Avverget terrorkatastrofe i luften
Denne uken ble man vitne til en hendelse av historiske dimensjoner. Et planlagt islamistisk terroranslag ble avverget takket være en resolutt inngripen fra fartøysjefen og en israelsk sivil, Yaniv Hayon (rørlegger av yrke), som overtok kontrollen over flyets styresystemer anslagsvis ett minutt før et fatalt havari ville ha inntruffet. Om bord befant det seg 174 passasjerer; 166 var israelske statsborgere, av dem 30 små barn.
Flydubai FZ1073 befant seg i luftrommet like utenfor grensen mellom Jordan og Israel da copiloten, Hamam al-Hammami, angrep kapteinen, Smith Machar med krasjøks og tvang flyet inn i et bratt og ukontrollert fall. Det fikk et høydetap på omtrent 14 000 fot (over 4 000 meter) på under 30 sekunder, en ekstrem påkjenning som medførte at flyets haleror ble skadet av de aerodynamiske kreftene. Under fallet greidde den alvorlig skadde kapteinen så vidt å deaktivere cockpitdørens sikkerhetslås innenfra to ganger før han mistet bevisstheten.
Yaniv Hayon grep umiddelbart inn: Han fikk kapteinen og deretter gjerningspersonen ut i passasjerkabinen, hvor sistnevnte ble overmannet av tre andre israelere. Samtidig inntok Hayon førersetet og trakk styrespaken tilbake for å heve flyets nese. To piloter blant passasjerene bisto deretter med å gjenvinne full kontroll over flyet og lyktes på mirakuløst vis i å gjennomføre en nødlanding i Saudi-Arabia. Samtlige ombord overlevde, inkludert den kritisk skadde kapteinen. De fire israelerne ytte livreddende akuttmedisinsk førstehjelp og stabiliserte ham inntil han kunne overlates til helsepersonell som reddet livet hans.
Urovekkende vitnemål fra israelske passasjerer forteller at noen fra besetningen forsøkte å hindre israelere adgang til cockpiten, og krevde at terroristen skulle slippes fri etter å ha blitt overmannet. Passasjerene nektet og holdt både ham og dem under kontroll helt til landing. Dette vekker mistanke om at de kjente til hendelsen på forhånd.
I likhet med tidligere tilfeller var BBC blant de første til å forvrenge Netanyahus uttalelser ved å tilskrive ham følgende påstand:
«Det er for tidlig å si hva motivet for flyangrepet mellom Dubai og Tel Aviv var, sier den israelske statsministeren.»
Netanyahu understreket derimot at etterretningsinformasjon bekreftet hendelsen som en terrorhandling, men bemerket at det fremdeles var uavklart hvorvidt Iran sto bak.
Også NRKs dekning skilte seg markant fra de offisielle redegjørelsene: I overskriften ble hendelsen omtalt som en «krangel» mellom to piloter, ikke som et islamistisk terrorangrep rettet mot jødiske passasjerer. Det faktiske hendelsesforløpet ble imidlertid belyst av kilder fra både Israel og andre som vektla etterprøvbare fakta fremfor en fordreid fremstilling.
Viljen til å begå massedrap
Yaniv Hayon er et levende bevis på hvorfor Israels fiender aldri kan vinne. For dersom copiloten hadde lyktes med sin plan, ville terroraksjonen ha ført til et uoverskuelig antall dødsoffer, særlig om flyet hadde truffet et tettbefolket israelsk mål. Hvor vidt den primære intensjonen var total fysisk destruksjon eller en kapring med kurs mot Teheran, må forventes klarlagt i nær fremtid, ettersom gjerningspersonen nå er utlevert til Dubai. Der er han underlagt rettslig etterforskning forut for det som etter all sannsynlighet vil bli en hurtig eksekvering av dødsstraff.
Om dette var en ren terroraksjon, eller om motivet også var å ødelegge de gode relasjonene mellom Jerusalem og Dubai, gjenstår å se.
Dette aktualiserer et fundamentalt spørsmål: Hva er drivkraften hos individer som dedikerer sine liv til et uforsonlig hat mot jøder, utelukkende på grunn av deres etniske og religiøse identitet? Det fremstår som et kognitivt og sosiologisk paradoks at høyt utdannede profesjonsutøvere som i tilfellet med denne piloten, kan radikaliseres til å betrakte terror som et legitimt virkemiddel og være villige til å ofre alt for å tilintetgjøre jøder.
Et tilsvarende spørsmål kan reises overfor aktører som direkte eller indirekte yter støtte til slike islamister under et falskt påskudd om «okkupasjon» og et «folkemord» som aldri har funnet sted. Hvilke mekanismer ligger til grunn for at disse aktørene konsekvent stiller seg på terroristenes side og ensidig retter anklagene mot Israel?
