En lengre kronikk av Hans Rustad om ytringsfriheten er tatt inn i Aftenposten, og er vel verdt å lese. Ytringsfriheten griper inn i alt, og den knebling og selvsensur av denne grunnleggende rettigheten har stor betydning for fremveksten av antisemittisme. Et par utdrag fra kronikken:

Forvandlingen av samfunnet, utskiftningen av befolkningen, en hverdag som ikke er hverdag lenger: Islamiseringen er blitt et symbol på graden av forandring, og de fleste opplever den ikke som en forbedring.
Lærere opplever dette i praksis. Det er blitt ting de ikke kan si. De kan ikke avsløre at de er for Israel, selv om dette er Midtøstens eneste demokrati. Mens elever tør å si at Israel skal fjernes og jøder dø.
Det kan man si i norsk skole, og det har delvis autorisasjon ovenfra, for spissformulert kan man si at norsk skoleledelse heller ikke liker Israel.
Det er nok å se på hovedmålseksamen i norsk i fjor, der en SMS fra Mads Gilbert om bombing av Gaza var en av oppgavene, og måten Utdanningsdirektoratet reagerte på kritikken de fikk for dette i etterkant.
Svarene viste klart at de ikke forsto kritikken. For dem var anti-Israelisme greit.
Det gjelder jo også pressen for øvrig, så hvor skulle kritikken komme fra?
…
Det handler om å bli outsider i det som en gang var våre egne samfunn.
Hvis du som lærer skulle finne på å avsløre at du har sympati med Israel, vil det på mange av dagens norske skoler bety problemer og på en god del vil det være umulig å fungere. Det var det interessante med Max Hermansen-saken.
Hvis du i dag har oppfatninger som går på tvers av de offisielle sannheter, får du problemer med å fungere i skolen, og jeg vil tro i ganske mange andre yrker som legger til rette for islam.
For eksempel er innføring av halalslakting i offentlige kjøkken og flyselskap et alvorlig integritetsbrudd overfor ikke-muslimer, men det er et ikke-tema i debatten.