Shabbat shalom alle sammen.
Den 3. juni prøvde Dagbladet å gi en bortforklaring på den antijødiske karikaturen som ble publisert av redaktør John Arne Markussen 28. mai. Dette viser at Dagbladet føler seg truffet av den internasjonale reaksjonen på jødestuntet og at redaktør Markussen prøver å skyve ansvar over på karikaturtegneren. Samtidig retter Dagbladet en nedlatende pekefinger mot de jødene som ikke deler Dagbladets oppfatning og avslutter med å gratulere seg selv med høy moral i en påstått kamp mot jødehatet. Dagbladets redegjørelse vitner om at redaktør Markussen og vi jøder lever på ulike planeter. Tilsvaret fra SMA ble som forventet refusert, og vi har sluttet å tro at Dagbladets ytringsfrihet omfatter jøder.
Det spiller i grunnen ingen rolle hva redaktør Markussen gir av forklaringer. Publisering av antisemittisk agitasjon er og blir ugyldig i en sivilisert debatt. Dagbladets unnskyldning om at ”Vi har et annet utgangspunkt og en annen forståelse av tegningen,” er et forsøk på å villede. Leserens og offerets forståelse av Dagbladets handlinger har nemlig en selvstendig berettigelse som redaktør Markussens avsporinger ikke er relevante overfor. Hadde Markussens argumentering og logikk vært gyldige i 1945, ville Julius Streicher ha blitt frikjent av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg.
Vi er glade for den norske og internasjonale reaksjonen på det siste Dagblad-stuntet. Nå må vi samle krefter til neste runde. Vi føler oss sikre på at det kommer mer.
Vi ønsker dere en god helg.
Fra oss i SMA-redaksjonen
*************
Jødehat som kjendisreklame
Mens ungdomslandslaget kjemper om poengene i Israel, er deres fotballkjendis Drillo Olsen på plass med sitt eget landslag i ”Sosialismens fyrtårn i Europa,” som han beundret så sterkt i sine yngre dager. I dag vil den post-stalinistiske fotballtreneren bare finne arkeologiske rester igjen av sin politiske ungdomsdrøm, men han søker å kompensere savnet med en klokkertro på verdens ”Øverste Sovjet” og ”Politbyrå” i FN som deler hans aversjon mot jødenes hjemland, Israel. Den overskygger alt som måtte foregå i nabolandene. Om verden faller i grus, er det en ting som alltid har vist seg å overleve: Jødehatet.
Drillo Olsens kjendiskollega og politiske meningsfelle, Davy Wathne i TV2, har ingen problemer med å komme Drillo til unnsetning med en slående støtteerklæring: “Problemet er jo at dere blir brukt politisk og da får dere jo et forklaringsproblem. Det er kanskje utøvere som har et problem med å reise til Israel, og da må du løfte den debatten og få et fokus som binder israelske myndigheter til opptre mer humant. Det må være problematisk å være fotballspiller i et land som består av torturister som driter i det internasjonale storsamfunnet …”
Det kan sannelig ikke alltid være lett for Drillo å holde styr på den proletære dialektikken når han samtidig skal forvalte de millionene han har mottatt i etterlønn fra myndighetene i Irak. Men kanskje det bidrar til forståelsen av hvorfor medlemmer av det norske kjendismiljøet henger på seg bifokale briller når de betrakter Midtøsten. Boikotten av Israel ville nemlig ha rammet det som snart er det eneste flerkulturelle landet som er igjen i Midtøsten, om det var en virkelig boikott.
Og her er vi ved et kjernepunkt i norske kjendisers boikottpropaganda, enten den kommer fra Drillo, Davy, Siri Lill, Jens eller Gerd: Ingen av dem har til hensikt å gjennomføre en boikott av Israel for sin egen del. Ingen av dem har tenkt å slutte med å kjøpe eller å gjøre seg betjent av israelske produkter og tjenester som de alle er avhengige av i dagliglivet. Alt de sier om jødene og deres hjemland har til hensikt å skape antipati og fiendtlige holdninger mot det som er jødisk. Dette gjør de innenfor en tradisjon som uavbrutt går helt tilbake til faraoenes dager.
I Israels naboland Syria pågår en desperat stammekrig med bl.a. norske leiesoldater, hvor nervegass brukes mot sivilbefolkningen. I Syrias naboland, Tyrkia, som Norge samarbeider nært med, er det nærmest krigstilstand for å slå ned frihetsviljen hos de kurdiske og sekulære minoriteter. Men ingenting av dette angår det norske kjendismiljøet. Drillo og Davy er gode eksempler på dem som sitter trygt uansett hva de uttaler. Verre er det for dem som ikke tilhører makteliten i Norge.
Etter 22-juli-terroren etterlyste statsminister Jens Stoltenberg mer åpenhet og demokrati. Det fikk vi ikke. I stedet har noen måttet betale en høy pris for ytringer som burde har vært en selvfølgelig del av et åpent og demokratisk samfunn. Anders Ulstein forsto kanskje ikke at mer demokrati og mer åpenhet først og fremst gjelder for dem som støtter makta. En uskyldig meningsytring som satte spørsmålstegn ved myndighetenes håndtering av terrorkrisen i Norge kostet ham faktisk jobben og levebrødet. Den ruspolitiske organisasjonen Actis der han jobbet som internasjonal sjef, mottar en statsstøtte på om lag 10 millioner kroner. Moralen er følgende: Hvis du oppdager et problem i Norge, er det tryggest å kritisere Israel.
