Høstens sesjon i FNs Hovedforsamling er i gang med taler av verdens statsoverhoder. Det burde være mange statsledere som tiltrakk seg medieoppmerksomhet i disse tider, men i pakt med tradisjonen er det, foruten USA og Iran, særlig to talere som også i år har stått i verdenspressens fokus: Den palestinske president Mahmoud Abbas og Israels statsminister Benjamin Netanyahu.
FNs Hovedforsamling
Først ute var Abbas med et usedvanlig grovt og uforsonlig angrep på Israel. Sentralt i innlegget var påstanden om at Israels forsvarskrig mot sommerens 4.500 raketter fra Hamas i Gaza, var et forsettlig folkemord og en serie absolutte krigsforbrytelser utført av en rasistisk og kolonialistisk okkupasjonsmakt med ødeleggelser ”uten sidestykke i moderne historie.” Ikke med et ord beskrev han årsakene til krigen og ikke med et ord nevnte han den obligatoriske bruken av levende skjold som ledelsen i Hamas har foreskrevet for sine krigere. Heller ikke bruken av skoler, sykehus og moskeer til militære formål var tema for Abbas. For ham var dette utelukkende en anledning til å fyre av hele batteriet av demoniserende anklager mot Israel. Han mottok applaus fra FN-forsamlingen.
Statsminister Benjamin Netanyahu ga et omfattende tilsvar hvor alle usannhetene om Israel ble korrekt tilbakevist og Midtøstens mange problemer ble beskrevet uten omsvøp. Et viktig moment for Netanyahu var å få beskrevet hvilken fiende Israel står overfor i Gaza og hvilke konsekvenser forekomsten av islamsk ekstremisme bør få for vestlige lands holdning til Israels forsvarskamp. ”Den islamske staten og Hamas er grener fra samme tre. Derfor er Hamas et felles problem. Både Hamas og IS er militante islamister som søker territorium som er utenfor deres kontroll. Krigsforbrytelsene fra president Abbas’ Hamas-partnere er det presidenten skulle ha tatt tak i fra dette podiet …,” sa Netanyahu blant annet. Han inviterte arabiske land til samarbeid om et genuint og varig fredsprosjekt til gagn for hele regionen.
Netanyahu ga en overbevisende fremstilling av Israels ønsker og bestrebelser på å gi fredsforhandlinger et realistisk innhold til beste for hele regionen, men advarte mot den utviklingen som avtegner seg i land som Iran hvor forhandlingene om begrensning av landets atomprogram har vært resultatløse. Han brukte ikke tid på Mahmoud Abbas sine anti-israelske utbrudd og de palestinske myndighetenes vegring mot å gå inn i realitetsforhandlinger om en endelig palestinsk statsløsning og fred med Israel. FN-talen til Mahmoud Abbas var fra palestinsk side et tydelig farvel til fredsavtale med Israel.
Selv det amerikanske utenriksdepartementet slo fast at talen til Abbas virket mot sin hensikt. Men om det er en riktig fortolkning avhenger av hva som kunne ha vært hensikten til Mahmoud Abbas med å bruke hele taletiden til å tegne et uforsonlig fiendebilde av den staten han etter forutsetningen skal forhandle om en fredsavtale med.
Behov for realisme
Er det ikke nå på tide at man også på vestlig side tar ham på alvor og aksepterer at Abbas sin beskrivelse av Israel er av en slik art at den ikke åpner for fredssamtaler? Det er ingen som ved sine fulle fem inngår en fredsavtale med en stat man beskriver som en krigsforbrytende, rasistisk, folkemordersk okkupasjonsmakt og hvis rett til å eksistere man ikke engang anerkjenner. Man må forstå at det Abbas nå sier åpent, er at han selv aldri noen gang vil komme til å inngå en avtale om genuin fred med Israel. Den regionale utviklingen har ødelagt det palestinske lederskapets trygghet og politiske ryggdekning. Dermed er muligheten svekket for en trygg israelsk fred med de palestinske myndighetene som en stadig mer dominerende islamistisk omverden ikke støtter, men tvert om anser som forrædersk.
Der er også andre aspekter ved denne ”fredspolitikken” som fortjener oppmerksomhet. Hele den israelsk-palestinske konflikten og dens forhandlingsspill er knapt en fotnote i det store dramaet som utspiller seg i den øvrige del av Midtøsten.
Den krigen som gjennom flere år har krevd hundretusener av menneskeliv og har drevet millioner på flukt, har nå spredd seg over mange land og truer med å inkludere samtlige araberland, Tyrkia og Iran i et blodbad av apokalyptiske dimensjoner. Denne krigen har allerede engasjert USA, NATO og flere arabiske land i et forsøk på å demme opp for den flodbølgen av jihad-krigere som med vestlige våpen og penger er i ferd med å ta makten i hele regionen. Grupper som Hamas og Islamsk Jihad på Gaza-stripen er en del av denne islamske vekkelsesbølgen som nå erkjennes som en direkte trussel også mot USA og Europa.
Virkelighetsfornektelse
Men når statsminister Netanyahu gjør sine vestlige kolleger oppmerksom på denne enkle sannhet at alle de ekstreme jihad-gruppene i Midtøsten tilhører en og samme islamske bevegelse som kjemper med samme formål, reagerer de med virkelighetsfornektelse. USAs myndigheter sier at de nekter å tro at de islamistiske organisasjonene har ett og samme mål: En verdensomspennende islamsk stat. Derfor bomber de ISIL som dreper amerikanere, men kritiserer Israel for å forsvare seg mot Hamas som dreper jøder. Man må til kinesiske nyhetsbyråer for å finne realistiske analyser av situasjonen.