Informasjonskrig og unnfallenhet i Norge
Så sent som forrige uke holdt FN sin 25-årsmarkering for den beryktede og antisemittiske Durban-konferansen, der sionisme ble sidestilt med rasisme. Det må noteres som et positivt moment at 45 suverene stater valgte å boikotte denne seansen, men et betydelig antall land fant det likevel opportunt ikke å distansere seg. Danmark og Sverige var blant nasjonene som markerte dissens gjennom å boikotte markeringen, i motsetning til Norge og andre israelfiendtlige stater. Denne unnfallenheten synes å ha passert fullstendig upåaktet hen i den norske offentlige samtalen. Det er vanskelig å fri seg fra det inntrykket at mediene utelukkende reflekterer hendelser som underbygger et etablert narrativ om en unison front mot israelske interesser.
Et graverende eksempel på denne dynamikken skriver seg fra august 2025. Torsdag denne uken offentliggjorde Det israelske forsvaret (IDF) en rapport underbygd med omfattende etterretningsmateriale, som dokumenterte at 170 terrorister som formelt opererte under dekke av å være pressefolk i realiteten var operative terroraktører.
Den 10. august 2025 rettet Norges utenriksminister, Espen Barth Eide (erklært persona non grata i Israel og samtidig møtt med eksplisitt avvisning som uønsket i ledende kretser i USA), et usedvanlig skarpt angrep mot Israel, hvor han anklaget staten for overlagt likvidering av en påstått pressemedarbeider, dette til tross for IDFs eksplisitte orientering om at det forelå bevis for vedkommendes operative tilknytning til Hamas. Terroristen som Barth Eide demonstrerte en slik rørende omsorg overfor, var Anas Jamal Mahmoud Al-Sharif, en Al Jazeera-korrespondent som samtidig innehadde rollen som offiser i artillerikompaniet under Hamas’ Nord-Gaza-brigade, en Hamas-celle som var ansvarlig for å tilrettelegge og fremme rakettangrep mot israelske sivile og IDF-styrker.
Al-Sharif er én av de 170 “journalistene” IDFs rapport entydig identifiserer som terrorister. Da han ble nøytralisert av IDF i Gaza den 10. august 2025, valgte Barth Eide i skarp motsetning til de foreliggende etterretningsfakta, å uttale følgende til Aftenposten:
«Det målrettede israelske angrepet på den profilerte Al Jazeera-journalisten Anas al-Sharif og flere av hans medarbeidere i Gaza by er opprørende og fullstendig uakseptabelt.»
Innen 48 timer hadde 7 sentrale norske presseorganisasjoner konvertert Barth Eides utspill til en felles politisk kampanje gjennom følgende erklæring som de leverte ham:
«Nå ser vi at journalister i Gaza blir drept i målrettede angrep. Vi kan ikke sitte og se på at det skjer. …, sier Reidun Kjelling Nybø, generalsekretær i Norsk redaktørforening, i en uttalelse om situasjonen i Gaza.
Både Aftenposten og Espen Barth Eide, i likhet med Norsk redaktørforening, Norsk journalistlag, Norsk presseforbund, Mediebedriftenes landsforening, Fagpressen, Landslaget for lokalaviser og lokalradioforbund, som alle signerte denne skammelige uttalelsen, hadde full anledning til å verifisere al-Sharifs reelle funksjon som terrorist for Hamas.
Man tvinges til å reise det fundamentale spørsmålet om Norge, i likhet med det korrumperte FN-apparatet, har tapt sitt moralske kompass, og om evnen til å skille mellom fakta og løgn, mellom rett og galt, mellom offer og aggressor, er helt erodert.
Ingen kan gi et tilfredsstillende svar på hva Norge faktisk oppnår gjennom en ensidig fiendtlig linje overfor Israel, eller hva Norge overhode vil oppnå dersom terrororganisasjonene PLO og Hamas lykkes med å etablere sin stat. Møtet i De forente arabiske emirater like etter Israels statsminister Benjamin Netanyahus tale i FN, der ti arabiske land deltok, vitner ikke bare om Israels sentrale posisjon både regionalt og internasjonalt, men illustrerer klart hvor lite utbytte Norge har høstet av sine bestrebelser.
Historiske motstandskraft og Israels fremtid
Gang på gang forsøker Israels fiender å ramme det jødiske folket, og gang på gang makter jødene å redde seg selv gjennom resolutt handling. IDFs målrettede likvidering av terrorister uansett hvilket yrke de gjemmer seg bak, og Yaniv Hayons resolutte handling, tjener som bekreftelser på den sivile motstandskraften og overlevelsesviljen som kjennetegner det israelske samfunnet, og understreker at forsøkene på å tilintetgjøre staten og dens befolkning aldri vil lykkes.
Til forskjell fra et svekket Vesten og et FN som leder det internasjonale samfunnet mot avgrunnen, har Israel hittil evnet å gå seirende ut av konfrontasjonene med radikal islamisme i dens ulike avskygninger. Likevel vinner Hamas og tilgrensende ekstremistiske aktører for tiden terreng i informasjonskrigen mot Israel, som også norske myndigheter aktivt tar del i.
Det Stortinget skylder oss norske jøder, er et ærlig svar på hva som faktisk er formålet med denne vedvarende anti-israelske linjen, utover den økende antisemittismen vi i dag rammes av.
