun, seksbarnsfar, skutt og drept da han besøkte en kilde sammen med sin 16 år gamle sønn. En Hamas-terrorist i Judea og Samaria kommer bort og skyter ham på kloss hold. De siste ordene han ytret, var: «Flykt, flykt, min sønn. Redd deg selv».
Dette var for tre dager siden. For to dager siden, i Judea og Samaria, ble en reservesoldat, Neria Leiter, meid ned av en palestinsk terrorist. Han kjemper nå for livet på et sykehus i Jerusalem. Jeg besøkte familien like før jeg gikk om bord i flyet for å reise hit. Neria, firebarnsfar, er sønn av Yechiel Leiter, vår fremragende ambassadør til USA.
For tre år siden ble Yechiels eldste sønn Moshe, seksbarnsfar, drept under gjennomsøking av en minefellelagt bygning i Gaza. Yechiel, min bror, din smerte er bunnløs.
Hele Israels folk, og mange utenfor Israels grenser, ber for Nerias liv. Men til tross for smerten, til tross for kvalen, gir vi ikke etter.
I et nylig innlegg forut for angrepet skrev Neria: «Vi har ikke noe annet land. Det er et privilegium å forsvare det».
Til Neria, og til alle Israels helter, avgir jeg et høytidelig løfte: Deres offer skal ikke være forgjeves. Vi vil fortsette å forsvare vår stat. Vi vil fortsette å vinne. Fordi vi ikke har noe annet valg.
I denne kampen mot barbarene har vi ikke hatt noen større partner enn president Trump. Jeg takker ham for hans modige lederskap. Han konfronterte med dristighet en enorm trussel mot Amerika, Israel og verden.
Allerede for tiår siden forsto han at dersom de fanatiske ayatollahene – som messer Død over Amerika! Død over Israel! – fikk operere uimotsagt, ville de til slutt sette sine vanvittige visjoner ut i livet.
Derfor handlet Israel og Amerika sammen, ikke bare for å beskytte oss selv, men for å redde sivilisasjonen. Tapre amerikanske piloter fløy sammen med tapre israelske piloter felles tokt i luftrommet over Iran. Amerika og Israel samarbeidet likeledes om å hente hjem våre gjenværende gisler. Vi brakte hver eneste en av dem tilbake.
Dere spør hvorfor vi vinner? Yoni uttrykte det enkelt: Vi har ikke noe annet valg.
Gjennom hele denne langvarige krigen har vårt mål aldri vaklet: Å seire! Å seire med urokkelig besluttsomhet. Å seire med utrettelig mot. For dette er Israel. Én nasjon som kjemper for én fremtid. Venstreside og høyreside. Ung og gammel. Religiøs og sekulær.
Har vi våre uoverensstemmelser? Selvsagt har vi det. Hvem har vel ikke det? Men i de avgjørende øyeblikkene – de stundene som besegler vår skjebne – står vi samlet, for det som forener oss er så uendelig mye sterkere: vår felles historie, våre verdier og vårt mot. Motet til vårt tapre folk, som motsto tusen massive ballistiske missiler som Iran lot regne ned over våre byer og våre sivile.
Mine damer og herrer,
Dere sitter her i FNs generalforsamlingssal. Vet dere hva ett enkelt ett-tonns ballistisk missil ville ha utrettet dersom det traff dette stedet? Det ville ha jevnet hele komplekset med jorden. To slike missiler ville i praksis ha utslettet hele FN-anlegget. Forestill dere da tusen gigantiske missiler som faller fra himmelen over deres byer, over deres hjem. Jeg hyller det israelske folks mot. Jeg hyller motet til våre tapre soldater – jøder, kristne, drusere og muslimer. Verdens mest moralske hær: IDF. I tre år har de tappert kjempet en krig på sju fronter.
Men det finnes en åttende front i denne krigen. Det er krigen om sannheten. Den utkjempes i verdens medier, og aller mest fordervelig på sosiale medier. Flere utenlandske stater har brukt uante milliarder på å spre usannheter om mitt land. Det første landet som gjorde dette, var Qatar. For flere tiår siden begynte de å overøse amerikanske universiteter og toksiske mediekanaler som Al Jazeera med massiv finansiering. De gjorde for øvrig det samme i Europa. Målet deres var krystallklart: Å hjernevaske unge sinn til å hate Israel, hate Amerika og hate Vesten. Dette er det samme Qatar som gir husly til Hamas-bødlene fra 7. oktober.
