Terroristene herjer i Israel. Det skaper ikke bare frykt og hindrer folkestrømmen, men det skaper mistillit generelt mellom folkegrupper. Vi påpekte i en artikkel 12. oktober hvordan terroren ikke bare skader jødene og israelere generelt, men også araberne.
Nå har knivstikkingen pågått en stund, og så langt har rundt 8 israelere og minst 42 arabere blitt drept, ifølge Aftenposten. I stor grad må nemlig de angripende araberne selv bøte med livet, også når skadene de forårsaker, er relativt moderate. Alle som har sett de mange filmene som sirkulerer på sosiale nettverk, skjønner hvorfor. Selv etter å ha blitt skutt i beinet for å nøytralisere trusselen, presterer mange av disse besatte jihadistene å trekke nok et våpen og stikke rundt seg, gjerne medisinsk personell som kommer til. Slikt får følger.
– Situasjonen er skremmende. Det er Ashraf Katayef på 63, som driver en restaurant i Nasaret, som sier dette. Det er ikke bare israelere som går på gaten som føler på frykten, men etter hvert som mange sivile har blitt stukket ned, og folk har forsvart seg, har situasjonen blitt uholdbar også for vennligsinnede arabere.
Israel har med sine rundt 8 millioner innbyggere også en stor arabisk befolkning. Rundt 1,7 millioner israelere er arabisk, og i tillegg er det en mengde Palestina-arabere fra Samaria og Judea som arbeider i Israel. Etter at det i tillegg til rent forsvar hvor terrorister har blitt skutt og drept, også har vært episoder der folkemengder har gått løs på uskyldige mennesker i den tro at de var terrorister, er hele situasjonen nokså kaotisk.
Ynet skriver om Ubaid, som jobber i Tel Aviv. Han kjører fra Haifa (halvannen time i bil) hver dag, og forteller til avisen at han har et tett og godt forhold til kollegene. De er personlige venner. På jobb er alt som normalt. Men ute på gata er det annerledes. «Jeg har ikke vært ute for noe for min egen del,» forteller han. «Men generelt er dette skremmende. Dette er første gang jeg har følt reell frykt for represalier fra folk på gata. Det har jeg aldri opplevd før.»
Kateyef har nå et fall i omsetningen i restauranten på nitti prosent. Verken jøder eller arabere kommer til ham lenger. De er redde. Han var så stolt av bedriften sin. For ham var det et bevis på at jøder og arabere kunne samarbeide, og møtes på slike steder. Det var fra han side et genuint ønske om fred.
«Det er bare ingen kunder lenger, verken jøder eller arabere. Markedet er helt tomt. Folk går ikke ut, de stenger seg inne i hjemmene sine fordi de er redde. Alle har barn som jobber eller går på skole utenfor byen, og de er bekymret for dem. Dette er ikke noe særlig for noen av oss, alle er redde, på begge sider.»
Han åpnet restauranten sin for 16 år siden. «Nå er jeg skuffet. Fordi jeg ønsket å bidra til fred. Men nå går det feil vei,» sier han. «Før kom folk fra sentrum (fra Israel), og det var morsomt å arbeide med alle sammen. Dette er en spesiell plass hvor det er brorskap og hvor man levde side om side. Nå føles det ikke bra. Forretningen min har stupt med nitti prosent, og det eneste som gjør at jeg kan holde på, er at jeg ikke har noe særlig utgifter.»
I det sørlige Israel arbeider en mengde beduiner i politiet, brannvesenet, og i Israels variant av Røde Kors, Magen David Adom. Disse arbeider sammen med sine jødiske kolleger, og håper på det beste.
«Jeg er bekymret for situasjonen, men føler meg tryggest på jobb,» sier Saif Alziadna, en beduinsk mann som arbeider som brannetterforsker i Negev-regionen.
«Jeg opplever ingen forandring eller forskjell i hvordan mine kolleger oppfører seg mot meg. Det som skjer i dag, er at uskyldige blir skadet uten grunn, eller bare fordi de er jøder,» sier han.
Khaled Abu Latif på 44 år er leder for en organisasjon som håndterer beduinenes industri og handel i Negev. «Situasjonen er en katastrofe for handelsindustrien,» sier han. «Vi er en del av Israel. Våre bånd til våre brødre jødene har blitt knyttet i årtier.» Han poengterer at jøder og beduiner er brødre, ikke «fettere» som mange kaller dem. «Disse bånd skal ikke bli ødelagt av en gjeng ekstremister på begge sider.»
Abu Latif bor i Rahat, en by som for det meste er befolket av beduiner. Han kan fortelle at leverandørene er redde for å komme til byen. «Mange steder har ikke varer å selge,» sier han. «I løpet av én dag ble vi en skremmende plass, en fryktens og terrorens plass. Vi ser ikke på folk som kunder, men som gjester. Alle som kommer og besøker oss er ønsket her. Vi ser ikke på religion eller rase.»
I renovasjonsbransjen kan kilder fortelle at palestinere som er ansatt i medlemsbedriftene deres, ikke kommer på jobb i disse dager. Det samme gjelder for en stor del av de israelske araberne. De forteller at de er redde for de israelske kundene. «Mange kontraktører forteller oss at de er ved sjekkpunktene for å hente arbeidere, men der er nesten ingen der lenger.»
Foreningenes tall indikerer at 80 prosent av de 37.000 palestinske arbeiderne i bransjen var borte fra jobb i begynnelsen av uka. Andre kilder i renovasjonsbransjen sier at det nok finnes en del eksempler, men at disse tallene er betydelig overdrevet. «Spesielt renovasjonskontraktørene blir møtt med krav fra mange kunder at de ikke slipper inn arabere i leilighetene deres. Dette gjelder spesielt for leiligheter hvor folk fortsatt bor mens leilighetene blir bygget om.»
I bygningsbransjen generelt, derimot, er dette ikke et problem. Ikke enda. Her jobber folk i organiserte grupper som plukkes opp ved sjekkpunktene hver dag, og folk jobber ikke alene inne i andre menneskers boliger, som i renovasjonsbransjen.
Ynet
