I nesten to tusen år har mennesker herset med jødene. Den såkalte kirken har stått i front, med sine beskyldninger om at jødene korsfestet Jesus. Det passet nok deres livsforståelse temmelig godt, – gi uskyldige mennesker skylden for noe som har skjedd i fortiden, så fremstår vi selv ikke fullt så grelle.
Det faktum at det var de skriftlærde blant jødene som fikk ham korsfestet, burde mane de skriftlærde kristne til ettertanke. Intet negativt om kunnskap i seg selv, men hykleriet som mannen de hatet satte lyset på: – de legger store bører på menneskene, mens de selv ikke rører dem med en finger. Dette er ikke forandret på de to tusen årene. Tvert imot, det har spredt seg fra de jødiske hyklerne til de kristne hyklerne.
Folket derimot, hadde nok en annen oppfatning av saken. Kristendommen spredte seg til alle jordens hjørner. De jødiske skriftlærde var mot sin vilje med på spredningen. Da de i sitt bunnløse mørke henrettet en helt uskyldig jøde, var de selv med på å oppfylle en mange tusen år gammel jødisk spådom. Under påskehøytiden utspilte det seg et drama som har gitt opphavet til blant annet den vestlige sivilisasjons totale overlegenhet i forhold til folk som aldri antok kristendommen.
Disse Østens folk, som rundt 632 e.Kr. etablerte sin egen tro, et oppkok av hat, mannssjåvinisme og rasisme blandet opp med elementer fra jødedom og kristendom, har også, helt siden starten, hatt et agg i siden mot jødene. Kristendommen som fra de første hundreårene hadde hatt et sterkt feste ble slått ned med hard hånd – Egypt var ett av verdens første kristne land, likeledes Libanon og Tyrkia – den kristne apostelen Paulus’ reiser og brever gikk i første rekke til menighetene i Lilleasia. De kristne i Egypt har siden den tid levd under forfølgelse av muslimene. Kristne jenter har blitt bortført og voldtatt, og familien presset til konvertering – svært få har måttet sone straffer for dette. Jeg har selv lest førstehåndsberetninger fra Tyrkia om henrettelse av kristne oldeforeldre til nålevende personer. Jeg har også selv hørt nålevende kristne i Tyrkia berette om forfølgelse fra nidkjære muslimer.
Likevel har jødene på sett og vis klort seg fast rundt omkring i de forskjelligste kulturer, fra Europa, Afrika og i øst. Mange har bukket under ved presset, andre har klart seg, og Europas forsøk på å utslette dem helt for bare sytti år siden, er godt kjent – paradoksalt nok av mennesker med valgspråket “Gud med oss”. Enhver bør kunne innse ironien. Etter den tid dro mange av de gjenlevende til Israel da den jødiske staten igjen ble etablert, og samtidig ble omtrent samtlige jøder i arabiske muslimske land utvist og jaget. Mange måtte dra i det de hadde på seg, alt de eide måtte være tilbake.
Siden starten i 1948 har Israel vært åpent for innvandring av jøder fra alle himmelstrøk. Så sent som i mars 2016 ble flere jøder reddet ut fra det muslimske landet Jemen i en hemmelig operasjon. Landet har blitt et fargerikt og blomstrende konglomerat av mennesker fra hele verden, selvfølgelig med de utfordringer dette medfører, økonomisk og sosialt. Men jøder har noe til felles – og de er seg selv, de føler seg trygg i Israel, tross alle utfordringer.
Nå er det likevel en utfordring tilbake. Etter alle disse hundreårene med forfølgelse og undertrykking skulle man tro at verden unnet det jødiske folk å regjere sin egen stat – en oppgave de for øvrig mer enn makter. Men nei da. Et omtrent samlet FN, med en mengde av de europeiske statene i spissen som skulle skammet seg etter Holocausts massemyrderier står først i køen for å fordømme nær sagt alt Israel gjør for å forsvare seg.
Det finnes nemlig en siste fiende. Arabernes ideologi, denne intrikate blandingen av juss, moral, tro og politikk har snedig nok fått med en passus om at territorier som en gang har tilhørt dem, muslimene, ikke skal kunne overlates andre. Så til tross for at de selv har enorme landområder, mye av det ubebodd, og ufattelige naturressurser, som for øvrig forvaltes etter “jeg først, jeg mest”-prinsippet, presterer man å gjøre krav på også den bitte lille landstripen jødene fikk, for øvrig langt mindre enn hva de var lovet, av britene som hadde regien etter at de hadde vunnet området fra muslimene (ottomanene) i Den første verdenskrig.
Ikke bare trakter de etter området selv, men de har fått nær sagt hele resten av verden med på sine uhyrligheter. Et mer eller mindre samlet FN fordømmer enhver forsvarshandling jødene gjør. Til og med et gjerde for å beskytte seg skulle de ikke få lov å sette opp, hadde det vært opp til dem.
Det trengs å rette ryggen og få litt perspektiv på de uhyrligheter som foregår.
Hva verden enn sier, og hvor mye all verdens hyklere peker finger og sier “fy”, har Israel likevel rett til å forsvare seg og straffe sine fiender.
De tre arabiske terroristene Ahmad Nagah Ismail Nasser, Ahmed Najah Abed Alalatif Abu-Alaroub og  Mohammad Ahmad Mohammad Kamil startet 2. mars i år å skyte rundt seg ved Damaskus-porten til Gamlebyen i Jerusalem. Den 19 år gamle politikvinnen Hadar Cohen ble angrepet av to av mennene, og fikk uskadeliggjort en av dem, mens kollegene hennes tok den andre. Imidlertid kom det en tredje terrorist bak henne, og hun fikk en kule i hodet, og døde av skadene.
Terrorister som angriper jøder i Israel må oftest bøte med livet. Det vises liten forståelse for deres fremgangsmåte, og de vet gjennom mange års fåfengt kamp mot jødene, at de ikke bare fører elendighet over seg og sine egne liv, men også over familien.
Det er for all ettertid slutt på at jødenes fiender kan herse som de vil. Israel er i dag ett av verdens sterkeste land både økonomisk og militært. Likevel fortsetter deres fiender å angripe dem. Hatet gjør dum.
IDF ødela i dag som alltid når terrorister angriper, hjemmene til de tre i den arabiske byen Kabatiya.
IsraelNationalNews