Det seneste landet som har etablert seg som en superspreder av antisemittiske løgner, er Tyrkia. Recep Tayyip Erdoğan er en tyrann som likeledes huser Hamas’ terrortopper. Han har myrdet tusenvis av kurdiske sivile. Han fornekter folkemordet på armenerne. Han fengsler journalister og opposisjonelle ledere. Faktisk tror jeg han holder verdensrekorden på dette området, og det sier ikke så rent lite. Men jeg mener han topper listen.
Han okkuperer Nord-Kypros ulovlig – territoriet til et EU-medlemsland – og han krenker jevnlig Hellas, et NATO-medlem. Nå ønsker han å overta Syria. Det er ikke overraskende, for han oppfordrer til Israels ødeleggelse nesten daglig. Han hevder han skal bli Jerusalems hersker.
Nei, min herre. Det skal De ikke. Dette er vårt land, vår by, vår evige hovedstad. Tyranner over hele verden søker å true oss; de søker å undergrave vår motstandskraft gjennom sine løgnkampanjer. Men til syvende og sist, nøyaktig som på den militære slagmarken, vil det jødiske folk seire. Det vil ta tid. Det vil ta tid å tilbakevise usannhetene.
Det vil ta tid for verden å anerkjenne det som er så åpenbart: At Hamas benyttet palestinske sivile som menneskelige skjold. At de brukte sykehus, skoler og moskeer som operative kommandosentre for terror. At de underslo store deler av matforsyningene vi slapp inn i Gaza. Mens Hamas gjorde alt som sto i deres makt for å fastholde sivile palestinere i faresonen – ofte under trussel om våpenmakt – gjorde Israel alt vi maktet for å få dem ut av faresonen.
Vi sendte millioner av tekstmeldinger for å advare sivile om å forlate stridssonene. Vi foretok millioner av telefonoppringninger. Vi slapp millioner av flyveblader. Jeg vil stille dere noen spørsmål: Hvilket folkemorderisk regime administrerer én million poliovaksiner til fiendens befolkning? Hvilket folkemorderisk regime tilrettelegger for distribusjon av to millioner tonn matvarer inn i Gaza? Det utgjør ett tonn per person.
Å anklage Israel for folkemord er århundrets største løgn. Dersom dere vil forstå hvor massiv denne løgnen er, hvor absurd dette er, bør dere lytte til oberst John Spencer. Han leder studiene i urban krigføring ved West Point. Han anses som verdens fremste autoritet på urban strid. Jeg tror han er til stede blant oss i dag. Oberst Spencer har analysert enhver urban konflikt fra antikken til moderne tid, fra det klassiske Hellas via Mosul til Gaza. Dette er hva oberst Spencer konstaterer: Israel har gjort mer for å forhindre sivile tap i krig enn noe annet militærvesen i historien. Vi har iverksatt talløse tiltak for å skjerme sivilbefolkningen. Er dette folkemord? Selvsagt ikke. Det er det stikk motsatte av folkemord.
Så til alle dem som sprer disse løgnene om mitt land og om våre modige soldater – enten de sitter i denne salen eller på embetskontoret til New Yorks antisemittiske borgermester – sier jeg dette:
Skam dere.
Skam dere over å forvrenge kjensgjerningene.
Skam dere over å bytte om på offer og overgriper.
Skam dere over å spytte sannheten i ansiktet.
Herr Mamdani,
Etter at De ble valgt til borgermester i denne byen, føler mange jøder seg ikke lenger trygge i New York. De oppsøker meg. De forteller meg: Dette er ikke den byen vi minnes. Den har forandret seg så raskt. Det er ikke til å undres over.
De hyllet lovbrytere dømt for materiell støtte til Hamas.
De regner personer som Hasan Piker blant Deres omgangskrets – en mann som hevdet at USA fortjente 11. september. Amerika fortjente 11. september. For noen venner De holder Dem med.
De inviterer inn i Deres hjem en palestinsk journalist som filmet at Hamas-terrorister mishandlet og torturerte israelske gisler, og som senere innrømmet at han unnlot å publisere opptakene for å skjerme – De gjettet riktig – terroristene!
Deres hustru likte et innlegg som hyllet massakren den 7. oktober. Hun likte et annet innlegg som forfektet at Tel Aviv ikke burde eksistere. De avslo å ta avstand fra noe av dette. De retter gjentatte og grunnløse beskyldninger mot Israel om folkemord.
Herr Mamdani, De forsøkte å hindre meg i å komme hit; De forsøkte å bringe meg til taushet. De kan ikke bringe meg til taushet. De kan ikke kneble sannheten.
Og her er den usminkede sannhet: Israel begikk ikke folkemord. Israel forhindret folkemord. Og det er nøyaktig hva herr Mamdanis Hamas-feller ville ha gjort mot oss dersom vi ikke hadde stanset dem. De ville ha drept hver eneste en av oss.
De usannhetene De og andre antisemitter sprer om jødene og den jødiske staten, har høyst reelle konsekvenser. I New York utsettes jøder for trusler på vei til synagogen. Jøder er blitt knivstukket i gatene. Jøder demoniseres. De gjøres til skyteskive utelukkende i kraft av sin jødiske identitet. Jøder er blitt myrdet i Sydney, Manchester, Montreal og Boulder i Colorado. De er blitt angrepet i Los Angeles, London, Paris, Berlin og Washington, D.C. Verdens antisemitter ønsker å kue vårt folk med frykt.
Jeg har et budskap til dem:
De dager da jøder var forsvarsløse ofre ført til slaktebenken – de dagene er ugjenkallelig forbi! I dag har vi en stat. I dag har vi et forsvar. I dag har vi et folk som er rede og villig til å forsvare seg selv. Derfor har jeg i dag ett budskap til jøder over hele verden: Løft hodet høyt. Vær stolte. Vær trygge. La dere ikke kue. Stå oppreist!
Og til alle andre som ønsker å forsvare sannhet og rettferdighet: Slutt dere til oss i konfrontasjonen med de krefter som truer vår felles sivilisasjon.
Men jeg må være åpenhjertig med dere: Ikke alle står oppreist. Vi så det nettopp her. For i motsetning til Israel er det aktører – og i den senere tid særlig i Vest-Europa – som har valgt unnfallenhet.
Lederne i disse landene har valgt å gi etter for det antisemittiske pøbelveldet. De har valgt svakhet. De har valgt ettergivenhetspolitikk (appeasement). Vi kan ikke unnlate å forholde oss til den nedslående realiteten vi står overfor: Mange i den frie verden vegrer seg for å forsvare friheten. Jeg spør dem: Hva vil denne fremtiden, hva vil dette handlingsmønsteret, hva vil verden romme for dere? Demokratienes fellesskap – eller Det muslimske brorskap? Hvor lang tid vil det ta før dere innser at disse fanatiske jihadistene struper deres maritime handelsruter, deres energiforsyning og deres økonomiske livsnerver? Jeg kan forsikre dere, mine damer og herrer, om at vi i Israel ikke avventer at andre skal våkne fra sin moralske dvale.
Vi går i bresjen. Vi griper fremtiden. Vi er banebrytende innen utviklingen av helse, landbruk og kunstig intelligens – overlegen intelligens. Og vi bringer disse enestående innovasjonene ut til hele menneskeheten.
Israel har aldri stått sterkere.
Vi er ikke redde, men jeg skal fortelle dere hvem som frykter fremtiden: Tyrannene i Teheran. Det er dem. Vet dere hva de frykter mest av alt? Sitt eget folk. Det modige iranske folket, som har ofret så uendelig mye gjennom så lang tid.
Det iranske regimet frykter særlig når folket rår over dette: Dette er en kommunikasjonsenhet – Starlink – som gir befolkningen tilgang til sannhet, gir dem reelle valgmuligheter og setter dem i stand til å utøve tanke- og ytringsfrihet. Det er grunnen til at regimet i Iran bruker milliarder av dollar på å sensurere internett.
Herr president,
Jeg overlater dette apparatet til Dem, slik at De kan overrekke det til den iranske delegasjonen; så kan også de, når de uunngåelig hopper av, fritt formidle sin beretning på sosiale medier.
