Vi er allerede midt i august, men fremdeles synes det å være vanskelig for mediefolk å komme seg ut av agurkmodus og tilpasse seg virkeligheten igjen. I Sverige tok det et par dager før de husket på å fortelle oss hva som egentlig hadde skjedd på Ikea i Västerås. TV2 konkluderte med at det var ofrene (altså ikke gjerningsmennene) som hadde vært «på feil sted til feil tid.» Gjerningsmennene var vel da formodentlig ”på rett sted til rett tid”?
Den formen for mediedekning vi så i den saken er også typisk for mediekrigen mot Israel som gang på gang har vist seg å bygge på en blanding av fortielser og oppspinn. Et pinlig eksempel på dette fikk vi fra redaktør i SV-magasinet Ny Tid, Truls Lie, som gikk til frontalangrep på den israelske ambassaden fordi den sa opp abonnement på bladet hans. Da den israelske ambassadøren forklarte at de sa opp papirutgaven av flere aviser og heller valgte en nettbasert informasjonstjeneste som gir mindre papiravfall, svarte redaktør Lie med å anklage Israels ambassade for å ha totalitære trekk:
”Vi, som stadig trykker israelske jødiske statsborgeres syn på staten, som Uri Avnery? Noen tåler rett og slett ikke kritikk, og avslører derfor totalitære trekk, nettopp hva en annen jøde, Hannah Arendt, har skrevet utførlig om,” forklarer redaktør Lie med henvisning til to venstresosialistiske venner. Eksemplet kan være en fillesak, men det illustrerer hvor lite som skal til hos enkelte før de går voldsomt løs på jøder. Dette er et kjent trekk ved antisemittisk atferd.
Et annet eksempel opplevde vi da den norske dokumentarfilmfestivalen nektet å ta inn en prisbelønt israelsk film som forteller om behandling av funksjonshemmede barn i Israel. Begrunnelsen er at de kun tar inn filmer som boikotter Israel eller på annen måte bidrar til å svekke Israels omdømme. Den israelske filmskaperen Roy Zafrani forteller at han har laget en film som bringer mennesker sammen, – ikke en som river dem fra hverandre. Fra den norske festivalsjefen, Ketil Magnussen, fikk han imidlertid følgende beskjed:
» … Vi støtter den akademiske og kulturelle boikotten av Israel, så om ikke filmene dine handler om den ulovlige okkupasjonen, eller gjelder okkupasjonen eller blokaden av Gaza, eller på annen måte gjelder diskrimineringen av palestinerne, kan vi ikke vise dem. … «
Til nettavisen Times of Israel sier Zafrani at han ikke er politisk og begriper ikke denne formen for boikott. Konklusjonen må være at for festivalsjef Magnussen er en jøde en jøde og skal boikottes. Hadde filmen derimot handlet om mishandling av funksjonshemmede, ville nok saken ha stilt seg annerledes, men da må den offentlig finansierte festivalsjefen og hans mange prominente samarbeidspartnere finne sine klienter i helt andre land.
Vi vil berømme Miff som gravde frem denne saken i all sin rasistiske ekkelhet. Det overrasker oss ikke mye at slike mennesker som festivalsjef Ketil Magnussen er i stand til å utvise en slik grad av virulent antisemittisme, men det forbauser oss litt når vi ser hvor han får penger og politisk støtte fra til sin virksomhet.
Som Miff fant ut, består hans samarbeids- og støttepartnere av følgende organisasjoner som mange tror kun har hederlige hensikter i samfunnet:
Sponsorer som for fleres vedkommende forvalter våre skattepenger:
- LO
- Film & Kino
- Human- Etisk Forbund (HEF )
- Fritt Ord
- Oslo Kommune
- Stiftelsen SHIP-RING
- NORAD
- Norwegian UNIX User Group (NUUG)
- Opera Software
Noen av samarbeidspartnerne som går politisk god for filmfestivalens antisemittiske budskap:
- Amnesty International Norway
- Den norske Helsingforskomité
- Norsk senter for menneskerettigheter (UiO)
- NUPI
- Oslosenteret for fred og menneskerettigheter
- Universitetet i Bergen
- Aftenposten Innsikt
- Norsk filminstitutt (NFI)
- HiOA (Høyskolen i Oslo og Akershus)
Det er betimelig for norske jøder å stille spørsmål ved det sosiale og politiske klima de nå opplever i Norge. Når et utilslørt antisemittisk tiltak som denne dokumentarfilmfestivalen får gå av stabelen med offentlig pengestøtte og politisk applaus, er vi kommet til et punkt i behandlingen av jødene som knapt var tenkelig før Krystallnatten.
Mens offentlig finansiert antisemittisme slår om seg i Norge og Europa opplever en massiv folkevandring av flyktende mennesker fra Afrika og Midtøsten, kristne utryddes i den islamske verden, kurdere bombes i Tyrkia og Iran bygger atomvåpen, – hva kan da være viktigere for norske riksmedier enn å bruke spalteplassen på å kritisere den israelske ambassadens beslutning om å gå over til nettbasert informasjon?
