Forrige uke arrangerte Espen Barth Eide en lukket konferanse i regi av Oslo Forum, med anonyme deltakere. I motsetning til hans kollega Anniken Huitfeldt, som fylte et fly med Taliban-terrorister til en kostnad for skattebetalerne på rundt 7 millioner kroner, får offentligheten nå ikke vite hvem Barth Eide har invitert. Denne aktiviteten holdes så hemmelig at hverken deltakernes identitet eller samtalenes faktiske kostnader blir offentliggjort.
Dette fremstår som et åpenbart eksempel på at beslutningstakerne ikke har tatt lærdom av Norges snart 50 år med feilslått Midtøsten-politikk og heller ikke av tidligere tiders misbruk av skattemidler, slik man så eksempelvis i sakene knyttet til Terje Rød-Larsen og Thorbjørn Jagland. Utenriksdepartementet (UD) fortsetter i samme feilslåtte spor på en måte som reiser kritiske spørsmål, vel vitende om at den politiske svingdøren gjør det mulig for aktører å unndra seg personlig og politisk ansvar.
Forsøkene på å styrke Norges omdømme som en fredsfremmende nasjon fremstår som lite konsistente sett i lys av de mange politiske prosessene som Norge har vært involvert i, og som i ettertid i stor grad har vist seg mislykket. Vi kan nevne Sri Lanka, Oslo-prosessen, Sudan, Colombia, Afghanistan og flere. Vi må legge til Norges bistandspolitikk, der betydelige midler direkte eller indirekte tilfaller autoritære regimer og terror organisasjoner som Hamas (UNRWA). Videre bidrar den imøtekommende holdningen overfor aktører som PLO, Hamas og det iranske terrorregimet til å svekke Norges internasjonale troverdighet, snarere enn å styrke rollen som nøytral fredsaktør.
At Barth Eide –erklært persona non grata i Israel og de facto også i USA – tillates å drive sin personlige fredsdiplomatiske virksomhet i lukkede fora, vitner ikke bare om en manglende virkelighetsoppfatning. Passiviteten eller uviljen på Stortinget til å utfordre denne linjen er vanskelig å begripe.
Kampen mot Israel
Forestillingen om at staten Israels eksistens er den primære årsaken til globale og regionale konflikter, reflekterer antisemittisk tankegods som forener deler av den radikale venstresiden med islamistiske krefter. Denne tankegangen må ha hatt en slik innflytelse i politiske kretser at det ble funnet formålstjenlig å fraråde Hans Majestet Kongen å sende kondolanser til det jødiske folk etter massakren den 7. oktober. Utenriksdepartementets behandling av denne saken kan tolkes som en indirekte legitimering av Hamas-massakren – et alvorlig feilgrep med en symbolsk vekt av historiske dimensjoner.
Norges og Europas «fredsarbeid» forblir fiksert på en såkalt okkupasjon av et «Palestina» oppfunnet av KGB, en stat som aldri har eksistert og dermed er umulig å okkupere. Et mer konstruktivt fokus for internasjonale aktører vil være å tilrettelegge for direkte dialog, fredelig sameksistens og gjensidig respekt mellom arabere og jøder i regionen.
Dessverre strever man for å undergrave Israels rett til land og sikkerhet under falsk dekke av fredsdiplomati og humanitær bistand. Fremfor å adressere utfordringene og samarbeide med Israel mot autoritære regimer og terrorenheter som PLO, Hamas, Hizbollah, Iran og Tyrkia, velger Norge, EU og andre hyppig å rette sanksjoner og kritikk mot Israel som er basert på påstander om angivelig voldelige handlinger begått av jøder i Judea og Samaria. Følgelig blir organisasjoner som Regavim og Amana-bevegelsen sanksjonert og anklaget for voldshandlinger, til tross for manglende dokumentasjon på slik aktivitet.
Det fremstår som paradoksalt at Norge og EU tilsynelatende overser den vedvarende og omfattende volds- og terroraktiviteten som PLO og Hamas retter mot den jødiske befolkningen, samtidig som det skapes et inntrykk av en systematisk vold mot den arabiske befolkningen fra jødiske naboer. Isolerte voldsepisoder begått av enkeltindivider mot befolkningen i Judea og Samaria blir derimot sanksjonert strengt og konsekvent av israelske myndigheter.
