«Mohamssons davidsstjerne ble en tydelig solidaritetshandling med det beleirede jødiske samfunnet i Sverige. Hun valgte å bære nettopp symbolet som mange svenske jøder nå frykter å vise frem.»
(Daniel Schatz)
Søndag 13. september 2026 avholdes riksdagsvalget i Sverige. Under partilederdebatten 17. august ble antisemittisme på venstresiden et sentralt tema – en debatt som i norsk sammenheng foreløpig glimrer med sitt fravær. Kanskje skyldes dette at en tilsvarende diskusjon her hjemme ville tvunget frem et kritisk søkelys på båndene til islamistiske aktører, den ensidige tilnærmingen til Israel, og de omfattende budsjettmidlene som kanaliseres inn i en politikk som oppleves som direkte fiendtlig overfor Israel.
Tilstanden ble nylig dokumentert av journalisten Inas Hamdan i avisen Expressen. Hennes undersøkelse avslørte holdningene til 25 kandidater med tilknytning til Vänsterpartiet – det tredje største opposisjonspartiet ifølge meningsmålingene. Allerede i juni avslørte Hamdan at noen av disse medlemmene, som enten stilte til valg eller som hadde innehatt folkevalgte verv, hadde benyttet sosiale medier, demonstrasjoner til å hylle terrororganisasjoner og uttrykke støtte til Hamas’ drap på jøder under 7. oktober-massakren, benektet Holocaust og spredt konspirasjonsteorier om jødisk verdensherredømme. Videre hadde noen av dem uttrykt støtte til Irans lederskap og Hizbollah, vist sympati for Putin og fremmet islamistiske synspunkter på kvinners samfunnsrolle. Den grundige rapporten førte til at 22 av disse 25 personene ble fjernet fra partilistene. Man kan imidlertid lure på om eksklusjonen ikke nødvendigvis skyldtes deres ideologiske ståsted, men snarere at deres holdninger ble offentlig kjent.
For omkring to uker siden kom ytterligere avsløringer: Parlamentsmedlemmer fra Vänsterpartiet hadde sendt støttebrev til terrorister dømt og fengslet for drap på israelere. Enkelte hadde sendt brev til Ahmed Mughrabi, en kommandant for martyrbrigaden Al-Aqsa, dømt for å ha beordret flere selvmordsangrep i Israel. Kort tid etter ble det også kjent at en ledende skikkelse i partiet hadde sendt et lignende brev til Ibrahim Abu Mokh, som var involvert i bortføringen, torturen og drapet på den 19 år gamle soldaten Moshe Tamam i 1984. Brevene inngikk i en partikampanje gjennomført i desember i fjor. Det viste seg senere at samtlige av partiets parlamentsmedlemmer hadde deltatt. Venstrepartiets Ilona Szatmári Waldau hyllet selv en lokal leder av al-Aqsa-martyrbrigadene og skrev et støttebrev til den fengslede terroristen. Da saken ble avslørt hevdet hun at:
”Ingen av fångarna som fick brev skulle ha ägnat sig åt våld mot civila eller ha människors liv på sitt samvete. Här blev det fel i faktagranskningen, vilket inte är acceptabelt. Jag har tagit ned inlägget. Terrorism och våld mot civila är ingenting jag stödjer eller uppmuntrar.”
Med dette som bakteppe møttes partilederne til TV-debatt forrige mandag, der antisemittisme, Holocaust fornektelse og glorifisering av terror ikke lenger kunne ignoreres. Kontrasten mellom svensk og norsk politisk kultur ble ytterligere forsterket da lederen for Liberalerna, Simona Mohamsson, ankom debatten pyntet med en davidsstjerne. Mohamsson var født i Hamburg av en mor fra Tripoli i Libanon og en far fra Haifa i Israel. Familien immigrerte til Sverige da hun var barn, og endret senere etternavn fra Mohammed til Mohamsson. Hun ble valgt til partileder i juni i fjor og har siden fungert som kunnskaps- og integreringsminister i Ulf Kristerssons regjering.
