I en interessant artikkel i Tablet Magazine skriver Eylon Aslan-Levy om hvorfor han mener Europa har så vanskelig for å se, og å bekjempe antisemittismen. Vi så nå mot det som ser ut som slutten på denne Gaza-krigen, at også FN forsøker seg. En tynn stemme må man kunne si, i alle fordømmelser av påståtte israelske bombinger og drap på uskyldige sivile, samt oppdagelsen av at UNRWA-skoler blir brukt som våpenlagre og lignende for terrorister, og det faktum at UNRWA leverte 20 raketter de fant på sin eiendom tilbake til Hamas, men allikevel.
For det første har antisemittisme eksistert, – jødene har vært hatet – selv om de har vært meget godt integrert i samfunnet. Jødene er så godt integrert at man knapt kan snakke om minoritet i det hele tatt. Aslan-Levy nevner Storbritannia som eksempel: opposisjonslederen, speakeren i Underhuset og presidenten i Høyesterett er alle jøder. Antisemittisme har ikke skjedd på grunn av jødenes svakhet, men på grunn av deres styrke.
Likeledes, i Irak var det jødene som dannet ryggraden i landets økonomi. Men de ble like fullt forfulgt da antisemittismen skyllet over landet. Over hele den arabiske verden, skriver forfatteren, ble jødene satt i klasse med kolonimaktene. Denne trenden fortsetter, – jøder blir assosiert med Israel, og Israel med imperialisme.
Den andre grunnen, skriver Aslan-Levy, er at antisemittismen ikke bare kommer fra det ytterste høyre, men fra de muslimske kvarterene. – Med fare for å være politisk ukorrekt, skrive han. Javisst, og vi kunne legge til, den politiske venstresiden. Han viser til den britiske muslimske journalisten Mehdi Hasan, som kaller «antisemittismens virus» for «rutine og hverdagskost», og at det er de britiske muslimenes «lille skitne hemmelighet.»
Det blir komplisert å bekjempe slik antisemittisme, at ekstremister fra en minoritet i et land jager en annen minoritet. Og det er utenkelig at en politiker ville kunne si at «muslimene som gruppe har et problem med jødene.» Det er fremdeles den muslimske journalisten Hasan som siteres!
Fordi jødene så lett identifiseres med makt og med herskerne, som vi har sett over, vil det nærmest automatisk skje at muslimene kaller det en heksejakt fra jødenes side, dersom politikerne skulle gripe fatt i problemet.
Derfor er det jødene som nå betaler prisen for Europas mislykkede integrasjon av innvandrerne. I ADLs siste undersøkelse viser det seg at 80-87 prosent av Maghrebi-araberne i de franske banlieues, steder hvor nordfrikanske innvandrere samler seg, er bona fide antisemitter. Altså i god tro, – man har fått det inn som en ryggmargsrefleks.
For det tredje anføres den vanskelige grensen mellom anti-israelisme og antisemttisme som en årsak til at det så lett overses. Vi kjenner herfra at det nærmest dirrer, særlig i tider som nå, når Israel må forsvare seg, – men finnes det noen antisemitter? Personlig har jeg fått svært skarpe henvendelse fra folk som mener de urettmessig har blitt stemplet som antisemitter, – og det selv om ordet ikke har blitt brukt om dem. Det er nærmest ingen som vil være bekjent av å være antisemitt.
Beskyldninger om antisemittisme blir ofte møtt med svaret at «jøder roper om antisemittisme» straks noen i all stillhet kritiserer Israel. Og for dem som ikke kjenner den mørke historien og det sammenhengende trykket av jødehat, virker de kanskje noe paranoide.
Antisemittisme vil fortsette å forhekse Europa til folk begynner å forstå hva det er og hva det kommer fra, skriver forfatteren. Rundt 1 % av franske jøder har reist til Israel i år. Frankrike har verdens største jødiske befolkning utenfor Israel fortsett fra USA.
Tabletmag.com: Why Europe Has Trouble Fighting Anti-Semittism