Norges og EUs anklager mot angivelige voldelige jøder i Judea og Samaria foregår uten en samtidig, eksplisitt kritikk av Hamas’ undertrykkelse av Gazas befolkning, samt deres konfiskering og videresalg av nødhjelp til uforholdsmessig høye priser. Det registreres også en påfallende mangel på tilsvarende engasjement eller bekymring for den humanitære situasjonen i eksempelvis Sudan, eller for kurdernes rettigheter i Tyrkia, blant underskriverne av denne fellesuttalelsen.
Denne politiske linjen der Israel nesten alltid er anklaget og terroristene stort sett er skånet for kritikk, har resultert i en ubalansert situasjon der det internasjonale søkelyset rettes mot Israel fremfor de aktørene som utøver systematisk terror og vold mot både den israelske og sin egen befolkning. For å maskere denne mangelen på moralsk og politisk konsekvens, foretas det tidvise administrative oppdateringer av sanksjonslistene mot Hamas og det iranske regimet – et grep som primært fremstår som et forsøk på å opprettholde et skinn av upartiskhet og unngå tap av diplomatisk prestisje.
Truslene fra Tyrkia
To av elefantene i rommet, som hverken EU eller Norge våger å peke på, er Iran og Tyrkia. Det er ikke bare Norges og vestlig ettergivenhet overfor Iran og Hamas som skaper bekymring i Jerusalem, men også den tyrkiske presidenten, diktatoren Recep Tayyip Erdoğans trusler og ekspansive politikk, som tvinger Israel til å opprettholde kontinuerlig beredskap. Erdoğan har hittil oppnådd stilltiende vestlig aksept for okkupasjon av store deler av Kurdistan og halve Kypros, samt forfølgelse og fengsling av politiske motstandere. Samtidig utfordrer han gresk suverenitet i Egeerhavet og det østlige Middelhavet.
Som omdanningen av Hagia Sofia til moské ble møtt med minimale europeiske reaksjoner, må det antas at Tyrkia kalkulerer med tilsvarende passivitet ved fremtidige territoriale utfordringer overfor europeiske land så vel som i Midtøsten. Bildet av en smilende tidligere kulturminister Abid Raja sammen med NRK-korrespondent Yama Wolasmal og Mohammad Ali Rana ved Hagia Sofia i Istanbul har sterk symbolverdi og sier mer enn tusen ord. Men i stedet for at Norge gransker seg selv om hvordan det kan ha seg at noen blant oss finner det betimelig å avbildes smilende foran en islamisert kirke istedenfor å kreve boikott av Tyrkia, velger man heller å bruke Israel som en avledningsmanøver.
Tyrkia utgjør en betydelig strategisk trussel, ikke bare mot Israels eksistens, men også mot stabiliteten i Midtøsten og Europa. Maktvakuumet som oppstår som følge av svekkelsen av det sjiamuslimske regimet i Iran, forsøker president Erdoğan å fylle. Hans målsetting fremstår som en utvidelse av en ny-osmansk, sunnimuslimsk innflytelsessfære over store deler av regionen. Med et svekket Iran, et desimert Hizbollah i Libanon, pågående militære nederlag for Hamas og redusert iransk tilstedeværelse i Syria, søker Erdoğan å utnytte handlingsrommet mens Europa sover.
Veien videre
EU og Norge bærer et vesentlig ansvar for å føre en kunnskapsbasert og nyansert politikk overfor Israel.
Den tiltakende antisemittismen i dagens samfunn oppstår ikke i et vakuum. Utviklingen har gått så langt at en del norske jøder opplever det som nødvendig å skjule sin religiøse og kulturelle identitet – en realitet som også dokumenteres i den nyeste rapporten fra Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).
Selv om kritikk av staten Israel ikke prinsipielt er ensbetydende med antisemittisme, vil en ensidig og vedvarende kritisk diskurs – der deler av kritikken baseres på feilaktige fremstillinger og tendensiøs retorikk, mens andre geopolitiske aktører unntas tilsvarende granskning – kunne bidra til å legitimere og forsterke den generelle antisemittismen.
Hvilke representanter som var Barth Eides konfidensielle gjester, forblir skjult, i stor grad muliggjort av Stortingets passive aksept av blant annet Utenriksdepartementets handlingsrom til å finansiere, invitere og besøke aktører som terrorregimet i Iran, som eksplisitt avviser fredelig sameksistens og dialog.
Samtidig som det må forventes at en suveren stat som Israel vil forsvare sin eksistens med nødvendige midler, reises det prinsipielle spørsmål om hvorvidt europeiske og norske utenrikspolitiske posisjoner i økende grad preges av rød-grønne politiske strømninger og ideologiske krefter som søker å definere den vestlige dagsordenen.
