Den absurde anklagen mot Israel om å ha til hensikt å utrydde det palestinsk-arabiske folk blir av vestlige medier massert inn i folks bevissthet ved hjelp av utspekulert journalistikk rettet mot sivilbefolkningen. Vi gjenkjenner den gamle metoden om å gjenta en stor løgn til den blir trodd.  Men problemet som Israel står overfor, er langt mer alvorlig enn fiendtlige medier i Norge.  Israels mest innbitte fiender har iverksatt en internasjonal aksjon mot det jødiske folk som vi ikke har sett maken til på 80–90 år.  Hvor dette vil ende, lar seg ikke forutse på kort sikt, slik den hatefulle hetsen har utviklet seg i medier og politiske fora.  Jo nærmere IDF kommer Hamas-ledelsen, som gjemmer seg i tuneller på Gazastripen med de jødiske gislene som levende skjold, jo mer press mot Israel.

Den sørafrikanske anklagen om at Israel har til hensikt å begå folkemord, er en av de mest groteske løgnene som har vært rettet mot landet.  At den kommer fra Sør-Afrika, bør ikke overraske.  Landets regime er selv i ferd med å gjøre livet uutholdelig for den hvite befolkningen, boerne, som utgjør omkring en halv prosent av landets innbyggere.  De lever i dag under trusler om utryddelse og reiser i økende antall til andre land som er villige til å ta dem imot.  Men dette kommer ikke frem i Haag.

Når israelske myndigheter har valgt å møte frem i Haag for å presentere sin versjon av krigen i Gaza, er det først og fremst begrunnet i muligheten som det gir Israel for å vise det internasjonale samfunn og dets medier hva som i virkeligheten har foregått på Gazastripen de siste 17 årene, og hva som nødvendiggjør at krigen føres frem til en endelig avslutning.  Her vil dommerpanelet få anledning til å studere i detalj hvordan terrororganisasjonen Hamas – med utenlandsk finansiering, våpen og materiell og politisk støtte fra av en del av lokalbefolkningen – systematisk har arbeidet for å virkeliggjøre bestemmelsene i sine egne vedtekter om å utslette staten Israel og dens jødiske befolkning.  Vedtektene til Hamas er en detaljert beskrivelse av et planlagt folkemord, men hva Hamas driver med av massive krigsforbrytelser er forsvunnet fra mediebildet.

I mellomtiden vil våre politikere, organisasjoner og medier intensivere de usaklige angrepene mot israelernes kamp for å overleve.  Vi har sett denne kynismen utfolde seg gjennom fire måneder: Hamas skjuler seg i en forsvarsløs sivilbefolkning, som de vet vil bli hardt rammet dersom Israel angriper.  Og Hamas vet at internasjonale medier vil presentere sivilbefolkningens lidelser som det sentrale resultat av Israels krigføring, og at forsøkene på å forflytte sivilbefolkningen bort fra kampsoner vil bli presentert som krigsforbrytelser i stedet for oppfyllelse av folkerettslige forpliktelser som dette i virkeligheten er.

Hamas vet derfor at jo mer kynisk de oppfører seg – jo mer de ofrer av sine egne sivile, kvinner og barn – jo større internasjonal støtte vil de få for kravet om at Israel må avslutte sin forsvarskamp og la Hamas overleve sine forsøk på folkemord som er rettet både mot Israels og Gazas befolkning.

Men Israels kamp gjelder landets og folkets overlevelse.  Kravet om kapitulasjon for en fiende som har forpliktet seg til å utrydde den jødiske befolkningen er det samme som et krav om å begå selvmord.  Uansett hva Europa og Norge krever for å bevare Hamas og dens intensjon om folkemord, kommer dette ikke til å skje.  Med den partiskhet til fordel for terrororganisasjonen Hamas, som norske myndigheter har vist, har Norge i overskuelig fremtid forskuslet sin mulighet for å kunne spille en konstruktiv rolle i denne konflikten.  Dette er blant de forhold som vil bli avdekket når rapportene om denne krigen blir skrevet.

