Norges utenriksminister er på reise, og besøker i morgen Israel og “Palestina”, opplyser TV2 i morgentimene.
Brende blir intervjuet, og det vises bilder fra tidligere intifadaer, og det fortelles at israelske “bosettere” blir drept – men selvfølgelig mange flere “palestinere.”
Utenriksministeren legger for dagen både naivitet og til dels åpenbares også kunnskapsløshet.
“Ansvaret ligger på statsminister Netanyahu i Israel, så han innleder dialog med dem, og at han også gir dem muligheter til å utnytte områder som de tidligere ikke har hatt muligheter til å utnytte, de såkalte C-områdene” (uthevet tekst ble tatt bort i senere sendinger.)
Hvem ansvaret ligger på, etter at Netanyahu i årevis har sagt til “palestinernes” president Mahmoud Abbas at han er velkommen når som helst til å forhandle om fred, uten forhåndsbetingelser, skal vi ikke påpeke, det sier seg selv.
Men vi skal påpeke et par punkter om påstanden om at Israel skal gi tilgang til C-områdene. Det er Oslo-avtalene som regulerer områdene A, B og C i den delen av det gamle Israel som kalles Samaria og Judea (begge deler godt kjent fra bibelhistorien.) Forskjellige araberstater, forøvrig antallmessig og styrkemessig svært overlegne, har angrepet Israel flere ganger. Samtlige av disse krigene har resultert i at Israel har seiret og blitt sittende med mer land enn før angrepene.
Ifølge Genevekonvensjonene skal disse områdene forhandles om, og her ligger roten til problemet. Israel har egentlig ett forhandlingskort: territoriene de vant. Araberne ønsker disse tilbake. For dette setter Israel ett klart krav: en bindende og rettferdig fredsavtale. Samtidig krever Israel å få beholde de områdene som har strategisk betydning for dem. Dette er deres rett i henhold til nevnte konvensjoner – som altså gjelder for alle stater i hele verden som har undertegnet dem.
Hva gjør så Israel når motparten slett ikke vil forhandle? Eller de vil ha territorier først, før forhandlinger innledes?
I 2005 fikk den sittende regjering med Ariel Sharon i spissen, flertall for en ensidig tilbaketrekning fra Gaza, ett av de omdiskuterte områdene. I 2006 vant den muslimske terrororganisasjonen Hamas valget om å regjere på dette landområdet, og resten burde være kjent. Det er det ikke – for nordmenn flest, ettersom mediene konsekvent unndrar seg den plikt de har til å fortelle sannheten om det som skjer, hvis de forteller noe. Sivile og militære innbyggere i sørlige deler av Israel har i bølger av angrep, blitt bombardert av raketter derfra. Så mye som 17.000 potensielt dødbringende raketter har blitt skutt inn over sivile områder. Byer, skoler, barnehager, boligområder. Bare en enorm innsats fra den israelske stat for å bygge ut det defensive forsvaret, og svært gode varslingsrutiner, har forhindret altfor mange tap av menneskeliv.
Denne tilbaketrekningen møtte stor motstand i det israelske folk. Sharon gjennomførte den likevel. En kilde som kjente Ariel Sharon personlig har fortalt meg at sistnevnte slett ikke trodde at tilbaketrekningen ville medføre fred. Men han mente det var klokt å gjøre det likevel, for å slå det fast en gang for alle at araberne slett ikke ønsker fred. De vil ha territoriene tilbake, og bare det. Og når de snakker om “okkuperte territorier”, så snakker de ikke om “vestbredden”. De snakker om hele Israel.
I det hele tatt å nevne C-områdene, som er Israels eneste forhandlingskort, og å pålegge Israels regjering ansvaret for en fredsavtale, er kunnskapsløshet og fremstår som naivt. Brende husker det som skjedde i 2005 med Gaza. Å late som om han tror at det ville hjelpe for noe som helst å gi fra seg kontrollen uten motytelse, er ikke en offentlig talsmann verdig. Adskillig mer burde kunne forventes av en av Norges viktigste statsråder.