Under debatten rettet hun skarp kritikk mot Vänsterpartiet:
«Ikväll bär jag Davidsstjerna. Vi vet at antisemitism har ökat lavinartat i vårt land. Just nu pågår det skolstart rundat om i vårt land. Men för många judiska svenska barn så er det inte fjärilar i magen, utan en klump i magen som möts når de går till skolan för att de möts av hög säkerhet och eventuellt också sådana som demonstrerar utanför. Jag är integrationsminister, men framför alt bär jag stjärnen med min bakgrund. Kanske viktigare än nånsin att visa at man med min bakgrund också kan stå og visa solidaritet med judar i Sverige. Jag tycker at alla partiledarna här i dag ska lova att man står upp för den tryggheten som svenska judar förtjänar. Och lovar att man kan hålla rent i sina egna partier. Det är det som står på spel. Barn som i dag inte vågar leva ut en viktig del av sin identitet. För att man har använt antisemitism för att sätta skräck i en viktig minoritet i Sverige.»
I løpet av debatten gikk energi-, nærings-, industri- og visestatsminister og leder for Kristdemokraterna, Ebba Busch, bort til Mohamsson, la hånden på davidsstjernen, henvendte seg direkte til Vänsterpartiets leder, Nooshi Dadgostar, og uttalte:
«Jag menar at det är inte svenskt att tycka att en femåring i Göteborg som går med den här davidsstjärnan som Simona Mohamsson bär i dag, att den femåringen förtjänar att höra hot, hat og dessutom dö. Och du klarar inte av att hålla rent mot den islamistiska antisemitism som frodas bland lagstiftare i din riksdagsgrupp. Det är inte svensk.»
Dadgostar valgte å ikke besvare de konkrete anklagene, men anklaget i stedet koalisjonspartiene for oppvigleri og splittelse:
«Vet du Ebba Busch, vad som sätter skräck i människor? Når ni om och om igen sätter människa mot människa.»
Den svensk-jødiske journalisten Daniel Schatz skrev på X at Mohamssons bakgrunn ga gesten særlig tyngde:
«Mohamssons davidsstjerne ble en tydelig solidaritetshandling med det beleirede jødiske samfunnet i Sverige. Hun valgte å bære nettopp symbolet som mange svenske jøder nå frykter å vise frem.»
Ikke overraskende ble Mohamsson utsatt for en bølge av hets. Et graverende eksempel stammer fra en statsviter med bakgrunn fra arbeidet med Malmø bys handlingsplan mot islamofobi, som skrev: «Må hon brännas«.
Den politiske realiteten i Norge
I motsetning til i Sverige, hvor man i økende grad forsøker å ta lærdom av tidligere politiske feilgrep, preges det norske politiske landskapet av et fravær av aktører med samme ureddhet som Mohamsson og Busch, eller gravejournalister av Hamdans kaliber. I Norge fremstår flertallet av politikere og mainstream medieaktører som bundet av de samme ideologiske rammeverkene. Få våger å utfordre den etablerte konsensusen, tilsynelatende i frykt for å bryte med rådende normer for politisk korrekthet.
Diskursen hos enkelte samfunnsaktører kan i noen sammenhenger oppleves som en legitimering av organisasjoner som PLO og Hamas. Samtidig utfordres det jødiske folkets historiske rett til staten Israel, noe som kan bidra til at norske jøder opplever det offentlige rommet som mer utfordrende. Et illustrerende eksempel er hendelsen der en journalist fra TV2 avdekket at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ikke hadde vært sannferdig vedrørende sine samtaler med Hamas-leder Khaled Meshaal. Da påstandene om manglende kontakt ble motbevist, forsøkte Støre å få intervjuet gjennomført på nytt for å justere sin forklaring.
