– De som mener at Israel og USA burde ha ventet på et iransk atomangrep før de aktiverte FN-paktens artikkel 51 om selvforsvar, bedriver et kynisk misbruk av jussen for å svekke Israels og USAs strategiske posisjon.
Samme dag som utenriksminister Espen Barth Eide valgte å fordømme Israels forsvar mot islamistiske forsøk på utslettelse, kom den pakistanske forsvarsministeren med et budskap som setter Pakistans patetiske rolle som fredsmekler i et grelt lys. Forsvarsminister Khawaja Muhammad Asif uttalte følgende via X (tidligere Twitter):
«Israel er ondt og en forbannelse for menneskeheten. Mens fredssamtaler pågår i Islamabad, begås folkemord i Libanon. Uskyldige borgere blir drept av Israel – først i Gaza, deretter Iran og nå Libanon – og blodbadet fortsetter uforminsket. Jeg håper og ber om at de som skapte denne kreftsvulsten av en stat på palestinsk land for å bli kvitt europeiske jøder, skal brenne i helvete.» — Khawaja M. Asif (@KhawajaMAsif), 9. april 2026.
Barth Eide, som lenge har vært persona non grata i Israel, er utvilsomt klar over at hans ytringer ikke har noen betydning for beslutningstagere i Jerusalem eller Washington D.C.. Asif forfekter åpent drømmen om Israels utslettelse og speiler de uttalte målene til regimet i Teheran, Hizbollah og Hamas. Dette er et faktum som både USA, Europa og norske politikere er inderlig godt klar over. Den store forskjellen ligger i viljen til å skille mellom rett og galt, og evnen til å stå opp for det som er rett.
I det norske offentlige ordskiftet hører man sjelden om lidelsene den israelske sivilbefolkningen utsettes for. Terrorister som Israel nøytraliserer, blir i norske medier stort sett omtalt som sivile. Svaret vi har til folk med selektiv moral, som eksempelvis Geir Kjell Andersland, som anklager Israel for drap av barn i gammel velkjent blodanklage-stil, er veldig enkelt: Skylden for at barna lider ligger primært hos Hamas/Hizbollah/Iran. Hverken han eller hans likesinnede snakker om lidelsene for israelske barn gjennom mange år, med interne forflytninger, bomberom, avkortet skolegang, og vilkårlig død for terroristers hånd! Hvor er anklagene mot det iranske regimet som rekrutterer barn til krigen? Hvor er anklagene mot PA og Hamas, som indoktrinerer småbarna til å hate fra barnehagen av? Det er de som berøver barn deres barndom. Hadde man virkelig brydd seg om barna og sivile som terroristene bruker som levende skjold, hadde man angrepet dem, ikke bare Israel.
Europas selektive moral og folkeretten
Den globale responsen på Iran-konflikten preges av en hyklersk tilnærming til folkeretten. Internasjonal lov påberopes kun når det tjener en bestemt politisk agenda mot Israel og nå også USA. De som konsekvent anklager Israel for brudd på folkeretten, men som systematisk overser terroristenes bestialske handlinger, har i realiteten valgt side.
Å støtte regimet i Iran og dets medsammensvorne som Hizbollah og Hamas, skiller seg prinsipielt lite fra støtten til totalitære regimer i fortiden. Krigen mot dagens Iran kan i historisk kontekst sammenlignes med kampen mot nazismen. For Israel er konflikten med Iran eksistensiell– en kamp for å overleve mot en fiende som søker total utslettelse.
Ingen kan benekte Irans mangeårige trusler om å utslette Israel (og USA), deres omfattende missilkrigføring, eller deres bruk av terrororganisasjoner som Hamas, Hizbollah og houthiene. Målet med «the ring of fire» var eksplisitt å fjerne Israel og dets jøder fra jordens overflate, som første ledd i kampen for det nye muslimske kalifatet som skulle omfatte hele verden. De som mener at Israel og USA burde ha ventet på et iransk atomangrep før de aktiverte FN-paktens artikkel 51 om selvforsvar, bedriver et kynisk misbruk av jussen for å svekke Israels og USAs strategiske posisjon.
