Også i år, i tråd med LOs lange antiisraelske tradisjon, brukes anslagsvis tre milliarder av skatteyternes penger til blant annet å formidle propaganda til det norske folk. Årets 1. mai-markering bar også denne gang i stor grad preg av å være dominert av islamistiske og venstreradikale aktører med sterkt fokus på konflikter i Midtøsten. Det er verdt å merke seg at det tyrkiske kommunistpartiet (TKP) også hadde mobilisert til oppmøte på Youngstorget i år. Politiet måtte intervenere for å spre de radikale grupperingene fra hverandre.
Det er nå mange tiår siden 1. mai-markeringene handlet om de svakstilte i vårt samfunn. Den saken er parkert på sidelinjen av LO og andre politiske agitatorer til fordel for kampen mot Israel. Staten Israel anklages, mens terrororganisasjoner og diktatoriske regimer skjermes for kritikk. De samme uriktige påstandene om en angivelig okkupasjon av en stat som aldri har eksistert, samt påståtte brudd på folkeretten, er med i årets paroler:
- Krig er forakt for liv – forsvar folkeretten
- Fritt Palestina – Oljefondet ut av Israel!
- Fritt Ukraina – stopp krigen – bygg fred
Merk tredje parole her, der LO tar til orde for et fritt Ukraina og fred med LOs ideologiske mor, Russland. Et tilsvarende ønske om fred eksisterer ikke når det gjelder forholdet mellom arabere og jøder i Israel, eller når islamister kriger innbyrdes. Millioner av mennesker som er myrdet av islamister i Sudan, eller de millionene som sulter der i dag, forbigås i taushet. Det rettes heller ingen kritikk mot terroregimet i Iran, som nylig drepte titusenvis av demonstranter. Er ingen av disse verdige en parole fra LO?
Man må spørre seg hva de ønsker med sin selektive «moral». Alt de urettmessig anklager Israel for, kunne de med rette ha anklaget Russland for, eller Kina, som okkuperer Tibet og utraderer tibetanernes kultur bit for bit, eller Tyrkia, som okkuperer både halve Kypros og store deler av Kurdistan. Hvorfor har LO ingen paroler mot Iran, mot Hamas, mot Hizbollah, som har okkupert Libanon i årevis? Hvorfor rettes skytset utelukkende mot den jødiske staten?
Hensikten er åpenbart å delegitimere Israel og erklære økonomisk krig for å isolere landet fra det internasjonale fellesskapet. De vet utmerket godt at hatprotestene har liten betydning for Israel direkte; målgruppen 1. mai er norske jøder og andre nordmenn. At de føler trang til å repetere den samme propagandaen år etter år, tyder på at de ikke er tilfreds med resultatene de har oppnådd så langt. Er det vårt blod de er ute etter, slik vi nå ser eksempler på i England?
De slagordene LO og andre i en årrekke har brukt i sine paroler, har klare paralleller til tysk politikk i 1930-årene.
For 90 år siden lød slagordet: Ikke kjøp av jødene! I dag: Boikott Israel!, Oljefondet ut av Israel!
For 90 år siden lød det tyske kravet: Bryt forbudet mot opprustning! I dag: Opphev våpenblokaden av Gaza!
Betydningen er nøyaktig den samme: Krav om boikott og militær opprustning av dem som har utryddelse av det jødiske folk som politisk førsteprioritet. Vi kommer ikke utenom at lik politikk innebærer en forventning om likt resultat.
Hva har disse parolene med norske arbeideres rettigheter å gjøre? Ingenting. De er dokumenterte eksempler på at det også i Norge finnes mennesker som anser det som viktigere å ødelegge for jødene enn å bedre levekårene for arbeidsfolk, slik det også var i Tyskland. Det er derfor på sin plass å minne om at utslagene av jødehat som vi opplever, slett ikke er eksempler på «det nye jødehatet». Det dreier seg faktisk om en ny oppblomstring av det gamle jødehatet som for ikke lenge siden kostet over 6 millioner jøder livet.
