Den store løgnen

Den store løgnen: antisemittismen og de “okkuperte områdene”.

Av Ziva Dahl

I januar kom FNs generalsekretær Ban Ki-moon med den oppsiktsvekkende påstand at palestinere som veiver med kniver og stikker ned uskyldige israelske sivile med dem egentlig kan forsvares fordi det kan ses som en respons til “byrden av et halvt århundres (israelsk) okkupasjon.” Dette ynkelige utsagnet fra sjefen for FN reflekterer år med ondskapsfull propaganda mot den jødiske staten.

Denne udokumenterte påstanden at Israel ulovlig okkuperer land som tilhører “innfødte palestinske arabere” har blitt gjentatt så ubarmhjertig i så mange år i så mange internasjonale fora, at det nå er akseptert som en fundamental sannhet.

Når du hører ordene “okkupert territorium”, tenker du automatisk på kun den fiktive israelske “okkupasjon av palestinsk land.” Du tenker ikke på Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros, eller Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Hvorfor ikke? Fordi det internasjonale samfunn er helt besatt av ideen om israelsk okkupasjon, for å sverte Israels legitimitet. Det er det stadig tilbakevendende tema hos de såkalte bien-pensants – de som tenker rett. Og godt. Dette hører du et ekko av i FNs møtehaller, i regjeringslokalene, i akademia og i mediene.

De “okkuperte palestinske territorier” er verken “okkupert” eller “palestinske.”
For det internasjonale samfunns del refererer okkupasjonsbegrepet til Israels kontroll over territorier det tilegnet seg under landets defensive Seksdagerskrig i 1967. Denne krigen ble utkjempet mot flere arabiske arméer, med den hensikt å overleve. Palestina har aldri eksistert som en distinkt politisk enhet. Siden Salomo og David hersket over de jødiske kongedømmene har dette området alltid vært underlagt imperier – fra romernes dager til ottomanene, som mistet sitt territorium i Den første verdenskrig.

Balfourdeklarasjonen i 1917 inneholdt løfter om et jødisk nasjonalt hjemland i området som ble kalt Palestina. I juli 1922 anerkjenteNasjonenes Forbund “det jødiske folks forbindelse til Palestina”, og ga Storbritannia mandatet for Palestina, og samtidig ansvaret for å oppfordre til etablering av et jødisk nasjonalhjem i det territoriet som omfatter dagens Jordan, Israel, “Vestbredden” og Sinai. Før mandatet ble avsluttet i 1923, var 75 prosent av det landet som var ment for det jødiske hjemland, tatt bort og gitt til Transjordan, nå kalt Jordan.

Mellom verdenskrigene protesterte araberne i regionen kraftig på jødenes tilstedeværelse i det de anså som “hellig muslimsk territorium,” og utsatte de jødiske småsamfunnene for sammenhengende terror.
Araberne motsatte seg deling, og fem arabiske arméer invaderte den vordende jødiske staten. En våpenhvileavtale ble signert; Egypt kontrollerte Gaza, og Jordan kontrollerte “Vestbredden” og Øst-Jerusalem. Jordan utviste alle jøder uten barmhjertighet, og utslettet alle spor etter jødisk tilstedeværelse i det landet. I 19 år var det ikke noe internasjonalt press for å avslutte Jordans kontroll.

I 1967 truet arabiske arméer som flokket seg langs Israels grenser, med å ødelegge den jødiske staten. Egypt blokkerte Tiranstredet for israelske skip, og kuttet med det Israels hovedrute for oljeinnførsel. President Lyndon Johnson beskrev denne handlingen som et casus belli som rettferdiggjorde Israels defensive krig mot Egypt, Syria, Irak og Jordan. Den påfølgende israelske kontroll over land var ikke en konsekvens av noen store ekspansjonsplaner, men det var heller en bivirkning av at Israel lykkes i å forsvare seg selv mot et arabisk forsøk på å ødelegge landet.

Oslo-avtalene i 1993 og 1995, juridiske avtaler signert av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO og Israel, ga palestinerne selvstyre i mesteparten av “Vestbredden.” I 2005 trakk Israel alle sine militære styrker og alle sivile borgere ut fra Gaza og ga palestinerne full kontroll. I dag lever de fleste arabiske palestinere under palestinsk jurisdiksjon.

I folkerettslige bestemmelser (Haag-regulativet 1907, artiklene 42 og 43, samt den fjerde Genèvekonvensjonen), fungerer det slik at når en stats militære styrker tar kontroll over en annen stats suverene territorium (et fremmed territorium), dekkes situasjonen av den juridiske termen “okkupasjon”, og nasjonen som tar kontroll, blir kalt en “okkupant.” Fordi Vestbredden og Gaza aldri var juridiske suverene enheter eller suverene territorier tilhørende noen annen stat, så finnes det ingen juridisk anerkjent eier av disse territorier som landet kan returneres til. I dag forblir status for territoriene “omstridt” – de er gjenstand for utfallet av fremtidige forhandlinger om permanent status.
Det er derfor ikke korrekt å karakterisere Israel som en okkupant på Vestbredden, og Gaza som okkupert territorium. Så hvorfor hevder FN, New York Times, TV-personligheter, regjeringstalsmenn og massemedier at Israel okkuperer palestinsk land?

I kontekst til konflikten mellom Israel og palestinerne, har “okkupant” og “okkupasjon blitt politiske uttrykk man bruker bare på Israel, uten å bry seg om termenes juridiske betydning. Det emosjonelt ladete ordet “okkupasjon” reduserer komplekse situasjoner som dreier seg om konkurrerende krav og juridiske rettigheter, til to kategorier: rett og galt – og det impliserer samtidig klart at okkupasjon (og Israel) har feil. Å merke Israel som “okkupant” sidestiller det med brutale militære okkupasjoner som Nazi-Tysklands okkupasjon av europeiske land, og Sovjetunionens okkupasjon av Øst-Europa. Denne “store løgnen” blir utnyttet for å hevde at Israel er ansvarlige for palestinernes velferd. Den nekter Israel dets rett til selvforsvar mot palestinsk terror, og fratar palestinerne ansvaret for sine handlinger.

I vår multikulturelle verden, som langsomt blir oppspist av Vestens skyldfølelse og den tredje verdens offermentalitet, får fiendtligheten mot jøder og mot Israel en direkte kobling til venstresidens forakt for Vest og dets verdier. Man forvrenger virkeligheten kraftig, og ser på Israel som en vestlig kolonimakt, ikke som en nasjon som arbeider for selvbestemmelse i sitt historiske hjemland.

Europa, som fremdeles plages av anger over sin oppførsel under Den annen verdenskrig, kan ikke helt tilgi jødene for Holocaust – en pervers overdragelse av skyld fra overgriperen til offeret, noe som frikjenner førstnevnte for alt det grusomme som er gjort.

Hitlers propagandaminister Josef Goebbels visste at “dersom du forteller en løgn som er stor nok og gjentar den igjen og igjen, vil folk til slutt begynne å tro på den.” I dag bruker det 21. århundrets “propagandaministre” akkurat den samme taktikken som nazistene gjorde – med det samme formål – å ødelegge jøder.

Ziva Dahl er partner ved Haym Salomon Center. Hun har en Master of Arts i offentlig rett og ledelse fra Columbia University, og en A.B. i statsvitenskap fra Vassar College. Hennes artikler publiseres i New York Daily News, the Observer og The Hill. Denne artikkelen ble først publisert i The Observer.

Algemeiner

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644