Det politiske svaret på ethvert terrorangrep er høylytt verbal fordømmelse, ikke minst fra politikere som kanskje heller burde reflektere over det bidraget de selv kan ha levert for å gjøre vedvarende terror mulig som politisk virkemiddel.  Israel opplever igjen en bølge av daglige terrorangrep som leder tanken hen på en ny intifada.  Disse angrepene oppsto ikke ved en tilfeldighet.

Motivet for angrepene, som allerede er stadfestet, er den nye politiske situasjonen i Midtøsten hvor en voksende og stadig mer vellykket gruppe av arabiske land holder toppmøter med Israels regjering hvor de foruten et voksende økonomisk samarbeid, samordner og utvider sikkerhetstiltak bl.a. mot terrorvirksomhet som er inspirert av og sponset fra det sjia-islamske regimet i Teheran gjennom regimets stedfortredende kampgrupper omkring i Midtøsten.  Iran er i dag hovedsponsor for internasjonal terrorisme, noe som de senere år bare har vært begrenset som følge av de sanksjoner som ble pålagt Iran på grunn av landets militært orienterte atomprogram.

To forutsetninger må oppfylles for at terrorvirksomhet skal kunne fungere som politisk virkemiddel.  Et regime som velger å bruke terror som våpen for å oppnå politiske mål må ha ideologisk indoktrinerte («hjernevaskede») mennesker som vil og kan utføre udåden, og de må ha tilgang til penger for å kunne dekke de kostnadene som kan gjøre terrorister operative.

Radikal islamsk lære har gjennom en lang historie vist seg i stand til å frembringe mennesker som er rede til å begå både religiøst og politisk motiverte terrorhandlinger.  I senere år er det tilsynelatende økonomiske og finansielle sanksjoner fra vestlige land som har begrenset forsyningen av de ressurser som terrorismen er avhengig av.  Sanksjonene mot Iran har hatt en betydelig dempende effekt på terrorvirksomhet.

Opphevelsen av sanksjoner og økt tilgang på valuta som fulgte etter inngåelsen av atomavtalen med Iran, ga det iranske regimet en betydelig mulighet til igjen å bruke penger på internasjonal terror og krigshandlinger utført av deres allierte organisasjoner og militser i den arabiske verden.

Men pengene som muliggjør terrorismen og holder den ved like, kommer ikke bare fra Iran og tilsvarende regimer i Midtøsten.  De kommer også fra vestlige sponsorer, og blant de store kildene til grunnfinansiering av terror-organisasjoner finner vi både i EU og Norge.  Denne finansieringen av terror er som regel kamuflert som former for humanitær bistand som kanaliseres gjennom et internasjonalt nettverk av frivillige organisasjoner som offisielt formidler humanitær og utviklingsrettet støtte til lokale «søster-organisasjoner,» som igjen bistår og lønner kadre i svartelistede terrororganisasjoner.

I fjor bekreftet israelsk etterretning avsløringen av flere slike organiserte nettverk som kanaliserer også norske bistandsmidler til arabiske terroristnettverk.  Tilfellet vakte oppmerksomhet og protester, men konklusjonen står ved lag: Politikere og «bistandsorganisasjoner» villeder godtroende nordmenn slik at de ikke forstår at de er med på å finansiere terror som er rettet mot den jødiske staten Israel.  Men dette var ikke en så overraskende nyhet som politikere og medier lot til å mene.  Trafikken har pågått i lang tid, og norske myndigheter har vært orientert om konkrete forhold i flere år uten å gjøre slutt på virksomheten.

Dette får oss til å stille spørsmål ved hva våre utenriks- og bistandsmyndigheters selv mener som legitimerer at de med store millionbeløp og åpne øyne fortsetter å finansiere organisasjoner som de vet har en strategi for å ødelegge den jødiske staten?  Vi regner ikke med å få svar, for det finnes ingen legitim eller politisk akseptabel grunn til å bruke bistandsmidler på den måten.  Ikke engang Riksrevisoren vil finne på å reise kritikk i en slik sak, – det er et problem av den typen som politikere velger å tie i hjel fordi ingen av dem er uten et visst medansvar.

Like etter at utenriksministeren nylig besøkte Israel og de palestinske selvstyremyndighetene i Rām Allāh brøt en ny terrorbølge løs i Israel.  Utenriksministeren forsikret overfor sitt palestinske vertskap at det likevel ikke vil bli kuttet i det norske tilskuddet, selv om deres skolebøker fremdeles indoktrinerer barna til å bli barnesoldater som hyller terrorister, og president Abbas lovet forbedringer: Tvert om, – det norske tilskuddet, inkludert støtten til FN-organisasjonen UNRWA som driver skoleverket på Gazastripen, vil bli økt.  I skrivende stund har den siste terrorbølgen kostet 11 mennesker livet.

I snart tyve år har Senter mot antisemittisme bidratt med informasjon til norske myndigheter om at norsk bistand brukes til å indoktrinere barn til å bli terrorister.  Alle forstår hva som han bli følgen av at norske myndigheter fortsatt skaffer til veie penger som kan brukes til å bygge opp en terror-organisasjon fra grunnen av.  Men ingen i Norge har villet ta saken på alvor.

De som forstår denne problemstillingen og som velger å slutte seg til et samarbeid med Israel, blant annet om sikkerhet og forsvar mot terrorisme, er Israels arabiske naboland som er bekymret, ikke bare over europeisk ettergivenhetspolitikk overfor islamsk ekspansjonisme, men også over voksende amerikansk politisk svakhet overfor regionens trusler, og ikke minst Irans truende militære positur, både overfor sine naboer og verden for øvrig.