Mens frie mennesker over hele verden markerer 70-årsdagen for den allierte seieren over det nazistiske regimet, vil vi benytte anledningen til å rette en takk også til de halvannen million jøder som deltok i de alliertes frigjøringskamp, og hvorav mange falt for vår sak. Deres offer kommer i tillegg til det jødiske folks offer under Holocaust.
I motsetning til oss andre, måtte det jødiske folk allerede tre år senere på ny mobilisere til forsvar mot enda en truende fare for utryddelse. Mens frigjorte jøder i Israel i 1948 kjempet mot de arabiske okkupasjonsstyrkene, satt det fremdeles flere hundre tusen jøder tilbake i europeiske konsentrasjonsleirer fordi myndighetene i deres tidligere hjemland ikke tillot dem å vende hjem igjen. Helt frem til 1952 mottok Israel fordrevne og hjemløse jøder fra Europa. Der bygde de sin vellykkede nasjonalstat slik det internasjonale samfunn hadde gitt dem rett til etter avslutningen av den tyrkiske okkupasjonen av Palestina i 1917.
Men det ondskapsfulle ønsket om å utrydde jødene ble ikke borte, hverken i Europa eller i den islamske verden. Selv i Norge, mens vi feirer vår egen frigjøring, ser vi hvordan en høytidsdag som 1. mai utnyttes som agitasjonsplattform mot det jødiske folk. Kampen mot jødene er i dag like organisert og innbitt som den var på 1940-tallet. Det er ingen vesentlig eller prinsipiell forskjell på agitasjonen i dag og den som for 75 år siden ledet til Holocaust. At man i dag retter angrepet mot jødenes hjemland, Israel, – det landet som tok imot de hundretusener av overlevende som Europa fordrev fra sine områder etter Holocaust, – bare forsterker inntrykket av at det er fullføring av nazismens planer for jødene som er det bakenforliggende formålet med den ustoppelige demoniseringen av deres hjemland. Norske riksmedier er meget aktive med å skjerme sine lesere mot å høre sannheten om denne tragiske utviklingen.
Et forhold som stiller de norske boikottaktivistenes motiver i relieff er at deres palestinske allierte i kampen mot det jødiske hjemlandet ikke legger de samme taktiske begrensninger på seg. De innrømmer åpent at det er utryddelse av jødene som er deres mål. Dette er et forhold som norske medier med deres spesialkonstruerte virkelighetsbilde er med på å forsterke gjennom systematisk fortielse av hva denne kampen dreiet seg om både her hjemme og ute i verden.
Sammenliknet med situasjonen i Israels islamske nabolag, er det et faktum at arabere i Israel, i likhet med israelere flest, lever i svært gunstige kår. Det gjelder også de fleste Palestina-araberne som lever i de selvstyrte områdene, inkludert Gaza. Alle forsøk på å tåkelegge denne virkeligheten med usanne påstander om Israel er til liten hjelp for de mennesker boikott-aktivistene påstår å ville støtte. Det finnes ingen saklig grunn til å legge skjul på at aktivistene først og fremst har som mål å avskaffe den jødiske staten. Det de sier og skriver kan ikke tolkes annerledes.
Et fenomen som bidrar til det forvirrende virkelighetsbildet våre medier formidler til sine lesere er forekomsten av frivillige organisasjoner i Israel som produserer og offentliggjør ”kritiske rapporter” om ”brudd på menneskerettigheter” og ”folkerettsstridige aktiviteter” fra israelske myndigheters side. Det mediene fortier og underslår er at disse frivillige organisasjonene er betalt av norske og andre europeiske myndigheter for å produsere disse ”rapportene” med så mange anklager mot Israel som mulig. De skriver i virkeligheten sine kritiske rapporter ”med påholden penn,” og får grundig betalt for jobben. En av dem som er med på dette uverdige spillet er utenriksminister Børge Brende som over Utenriksdepartementets budsjett rundhåndet betaler den såkalte fredsindustrien for deres tjenester. Men ikke misforstå: Brende viderefører bare politikken til sin forgjenger, Jonas Gahr Støre.
Tilbake sitter villedete og bedradde nordmenn som tror at de gjør en velgjerning mot sine palestinske venner når de støtter denne politikken. Sannheten er den motsatte. Ved å støtte ”fredsindustrien” bidrar de alle til å forsure tilværelsen, – først og fremst for palestinerne, men dernest også for oss selv som må betale regningene på utallige millioner som går rett i lommene på grådige organisasjonsfolk som villig produserer hva som helst av ”rapporter” som våre myndigheter etterspør.
Og imens fortsetter folkemordene i den islamske verden under dekke av Vestens forvirring og unnfallenhet. Yezidier, kristne og kurdere blir daglig myrdet og lemlestet i både Irak og Syria mens våre politikere klager på jødenes hjemland. Målrettede drap på jøder i Europa blir beklaget når de skjer, men ingenting gjøres for å motvirke den antisemittismen som er blitt en del av vår hverdag.
Vestens dobbeltmoral skinner også igjennom i likegyldigheten og redsel for å kritisere eller stille krav til den økende skaren av radikaliserte islamister som nå befolker Europa. Mens de europeiske jødene pakker kofferten og emigrerer, går nå parolen over hele kontinentet om å investere i islam som en slags ny ”statsreligion” med misjon og finansiering over statsbudsjettet. Selv i det sekulære Frankrike hvor kristendommen ble avskaffet for århundrer siden, er dette nå Statens politikk. Det samme skjer i Tyskland og Nederland
Det er imidlertid viktig å huske på at ofrene for denne utviklingen ikke er Israels land og folk. Ofrene er de europeiske og norske jødene som opplever atmosfæren her som stadig mer uutholdelig. I Israel kan jødene tross alt forsvare seg.