Dette var imidlertid ikke den eneste «uformelle» kanalen mellom Arbeiderpartiet og Hamas. Allerede i 2008 ble NOREF (Senter for internasjonal konfliktløsning) stiftet, under Støres periode som utenriksminister. Senter mot antisemittisme (SMA) har ved flere anledninger belyst rollen til NOREF.
Gjennom NOREF har UD i en årrekke opprettholdt skjult kontakt med organisasjoner som står oppført på internasjonale terrorlister. Lekket materiale fra interne Hamas-dokumenter, oversatt og presentert av NGO Monitor, dokumenterer at NOREF har avholdt hemmelige møter med Hamas med det formål å forbedre relasjonen mellom terrororganisasjonen og EU. Ifølge NGO Monitor indikerer de nylig avdekkede dokumentene at Hamas eksplisitt anså NOREF som en strategisk kanal for å påvirke EUs politikk og bryte Hamas’ internasjonale isolasjon. Materialet viser også at NOREFs aktiviteter strakte seg utover sporadisk mekling; de inkluderte minst ett ikke-offentliggjort fellesprosjekt med EU-listede terrororganisasjoner.
NGO-Monitor avslutter sin rapport med følgende:
«At en norskfinansiert organisasjon ga en plattform for Hamas-tjenestemenn til å diskutere påvirkning av europeisk politikk, og direkte koordinerte prosjekter som involverte medlemmer av flere EU-listeførte terrororganisasjoner, reiser alvorlige spørsmål om den norske regjeringens rolle i å legitimere Hamas over hele Europa.»
Under disse møtene var NOREF representert ved Marte Heian-Engdal og Frida Nome, mens Hamas var representert ved Bassem Naim og Abdullah Walid. Marte Heian-Engdal er gift med hoffsjef Olav Heian-Engdal; paret ble i sin tid rekruttert i fellesskap til arbeid i Libanon for Palestinakomiteen. Ifølge opplysninger fra Dagbladet i 2023 var det nettopp Olav Heian-Engdal som mottok korrespondansen fra UD der Kongehuset ble frarådet å sende kondolanser til Israel etter 7. oktober-massakren.
Ifølge beregninger utført av Kjell Erik Eilertsen ved Document.no, har denne virksomheten hittil kostet norske skattebetalere 716 millioner kroner. Siden 2008 foreligger få indikasjoner på at Stortinget har utøvd kontroll med hvordan disse midlene forvaltes. Det er rom for en grundigere debatt om hvorvidt det er rettslig og etisk forsvarlig at politikere bygger nettverk som NOREF som opererer i gråsonen av det etablerte diplomatiet, særlig når dette involverer dialog med terrororganisasjoner som Hamas.
Samlet sett tegner dette et bilde av en virkelighet der kontrasten mellom Sverige og Norge er slående. Mens man i Sverige reagerte umiddelbart ved å ekskludere 22 av 25 identifiserte islamister og terrorsympatisører, uteblir politiske konsekvenser i Norge når lignende forbindelser avdekkes. På samme måte som Terje Rød-Larsen og Mona Juul i flere år kunne forvalte millioner av skattekroner uten kontroll, før Epstein-saken tvang regjeringen til å stanse finansieringen, kan det antas at NOREF-kanalen kan fortsette sin virksomhet inntil eksterne omstendigheter tvinger politikerne til å avvikle denne «fredsboblen».
Det er på høy tid at Jonas Gahr Støre og et samlet Storting gir den norske befolkningen, inkludert de norske jødene, svar på hva som ligger til grunn for det som fremstår som en vedvarende irrasjonell motstand mot Israel, og hvorfor et samlet Storting i slike saker er så tause, og dessuten viser så liten respekt for befolkningens skattekroner.
Forutsetningen for en varig fred mellom den arabiske og jødiske befolkningen i regionen er at forsoningsarbeidet forankres i historiske realiteter snarere enn tendensiøse fremstillinger. En slik utvikling forutsetter imidlertid en marginalisering av, samt et fravær av støtte til, aktører som PLO og Hamas.