Til demonstrantene på utsiden, og til de hyklerske delegatene som forlot denne salen, retter jeg følgende spørsmål: Hvor var dere da de iranske tyrannene massakrerte og lemlestet titusenvis av ubevæpnede iranske sivile? Da de massakrerte og lemlestet tusenvis av sine egne innbyggere? Hvor var dere? Organiserte dere massemønstringer? Sultestreiker? Demonstrerte dere utenfor Irans FN-delegasjon? Hevet dere stemmen for de forfulgte kristne i Iran og over hele Midtøsten? Nei, det gjorde dere ikke. Fordi dere er falske menneskerettighetsforkjempere.
Hva angår de kristne, vet dere at deres tallgrunnlag faller dramatisk overalt i Midtøsten der de utsettes for forfølgelse og trakassering – med unntak av ett sted: i mitt land, Israel, hvor det kristne samfunnet vokser, blomstrer og vinner frem. Dere protesterte heller ikke da vi overlot Betlehem. Da byen var under vår kontroll, var 80–90 prosent av befolkningen kristen. Så overlot vi den til De palestinske selvstyremyndighetene, og i dag er 80–90 prosent muslimer. De kristne ble presset ut. Protesterte dere mot det? Adresserte dere det overhodet? Ikke et ord. Absolutt ingenting. Og dere sa heller ikke et eneste ord om Iran nettopp nå. Dere forble tause om Iran.
Men jeg vil meddele dere et oppløftende budskap:
Til tross for deres taushet, til tross for deres hykleri, er det kun et tidsspørsmål før noe bemerkelsesverdig inntreffer i Iran: Folkets makt vil overvinne dem som sitter ved makten. Jeg ber dere lytte oppmerksomt til mine ord: En dag – og den er kanskje ikke langt unna – vil det iranske folk være fritt. Deres morderiske regime vil falle som følge av sine egne løgner, sin korrupsjon og sin egen råskap. Dette despotiske regimet vil kollapse, og vi vil alle feire den dagen.
Mine damer og herrer,
Mitt folks historie – det jødiske folks historie – strekker seg mer enn 3 000 år tilbake i tid. Vi taler det samme språket i dag som vi talte den gang. Vi bebor det samme landet som våre forfedre levde i: David, Salomo, Jesaja og Jeremia. Det er vårt land. Israels land. Våre profeter, vårt formål og vårt folk er unike i historien. Våre verdier har inspirert menneskeheten gjennom årtusener: Troen på én Gud. Livets ukrenkelighet. Rettsstatens forrang. Vår evige søken etter fred. Vår evige streben etter rettferdighet. Det er disse fundamentale verdiene som har båret oss gjennom epokene. Det er disse verdiene som gjorde oss i stand til å trosse historiens tyngdelover.
Den store amerikanske forfatteren Mark Twain formulerte det mest presist for 125 år siden. Han skrev det lenge før den moderne jødiske statens gjenopprettelse, lenge før de israelske soldatenes store seire. Han skrev følgende:
«Jøden har kjempet en beundringsverdig kamp i denne verden, til alle tider, og han har gjort det med hendene bundet på ryggen.»
Egypteren, babyloneren og perseren trådte frem, fylte jorden med gjenklang og prakt, for så å svinne hen som drømmespinn og opphøre … Andre folkeslag har reist seg og holdt sin fakkel høyt for en stund, men den brant ut, og nå dveler de i skumringen … Jøden så dem alle, beseiret dem alle, og er i dag det han alltid har vært – uten forfall, uten alderdommens svekkelse, uten tap av åndskraft og uten at hans virkekraft avtar.
Mine damer og herrer,
Gjennom århundrene har tyranniene som forsøkte å utslette oss, lidt nederlag gang på gang. Om Gud vil, skal de fortsette å lide nederlag. Dersom vi mønstrer vårt mot, dersom vi stålsetter vår besluttsomhet, vil vi fortsette å seire.
Som Skriften forfekter: Netzach Yisrael lo yeshaker – Israels evige kilde svikter ikke.
Og begrunnelsen er like enkel som den er ufravikelig: Vi har ikke noe annet valg.
Takk til dere alle.
Chag sameach le’am Yisrael.