Dagen før 1. mai publiserte Aftenposten en artikkel som etterlot inntrykket av at Israel selv er årsaken til dagens bølge av antisemittisme. At Hilde Henriksen Waage er valgt til å belære leserne om dette, må ikke overraske noen av oss. Hennes uttalelse er så eksplisitt i sitt urovekkende innhold at ytterligere fortolkning er overflødig:
«Men krigføringen fyrer også opp hatet mot jøder i utlandet som støtter staten Israel, mener Waage. … Waage mener at mange jøder utenfor Israel ønsker å ha en sterk jødisk identitet og støtte staten Israel, samtidig som de ikke vil holdes ansvarlig for Israels handlinger og politikk. … Dermed øker jødehatet og angrepene, tror Waage».
Jødene har alltid vært forfulgt, med Holocaust som det absolutte lavpunktet. Etter 7. oktober så vi et taktskifte i hatet, selv før Israel hadde rukket å respondere på massakren. Når Waage knytter dette til Israels forsvarskriger og jødene utenom Israel, minner det oss om en gammel trope: «Det må være noe galt med jødene siden de forfølges.»
Det er grunn til å stille alvorlige spørsmål også ved HL-senterets virksomhet når de velger å sidestille «Nakba» med Holocaust som kilder til såkalte «kulturelle traumer». En slik sidestilling vitner om en fundamental mangel på historisk kontekst og etisk refleksjon. Dette handler heller ikke om «misforståelser», slik senterets direktør Jan Heiret hevdet etter den kraftige kritikken fra den israelske ambassaden. Det er simpelthen graverende at HL-senteret, som har som mandat å ivareta minnet om Holocaust og konfrontere antisemittisme, svikter sin primæroppgave. Som den israelske ambassadøren så treffende formulerte det: «Senteret skal ivareta Holocaust-minnet og bekjempe antisemittisme, ikke legitimere hatets moderne uttrykksformer.
HL-senteret fremmer en skamløs sidestilling av Holocaust, drap av 6 millioner jøder som faktisk fant sted, med en påstått planlagt massefordrivelse av arabere fra Israel under krigen, kalt «nakba». Sannheten er at en god del av de arabiske gruppene som forlot området under krigen valgte selv å forlate området etter anmodning fra sine klanledere, samtidig som jødene ble angrepet av syv arabiske armeer. En del av disse arabere hadde dessuten kort historisk tilknytning til Israel slik det ble grundig dokumentert blant annet av forskeren Joan Peters. Det eksisterte heller aldri et «palestinsk» land i de områdene det hevdes at jødene okkuperer og fordrevet araberne fra. Derfor fremstår HL-senterets sidestilling av Holocaust og ‘nakba’ som en grotesk forvrengning av historien, selv om man ikke dermed bagatelliserer flyktningenes lidelser.
Det virker som om tankegodset fra erklærte islamistiske jødehatere – som NTNU-professor Bassam Hussein, som kalte 7. oktober-massakren «det vakreste som har skjedd i vårt århundre» – har infisert både akademia og HL-senteret. Alvoret i situasjonen underbygges av at den norske avdelingen av B’nai B’rith, en av verdens største jødiske organisasjoner, allerede 30. januar 2025 sendte et brev til HL-senterets styre med uttrykt mistillit til direktør Jan Heiret.
Den jødiske befolkningen i Europa observerer en tiltagende bølge av antisemittisme, som manifesterer seg gjennom både skjerpet retorikk, fysiske trusler og drap. Særlig i Storbritannia har sikkerhetssituasjonen forverret seg til en slik grad at den har ført til en målbar økning i emigrasjon til Israel.
I Norge manifesterer problematikken seg gjennom spredning av desinformasjon og en polarisert retorikk. Dette reiser kritiske spørsmål om den politiske viljen til å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta minoritetens sikkerhet og grunnleggende trygghet i Norge. Vi stiller spørsmål ved om det eksisterer tilstrekkelig politisk handlekraft til å adressere disse utfordringene. I ytterste konsekvens handler spørsmålet om den jødiske minoritetens trygghet og fremtid i landet.
