En ny politisk hverdag

Skjermdump

Norge våknet opp til en ny politisk hverdag i skyggen av det grufulle angrepet på Kongsberg som kompetente myndigheter i dag mener fremstår som en terrorhandling.  Det er ingen sammenheng mellom hendelsene, men begge gir oss grunn til ettertanke og årvåkenhet.  Det meningsløse angrepet på Kongsberg sjokkerer mange på grunn av sin primitive brutalitet, og både myndighetene og vi andre leter etter noe som kan forklare slik atferd på en måte som gjør oss i stand til fortsatt å føre et normalt liv i Norge.  Det første spørsmålet folk stiller seg er om terrorister er rasjonelle og tilregnelige i gjerningsøyeblikket.  Ekspertene trekker noen ganger konklusjoner som andre kan oppfatte som politisk nødvendige, men ellers tvilsomme.  Det bidrar ikke til trygghet.

Det foreligger mange studier som søker å kaste lys over atferden til unge mennesker som av en eller annen grunn konverterer til islam.  Et trekk som synes å gå igjen og som fremheves i flere tilgjengelige rapporter, er tilbøyeligheten blant konvertitter til å ta de ideologiske delene av den nye lære mer alvorlig og bokstavelig enn andre.  Det kalles «radikalisering» når slike personer legger en påfallende og forsterket vekt på misjonerende og voldelige aspekter ved denne religionens lære.  De synes å få en trang til å vise sine lærere at de fortjener å bli akseptert i det muslimske fellesskapet og at de er i stand til å handle i pakt med kravene til jihad og være en god mujahid, eller islamsk jihad-kriger.

Det gjenstår å se om den norske rettsstatens organer forstår det problemet vi står overfor, makter å behandle saken på en måte som gjenoppretter trygghet i samfunnet og samtidig gir tillit til at de har kunnskaper, evne og mot til å ta fatt i problemet på en måte som er egnet til å redusere faren for gjentakelser.  I den sammenheng må vi håpe at de også vil evne å innse at terrorens onde i Norge ikke bare kommer fra de høyreekstreme miljøene man hittil har konsentrert politiets og medienes oppmerksomhet mot.  Islamsk terrorisme oppstår over alt hvor islam finner tilhold.  Dersom norske myndigheter føler behov for å innhente kunnskap fra noen som har svært lang erfaring med fenomenet, vet de hvor slik kompetanse er tilgjengelig.  Vi ser imidlertid for oss en fare for at noen, av politiske årsaker, kan falle for fristelsen til å prøve å av-islamisere tragedien.

Det bringer oss over til vår nye politiske hverdag som mange har sett frem til.  De fleste medlemmene av det nye Stortinget og Regjeringen er velkjente, om enn noen av dem nå opptrer i nye roller.  Det første valget som fikk oss til å heve øyenbrynene, var det enstemmige valget av ny president i Stortinget, Eva Kristin Hansen.  Som Stortingets president, og selv om hun beskriver seg selv som «antimonarkist,» rangerer hun nest etter kongen i det norske konstitusjonelle hierarkiet som en slags reservemonark.  Det er imidlertid god grunn til å stoppe litt opp ved dette personvalget.

Skjermdump fra NIS-info nr. 1 – 2005, s. 48

 

Det er noen år siden Eva Kristin Hansen som leder av Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, gjorde seg bemerket som æresgjest hos terroristorganisasjonen Fatah-ungdommen og opptrådte i den kvinnefornedrende hijab-uniformen under deres hatefulle markeringer i Rām Allāh.  Vi har ikke registrert at hun i mellomtiden har moderert sin avsky for den jødiske staten Israel.  Hun står fremdeles sammen med dem som med sterke virkemidler vil ødelegge jødenes hjemland og var for få år siden med på og vedta Arbeiderpartiets programpost om å anerkjenne «staten Palestina.»  Denne «staten» har i dag samme målsetting som den boikottbevegelsen Stortingets president i lang tid har vært talskvinne for.  Det er et programvedtak vi vil få høre mer om etter hvert.

Skjermdump fra NIS-info nr. 1 – 2005, s. 48

Vi merker oss med litt større interesse at Anniken Huitfeldt har overtatt posten som utenriksminister.  Hva det vil ha å si for Norges offisielle forhold til Israel er vi mindre sikker på, men det var faktisk Huitfeldt som for to år siden konfronterte daværende utenriksminister med det gamle problemet omkring palestinske skolebøker, og som ville vite når utenriksministeren ble kjent med innholdet i det nye pensumet, og hva en fra norsk side har foretatt seg overfor palestinske utdanningsmyndigheter for å bidra til at skolepensumet har en fredsbyggende effekt?

Dette utspillet satte vi pris på selv om daværende utenriksministers svar ikke førte til at palestinske skolebøker ble mindre fiendtlige overfor Israel og jødene.  Tvert imot: Problemet er voksende, noe den siste rapporten utarbeidet på initiativ fra EU viser.  Vi håper den nye utenriksministeren vil huske sin indignasjon fra to år tilbake og gripe fatt i dette problemet som vi nå har omtalt uten resultat gjennom to tiår.

Vi nærer også et håp om at landets nye utenriksminister i slike spørsmål vil holde god kontakt med sin nære medarbeider, utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim, som nå skal forvalte et voksende milliardbeløp til bistandsformål.  Vi kjenner hennes spesielle oppfatning av den jødiske statens legitimitet innenfor landets statsgrenser som i tiden etter Uavhengighetskrigen er blitt fastsatt gjennom fredsavtaler med hhv. Egypt og Jordan.  Vår korrespondanse med henne om slike spørsmål er gjengitt i vårt tidsskrift SMA-info nr. 4-2015.  På den tiden tjenestegjorde hun som seniorrådgiver i Utenriksdepartementet under Høyres utenriksminister Børge Brende.

Det var en skuffelse for oss at hun den gang ikke var i stand til å innse at departementets standpunkt til den arabisk-israelske konflikten var diktert ut fra den foregående regjeringens tilslutning til EUs felles utenrikspolitikk og ikke til gjeldende folkerett, slik hun i brev til oss i 2015 forsøkte å fremstille det.   Hun hadde åpenbart ingen annen kunnskap om forholdene enn det som fremgikk av politiske resolusjoner og andre meningsytringer i FNs organer, akkurat slik norsk Midtøsten-politikk har fremstått også i årene før og etter hennes brev til oss.

Vi må derfor sette vårt håp til at det også i hennes nye departement kan skje mirakler i form av læring.  Vi vil på vår side følge med og fortsatt gjøre våre lesere oppmerksom på tilfeller hvor norske bistandsmidler måtte havne i lommene på terrorister eller islamske ideologer som utdanner lærere i hvordan de skal formidle jødehat til sine elever, det være seg gjennom de antisemittiske lærebøkene til FN-organisasjonen UNRWA eller på sommerleirene til Hamas.  Åpent tilgjengelig kunnskap om slike forhold kan komme til stor nytte også i det norske folks hverdag når vi en gang blir nødt til å innrømme hvor terrorismen i vår samtid først og fremst kommer fra.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort: