Mens jøder over hele verden feirer nyttår, Rosh Hashanah, til minne om skapelsen, er norske statsfinansierte medier mer opptatt av å fremheve deres fiender ved hjelp av en journalistikk så haltende ensidig, ubalansert og partisk at vi må spørre oss om kontradiktorisk journalistikk er avskaffet ved lov i dette landet.
Når NRK skal forklare hva som får mange israelere til å demonstrere mot et lovforslag som vil reformere israelsk rettsvesen slik at det mer likner på hva som er vanlig i vestlige demokratier, opplever vi at konflikten bare har én part som er verd å nevne, – demonstrantene. Når det samme mediet skal omtale terrorkrigen som bl.a. med vestlig finansiering føres mot det israelske sivilsamfunn, har saken bare én part som det er verd å presentere for et norsk publikum, – terroristene.
Når Midtøstens eneste demokrati av NRK i mediets mest sette program, Dagsrevyen, fremstilles som et diktatur, er dette ikke en glipp. Det er en overveid handling som er ment å skulle ha den virkningen den har, nemlig å skape antipati mot den jødiske staten. Det er slik antisemittismen holdes ved like, utbres og forsterkes i Norge. For å få folk til å tro på den norske fremstillingen, må historien forvrenges til det ugjenkjennelige. Men dette synes ikke å være vanskelig for medier som lever i en århundrelang tradisjon for historieforfalskning.
Den norske løgnen om Israel toppes denne høsten med ny bok av en av de mest halstarrige Israel-hatere NRK har omgitt seg med, Odd Karsten Tveit. Han husker ingenting av hva Oslo-prosessen dreiet seg om. I stedet beklager han seg over at Norge ikke løftet en finger for å få opprettet en palestinsk stat, – noe som Oslo-avtalene aldri sa et ord om, men som dukket opp for fullt da den arabiske kronprins Abdullah i 2002 la frem en «fredsplan» som krevde at Israel skal trekke seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1949 og late som om det var PLO som seiret i Seksdagerskrigen. Han hadde et akutt behov for å avlede oppmerksomhet fra sin medvirkning til terroren mot USA 11. september året før, og igjen var det hensiktsmessig å få rettet oppmerksomheten mot Israel.
Folk flest vet ikke hvor forestillingene om «tostatsløsningen» kommer fra. I dag fremstilles den av regjeringer, politikere, medier og journalister som om det er den konflikten alltid har dreiet seg om. Men det er en løgn som er ment å dekke over den skandalen som oppsto da det gikk opp for Vesten at det aldri hadde vært noen fredsprosess. De var alle svindlet og bedradd av dobbeltspillet til Yasser Arafat som i sine taler til sine terrororganisasjoner aldri la skjul på at har løy og bedro for å komme i posisjon for å gjøre det av med den jødiske staten ved hjelp av terrorisme.
Han hadde slik suksess med sine løgner at han til og med fikk Vesten, med Norge i spissen, til å finansiere terrorvirksomheten med utallige milliarder, – en skandale våre myndigheter ennå lever i uten å begripe hvordan de skal komme ut av klemma. Det er på høy tid at våre myndigheter innser at den fredsprosessen de trodde de støttet opp om med alle milliardene, aldri har eksistert. Skandalen har til nå kostet mer enn 2000 israelere livet og Regjeringen insisterer på å fortsette finansieringen fordi dette er for vanskelig å innrømme.
En tidligere utenriksminister uttalte til Stortinget at «Regjeringen er tydelig overfor Israel om at de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred. Dette synet er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, deriblant resolusjon 465 og 471» De to Israel-kritiske resolusjonene var Norge med på å vedta i 1980 sammen med Sovjetunionen og DDR.
Det samme året ble de 9 daværende medlemmene av EEC tvunget til å vedta Venezia-erklæringen som løfter frem PLO som representant for «det palestinske folk» og påstår at israelsk nærvær i de frigjorte områdene i Judea og Samaria er «et alvorlig hinder for fredsprosessen,» – en formulering norske utenriksministre ofte gjentar i sine Israel-fiendtlige redegjørelser overfor Stortinget. Det faller dem ikke inn at når EEC på 1970-tallet ble tvunget til å gjøre sine innrømmelser overfor PLO, var det i et forsøk på å unngå belastningen med arabisk terror og flykapringer og OPECs olje-embargo.
En «avtale» som er kommet i stand under økonomisk utpressing og trusler om terror, vil i alle vestlige lands rettsforståelse være ugyldig. Men Norge har likevel i senere år sluttet seg til disse formuleringene og feilaktige oppfatningene i en slags misforstått solidaritet med EU. Det er pinlig å måtte være vitne til slik underdanighet som savner ethvert saklig grunnlag.