Irans blokkering av skipstrafikken i Hormuzstredet er et eklatant brudd på FNs havrettskonvensjon av 1982, som skulle sikre uhindret transitt gjennom internasjonale streder. Det faktum at FNs generalsekretær unnlater å kritisere Iran også for dette, men i stedet benytter hver anledning til å fordømme Israel, underbygger påstanden om at FN er redusert til et instrument for en spesifikk politisk agenda. Israel og USA kan ikke gi etter for et internasjonalt fellesskap som er preget av slik dobbeltmoral.
Krigens mål og våpenhvilen
President Donald Trump har definert fire sentrale mål for forsvarskrigen mot iransk aggresjon:
- Eliminering av regimets atomkapasitet.
- Ødeleggelse av regimets ballistiske missilkapasitet.
- Stansing av iransk-støttet terroraktivitet i regionen.
- Nøytralisering av Irans militære infrastruktur, særlig marinen.
Etter 40 dager med operasjoner er det oppnådd betydelige resultater knyttet til punkt 2 og 4, men målene i punkt 1 og 3 er fremdeles ikke nådd. Regimet besitter fortsatt anriket uran gjemt i omfattende tunnelanlegg som overgår selv Hitlers bunkere i kompleksitet – anlegg som det internasjonale samfunnet har ignorert i årevis. Når det gjelder terrororganisasjonene, vil de raskt kunne omgruppere og ruste opp dersom de gis handlingsrom gjennom forhastede avtaler om våpenhvile.
Historien har vist at islamistiske aktører ser på våpenhviler som en mulighet til å samle krefter til neste angrep. IDF har i årtier operert i Libanon uten at det har gitt varig trygghet, nettopp fordi internasjonalt press ofte har tvunget frem løsninger som tolkes som svakhet av motparten og misbrukes til å angripe mer effektivt i neste runde.
Dagen etter den midlertidige våpenhvilen mellom USA og Iran erklærte regimet Hormuzstredet for de facto stengt. Dette er en direkte konsekvens av at Teheran oppfattet den som en seier over USAs og IDFs militærmakt. Regimet vet at de nyter støtte fra deler av Europa og FN, uavhengig av sine egne overgrep. Den manglende tilstrekkelige internasjonale reaksjonen på drapene på titusener av sivile iranere i januar har forsterket regimets følelse av at den immuniteten de har kunnet nyte i 47 år, fortsatt gjelder.
Situasjonen nå preges av at israelere føler på et strategisk tap, mens Iran og Hizbollah fremstiller seg som seierherrer. Dette budskapet sprer seg i regionen og skaper et inntrykk av at Israel kan utmattes over tid gjennom tålmodighet og asymmetrisk krigføring.
Veien Videre
For USA er stengingen av Hormuzstredet mer enn en regional konflikt. USA er selvforsynt med energi, men om lag 50% av Kinas olje transporteres gjennom dette stredet. Det som står på spill, er derfor ikke bare Israels eksistens, men den globale maktbalansen mellom USA og Kina, samt Europas og NATOs fremtidige relevans. Krigen mot regimet i Iran er en kamp som fort kan bidra til å definere en helt ny geopolitisk verdensorden.
Det er verdt å minne om at Japan i 1941 angrep Pearl Harbor som en reaksjon på en amerikansk oljeembargo. Målet var å nøytralisere den amerikanske flåten for å sikre tilgang til oljefelt i Indonesia. Hvordan Kina vil respondere på en situasjon der USA tar kontroll over deres primære energiforsyning gjennom Hormuz, gjenstår å se. Det samme gjelder dagens vaklende Europa og NATO.
Det er avgjørende at Israel opprettholder sitt fokus på den eksistensielle kampen, fremfor å la seg påvirke av retorikk fra perifere europeiske aktører. Israel har ikke råd å la de geopolitiske snublesteinene som europeiske makter tidvis legger i veien – enten bevisst eller som følge av manglende dømmekraft, stå i veien for en resolutt kamp mot terrorisme. Israel kan ikke stole på eller forhandle med terrorister og deres støttespillere. Bare når terrorregimet i Iran og dets terrorarmer er markant svekket og uten atomvåpen, er det håp om fred.
Etter et definitivt nederlag av terror regimet vil Iran igjen kunne tre inn i rollen som alliert, i tråd med situasjonen slik den var for 47 år siden. Vi håper at det europeiske fellesskapet etter hvert velger denne gang å stille seg på riktig side av historien.
