Shabbat shalom alle sammen,
Denne uken besøkte USAs president Obama Israel hvor han fikk den varme mottakelsen Israel alltid gir sine gjester. Han kom med hilsen fra 2/3 av USAs befolkning som utgjør Israels trofaste venner der. Obama har store talegaver. Det var imponerende å høre hvordan han i den samme talen greide å få motstridende budskap til å låte som ren harmoni. Da ble det til at jødene har en historisk rett og bibelsk tilknytning til landet Israel samtidig som områdene tilhører noen helt andre, akkurat slik som det er i Amerika. Han fikk stor applaus for sitt selvmotsigende budskap, som ble akkompagnert av raketter avfyrt fra boligområdene i Gaza og løfter om Israels utslettelse fra Iran.
Obamas formål med besøket i en tid hvor Midtøsten er i ferd med å gå i oppløsning, har en realpolitisk side. Han er nødt til å vise at han støtter det eneste siviliserte landet i regionen, samtidig som han må holde ved like illusjonene om USA som en viktig politisk aktør i ”fredsprosessen.” Det finnes knapt et menneske tilbake i Midtøsten som tror det blir fred, men forestillingen om en fredsprosess er nødvendig for å sikre økonomisk understøttelse av mennesker som aldri har latt en anledning gå fra seg til å skusle bort enhver mulighet for fred og velstand. Det er nå snart bare Norge igjen som har penger til å helle ned i det sorte hullet i Ramallah, og selv vår utenriksminister er begynt å tvile. Hans problem er bare å finne ut hvordan han skal få lagt skylden på Israel, men det vil han nok få god hjelp til av NRKs trofaste stab av Israel-kritikere.
Som forventet greide man igjen å finne frem orakelet Hilde Henriksen Waage som doserte sine konspirasjonsteorier uforstyrret i NRKs program EKKO (P2 den 21. mars kl. 09.03 til 10.00). Her fikk vi en grundig belæring om den mektige «jødiske lobbyen i USA» som angivelig bestemmer USAs politiske dagsorden. Hennes fantasier om jødene i USA som tvinger presidenten til å gjøre som de forlanger, gir et klart patologisk inntrykk som i liten grad skiller seg fra Sions vises protokoller, et falskneri som for mer enn 100 år siden ble utgitt av det russiske sikkerhetspoliti. Dette NRK-programmet inneholdt alle de elementer av nedlatende og ondskapsfullt nedrakkende mistenkeliggjøring av jødene og deres hjemland, Israel, som vi gjenkjenner fra årene før Holocaust. For å korrigere USAs og Obamas positive holdning til Israel, brukte NRKs nyhetsredaksjon hele onsdagen til å gjenta sitt kjente mantra om ”ulovlig okkupasjon av Palestina.”
Ser man på listen over frivillige organisasjoner som bruker tid og penger på å organisere boikott av det jødiske hjemlandet Israel, mens innbyggerne massakreres i Syria og andre islamske land, forstår man hvor fanatisk og inngrodd jødehatet er blitt hos enkelte. Vi tror ikke at faren for et nytt Holocaust avskrekker disse organisasjonsmenneskene., – vi tror tvert om at det inspirerer dem.
SMA-redaksjonen ønsker dere alle en god helg.
**********
Embetsmann til besvær
Forleden opplevde vi det uvanlige at en norsk embetsmann tok på seg politikerhatt og engasjerte seg i den offentlige debatt om jødenes rett til å bo i landet Israel. Kort fortalt erklærte ministerråd Vebjørn Dysvik ved den norske ambassaden i Tel Aviv seg som sterk motstander av at det bygges boliger for jøder i Palestina. I et oppsiktsvekkende detaljert politisk innlegg i avisen Vårt Land med tittelen Bosettinger til besvær, forteller ministerråd Dysvik ikke bare at jøders tilstedeværelse i Jerusalem, Judea og Samaria ”står i fare for alene å bli et stort nok hinder til at det ikke kan bli fred,” men at ”de israelske bosettingene i Palestina er klart folkerettsstridige” og ”truer muligheten for en tostatsløsning.” Med andre ord: Det kan ikke herske fred der hvor det bor jøder, eller som den tyrkiske statsminister Erdoğan nylig uttalte: ”Sionismen er en forbrytelse mot menneskeheten.” For jødene er budskapet det samme: De truer verdensfreden med sitt blotte nærvær.