Vestlige ledere har ikke vist seg i stand til å innse at deres politikk og krigføring for å utslette ”den islamske staten,” IS, er akkurat den politikken som med størst sannsynlighet vil føre til at islamistene samlet sett vil ha fremgang med sin jihad. Hver eneste bombe som treffer IS vil rydde plass for Al-Qaida, al-Nusra, Khorasan eller president Assad, og trygge fremtiden for Hamas og Hizbollah. Vestens krigføring i Midtøsten fører mest sannsynlig til økt oppslutning om islamistene. Det eneste Vestens koalisjon vil kunne oppnå med sine bombetokter er å velge pest fremfor kolera. Koalisjonskrigen, som også Norge deltar i, har ikke engang definert hva som skal utgjøre et resultat som kan føre til avslutning av krigen. Det er liten grunn til å tro at utfallet vil bli annerledes enn det ble i de foregående krigene i Afghanistan, Libya eller Irak.
Og da er vi tilbake ved de siste dagenes hendelser i Midtøsten og i Amerika. Mens USA og dets allierte uten å nøle bomber ISIL i Irak og Syria, inkludert deres levende skjold av sivile, kvinner og barn, søkes verdens oppmerksomhet dreiet bort fra dette blodbadet. Det finnes ikke lenger vestlig presse som dekker grusomhetene i ord og bilder. Sidsel Wold og Mads Gilbert er ikke der for å fortelle om USAs og koalisjonens ”krigsforbrytelser og folkemord.”
Vestlige illusjoner
I stedet er de internasjonale kameralinsene nå blitt vendt mot Jerusalem hvor kommuneadministrasjonen har gitt grønt lys for fortetting av et lite boligområde for både jøder og arabere i bydelen Givat Hamatos i Øst-Jerusalem. Boligene ble planlagt og byggemeldt for to år siden, men ble nå av den norskfinansierte organisasjonen Peace Now insinuert som ”ny bosetting på Vestbredden.” Obama-administrasjonens dramatiserende og kriseskapende språkbruk omkring denne saken avslører at den brukes som et påskudd for urettmessig å legge skylden på Israel for at Mahmoud Abbas med sine utspill blokkerer for fredsforhandlinger.
Det samme gjelder den massive kritikken fra USAs side over at noen jøder har kjøpt og flyttet inn i boliger ved Silwan-kilden i Øst-Jerusalem. Om denne avsporingen fra USAs side sier professor Alan Dershowitz: ”Jeg ser en unnlatelse av å rette fingeren dit den hører hjemme, – mot palestinere som sier at ”ingen jøder skal noen gang få bo på Vestbredden.” Protesten fra Det hvite hus mot jøder som kjøper eiendom minner meg om dem som protesterte da jøder kjøpte eiendom i Palestina før Israel ble opprettet. Dette er ikke i gamle dager da jøder måtte bo bak en gettomur.”
Lederen for Simon Wiesenthal-senteret, rabbi Marvin Hier, bemerket at ”av alle de ting som utgjør provokasjoner og som har ført til katastrofale konsekvenser for Midtøsten, tror jeg ikke det er salg og omsetning av hjem og leiligheter.”
Hva kan det så være som skaper et slikt behov for å avlede oppmerksomhet fra en alvorlig utvikling i Midtøsten med en ekspanderende regional jihad-krig og tiltakende sammenbrudd i tradisjonelle regimer og maktstrukturer? Hvorfor er det så viktig for Vestens ledere å dramatisere at det bor jøder i Øst-Jerusalem når det ikke er noe i veien for at arabere kjøper leilighet og flytter til Vest-Jerusalem?
Feilgrep og muligheter
Vi tror denne avsporingen skyldes behovet for å prøve å tilsløre det faktum at Vestens Mitdøsten-politikk gjennom generasjoner har vært en stor fiasko hvis langsiktige konsekvenser nå er i ferd med å komme til overflaten i alle sine grufulle enkeltheter.
Fadesen gjelder ikke minst den problematiske koalisjonskrigen mot ISIL hvor det hevdes at bare 1 av 5 bomber treffer et mål, og hvor endret taktikk fra ISILs side allerede svekker koalisjonens bombestrategi, selv om våre ”eksperter” prøver å tro noe annet. Som følge av bombingen opererer nå ISIL fra tettere befolkede områder, mens USA har måttet lette på de humanitære restriksjonene på sin krigføring for å kunne ramme ISIL bak deres levende skjold. Glemt er sommerens anklager mot Israel om folkemord og krigsforbrytelser.
Hva er det da man på vestlig side vil oppnå ved å fortsette med å presse partene til ”fredsforhandlinger” som man på forhånd vet vil bli et mislykket sløseri med tid, penger og menneskeliv? Det mest redelige ville nå være å innrømme at en endeløs og resultatløs ”fredsprosess” med de palestinske PLO-myndighetene ikke har en realistisk mulighet for å ende med genuin fred, og derfor bør avvikles. Statsminister Netanyahu antydet i sin FN-tale en alternativ fremtid i samarbeid med mer fredsorienterte arabiske naboland. Om Vesten skal medvirke til dette, må vestlige ledere erkjenne det kaoset de selv har vært med på å skape over hele Midtøsten og innse at de kjemper i den samme krigen mot den samme fienden som Israel.
