Radikaliseringens problem
For noen måneder siden la regjeringen frem en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Blant regjeringens innsatsområder finner vi forebygging av tilvekst til ekstreme miljøer og styrking av det internasjonale samarbeidet. Den siste uken i juli arrangerte Palestina-komiteen sammen med et tyvetalls andre organisasjoner og politiske partier en demonstrasjon utenfor den israelske ambassaden hvor et høylydt krav fra de fremmøtte var å fjerne Israel fra Midtøsten.
Som oppfølgning av dette kravet fra de norske organisasjonene har Arbeiderpartiets representant på Stortinget, Audun Otterstad, reist krav om at Norge skal bryte den diplomatiske forbindelsen med Israel i tillegg til full boikott av landet. Selv om han tilføyer at dette skulle være ment som et virkemiddel for å få i stand ”reelle forhandlinger,” er det ingen tvil om at konsekvensen eventuelt ville være nøyaktig den motsatte.
Disse ”kravene” fra Arbeiderpartiets yngre representanter både i Stortinget og i deres gatedemonstrasjoner kommer ikke som en tilfeldighet, og det vil være feil å avvise disse utspillene som ungdommelig tøv. Det dreier seg om uttrykk for grundig forberedte holdninger til jødenes hjemland blant unge mennesker i Norge som gjennom mange år har blitt indoktrinert i uforsonlige og hatefulle holdninger og standpunkter til den jødiske staten. Denne utviklingen har foregått gjennom offentlig finansierte organisasjoner som ikke lenger legger skjul på sin hensikt verken i gatedemonstrasjoner eller som representanter for våre myndigheter. Disse menneskene er utålmodige etter å gjøre det av med jødenes hjemland.
Et sted hvor man i lang tid har kunnet observere resultater av langvarig antisemittisk indoktrinering er i kommentar- og debattspaltene på Internett. Her finner man hatefulle ytringer fra personer over hele det politiske spektrum, men det er slett ikke ”høyreekstremister” som dominerer. Noe av det mest karakteristiske ved disse ytringene er en brutal agitasjon med en tydelig anti-israelsk, antisemittisk og venstreradikal profil. En som på en klar måte har hatt mot til å fortelle om dette fenomenet er Aftenpostens nettredaktør Beatriz Rivera.
Den bekymringen Israels ambassadør legger for dagen om dette forholdet er høyst reell og velbegrunnet. De mange organisasjonene som nå med stadig mer dristige uttalelser og holdningsuttrykk samler seg til kamp mot den jødiske staten har passert grensen for sivilisert offentlig politisk debatt, og har på en tydelig måte tatt opp i seg en militant retorikk som vi kjenner igjen fra mellomkrigstiden da deres historiske søsterorganisasjoner på liknende måte virvlet opp et grumsete jødehat for å rettferdiggjøre sine hensikter om totalitær makt. Det finnes utallige historiske eksempler på hvordan kombinasjonen av desinformasjon, propaganda og politisk oppvigleri har ledet til voldelige pogromer, – oftest mot jødene. Også i Norge har vi en nær forhistorie som vitner om dette.
I disse dager har samfunnet nærmest stått på ende i et forsøk på å komme et mulig islamistisk terroranslag mot det norske samfunn i forkjøpet med væpnet beredskap. Samtidig har medienes agitasjon mot den jødiske staten nådd høyder som vi ikke har sett på 70 år. Årsaken er at denne staten forsvarer sin befolkning mot en væpnet terrororganisasjon som til nå har avfyrt mer ammunisjon mot Israel enn de tyske styrkene avfyrte mot Norge i 1940. Det er ikke bare de radikale ”nett-trollene” som står for agitasjonen mot Israel. Hele den politiske og akademiske eliten har gått sammen med mediene om en vedvarende fordømmelse av Israels forsvarskamp. De uttaler seg enige i at Israel har rett til å forsvare seg mot rakettangrep, men ingen forteller hvordan dette skal kunne skje når terroristene gjemmer seg bak levende skjold i et tett boligområde. Sammenliknet med andre kriger og konflikter hvor også Norge har deltatt, er Israel stilt overfor krav til skånsom krigføring som norske og andre myndigheter ikke stiller til seg selv.
Når Israel nedkjemper terrorister som skyter fra en skole eller et sykehus, blir Israel straks anklaget for ”krigsforbrytelser” og mediene forsterker anklagene med grusomme bilder. Dette vedvarende hykleriet faller sammen med en fullstendig fortielse av den rødgrønne regjeringens bombing av sivile mål i Libya for bare få år siden, og regjeringen Bondeviks bombing av sivile mål i Serbia. Norsk krigføring med mangeårige ”krigsforbrytelser” i Afghanistan belønnes med medaljer i stedet for mediekritikk og demonstrasjoner.
Det er skapt mye oppmerksomhet rundt en gruppe av norske islamister som er blitt opplært og finansiert i Norge for å delta i jihad-krigene i Midtøsten. Politiet svir av flere titalls millioner i er forsøk på å hindre at de tar krigen med seg tilbake hit, og islamske organisasjoner ber om mer penger for å bidra til ”avislamisering” av disse menneskene. Regjeringen har ikke annet svar å gi oss enn å sende regningene for denne runddansen til skattebetalerne.
Men hvem tar regningen for å avradikalisere Arbeiderpartiets yngre garde som gjennom AUF og andre organisasjoner og grupperinger i årevis med offentlig støtte har gjennomgått opplæring i radikal anti-israelisme? Er det ingen i PST som forstår at disse Arbeiderparti-ungdommene som nå i økende antall finner sine plasser på Stortinget, og om ikke lenge i Regjeringen, kanskje representerer en større fare for det norske samfunnet enn noen titalls forhutlede islamister i Syria? Arbeiderpartiets ledelse sier de vil bruke ”ord og dialog” for å bekjempe islamistisk radikalisering. Men hva vil partisekretær Johansen og formann Støre bruke til å bekjempe radikaliseringen i deres eget parti hvor agitasjonen med bruk av ord nærmer seg et nivå hvor det blir oppvigleri av det slaget som ofte omsettes i handling og pogromer, akkurat som blant halvmånefarerne til Syria?
Etter at vi i troen på en god gjerning har sluppet dem innenfor dørstokken må vi nå bekjempe islamske jihadister med de virkemidler vi har, men vi må ikke bli så selvopptatte, hyklerske og historieløse at vi ikke ser at det kanskje er norske myndigheter sammen med vårt politiske og akademiske ledersjikt som har stått modell for tankegangen til de Syria-farerne som nå oppfattes som en trussel for vårt samfunn. Det som begynner å avtegne seg er at vår usaklige, ubalanserte og ondsinnete kritikk av Israels kamp for å overleve i en fiendtlig verden vil bli rettet mot oss selv den dagen det norske politiets maskinpistoler tas i bruk for vårt eget forsvar.