”De israelske bosettingene i Palestina er klart folkerettsstridige,” skriver ministerråd Dysvik. Dette er sterkt å høre for mennesker som av verdenssamfunnet i skriftlig vedtaks form er oppfordret til å gjennomføre ”tett bosetting” i Palestina, – det vil si i hele landet mellom Jordanelven og Middelhavet. Men det mest oppsiktsvekkende er jo at anklagen om lovbrudd kommer fra en diplomat, ansatt ved den norske ambassaden, og som (tror vi) har fått i oppdrag av sin norske arbeidsgiver, Utenriksdepartementet, å arbeide for å bygge opp et godt og vennskapelig forhold til sitt vertsland. I stedet konstaterer vi at ministerråd Vebjørn Dysvik går ut i mediene med en skriftlig erklæring om at den staten han er satt til å betjene Norges interesser overfor, er en forbryterstat som ikke overholder sine inngåtte internasjonale avtaler og hvis nærvær og handlinger er til skade for freden.
Ministerråden forteller oss at «Israel har vedtatt nasjonal lovgivning som annekterer Øst-Jerusalem. Denne anneksjonen er ikke anerkjent av verdenssamfunnet, og er klart folkerettsstridig.» Det han unnlater å fortelle er at den anneksjonen heller ikke behøver å bli ”anerkjent av verdenssamfunnet.” Utsagnet, sammen med annet sludder han presterer å skrive, kunne tyde på at han tror verden styres gjennom politiske resolusjoner fra Hovedforsamlingen i FN. Han forteller at ”Okkupasjonsmakten kan blant annet ikke organisere eller oppfordre til overføring av deler av sin egen befolkning i et okkupert område. Dette vil være i strid med 4. Genève-konvensjons bestemmelser om beskyttelse av sivilbefolkningen i det okkuperte området.” Den aktuelle Genève-konvensjonen forbyr deportasjon og tvangsforflytning. Å anklage Israel for noe slikt er i seg selv et brudd på vedtatte normer for mellomstatlig samkvem, noe denne diplomaten ikke synes å forstå, – eller gjør han det likevel?
Spørsmålet er om det skyldes uvitenhet eller om det er en fiendtlighet som utelukkende retter seg mot jødenes hjemland. Vi har faktisk aldri sett noe annet land være gjenstand for slik nedlatende og stygg særbehandling. Har vi opplevd noe liknende tidligere i vår norske utenrikspolitiske historie? Vi kan ikke komme på noe eksempel.
Vi skal komme tilbake til dette eksempelet på norsk ”diplomati” ved en senere anledning. Det er nemlig ikke første gangen Utenriksdepartementet eller dets tjenestepersonale begår fiendtlige handlinger overfor Israel. For noen år siden vakte det internasjonal oppsikt at en sekretær ved ambassaden i Riyadh formidlet antisemittisk propaganda hvor israelsk politikk ble sammenliknet med nazismen, – via Utenriksdepartementets e-postsystem. Hendelsen fikk som konsekvens at hun kort tid etter ble forfremmet til konsul. I forrige nummer av vårt tidsskrift SMA-info kunne vi berette om innholdet i et brev fra Utenriksdepartementet med et minst like forvirret innhold som det vi ser i ministerrådens avisartikkel, så vi heller til den oppfatning at dette er nok et eksempel på en villet norsk Midtøsten-politikk som hverken tjener Norges eller Midtøstens interesser.
For å sette saken i perspektiv, kan vi anta som sikkert at dersom ministerråd Dysvik hadde vært ansatt ved ambassaden i Beijing, og hadde skrevet at Kina er en forbryterstat som okkuperer Tibet og ikke overholder folkeretten, ville han ganske sikkert ha blitt hjemkalt. Hadde han tjenestegjort i et arabisk land og gjort noe liknende, er det stor sjanse for at han ville ha blitt drept. Sparken ville han i alle fall ha fått. Hans fordel ved å arbeide i Israel, er at hans fravær av diplomatisk akseptert atferd ikke gjengjeldes av vertslandets myndigheter. Norsk antisemittisme kan i dag utøves gratis, til tross for alle de tiltakene vi er lovet etter at fenomenet er blitt dokumentert gjennom flere undersøkelser og rapporter.
Det var neppe en tilfeldighet at han valgte å publisere sin anti-israelske aversjon i avisen Vårt Lands såkalte ”Verdidebatt.” Vi har lenge ansett det forumet for å være et tilhold for antisemittisk agitasjon.