Men hva med Den internasjonale domstolen, ICC, i Haag?  Vil den ha ryggrad og mot til åpent å erkjenne at Sør-Afrika har snudd problemstillingen på hodet og gjort angriperen – med sin hensikt om folkemord – til krigens ofre?  Vi blir ikke overrasket dersom domstolen igjen svikter sin oppgave.  Den har tidligere vist at den er politisk styrt av de statene som forsyner den med dommere.  Ikke minst ble dette avslørt i 2004 da ICC på vegne av FNs Hovedforsamling gjennomførte sin famøse «høring» om lovligheten av Israels sikkerhetsbarriere, som viste seg å være et effektivt hinder mot arabiske terrorangrep.  Denne gangen vil den eventuelt måtte felle en slik dom mot bedre vitende.

Det gjenstår å se om Sør-Afrika, som ikke er part i konflikten med Israel, allikevel vil få medhold.  Dette ville i så fall være første gang i domstolens historie at den godtar et søksmål utformet for å forhindre et FN-medlem fra å forsvare seg mot en morderisk terrororganisasjon.

Israel har flere ganger motstått og slått tilbake forsøk på utslettelse.  Denne gangen vil mirakelet være mye større om den jødiske staten skal overleve.  Aldri før har det internasjonale presset mot Israel vært større og mer krevende enn nå.  Nå har det meste av den vestlige verden – med alle sine medier, «kulturarbeidere» og «humanitære organisasjoner» og et voksende flertall i FN– alliert seg politisk i en unison fordømmelse av Israels kamp for å overleve.  Igjen opplever jødene at verden gir dem skylden for overgrepene som forøves mot dem.  Slik har det vært i århundrer og vi frykter at det fortsetter.

Det virker som om mange er redde for den dagen IDF tar Hamas lederne i tunnelene med de jødiske gislene rundt dem.  Faktum er at det er terrororganisasjonen Hamas som begår krigsforbrytelser på Gazastripen og som har gjennomført oktoberpogromen – uten forutgående provokasjon.

Fortsatt nekter mange å fordømme Hamas i klartekst, nekter å kreve at de befrir gislene og sikrer sivilbefolkningen på begge sider den trygghet de har krav på.  Røde Kors sin holdning til Hamas er påfallende, slik Israels FN-ambassadør, Gilad Erdan, utrykte det så tydelig:

«Hamas begår grufulle og avskyelige krigsforbrytelser, og Røde Kors dekker over det, nekter å fordømme handlingene deres offentlig og presenterer ikke for verden den monstrøse oppførselen til Hamas mot fangene.»

Alle vet at etter Hamas–pogromen er Israel nødt til å bekjempe denne umenneskelige terrororganisasjonen.  Alle vet at Hamas har bygget et tunnelsystem i flere etasjer under store deler av Gazastripen og som Israel er nødt til å ødelegge.  Allikevel er det ingen som krever at Hamas legger ned våpnene og setter gislene fri.  Det er ingen som krever at Qatar, Tyrkia, Iran og andre stopper den økonomiske støtten til Hamas, som holder terrororganisasjonen i live.  Ingen krever at Egypt og Jordan åpner grensene for sivilbefolkningen og hjelper dem i denne perioden.  Jordan er jo palestina-arabernes hjemland. Der bor allerede omlag 6 millioner palestina-arabere, kontrollert av en hashemittisk familie fra Saudi-Arabia innsatt av Storbritannia.

De av oss som virkelig bryr oss om sivilbefolkningen i Gaza og de jødiske gislene må også rette pekefingeren mot Hamas, Iran, Tyrkia, Qatar og andre som finansierer og støtter Hamas – mot alle som nekter å fordømme Hamas – ikke bare mot Israel.