Tar seg til rette?

Golan
Genesaretsjøen med Golanhøydene i bakgrunnen

NTB har en velutviklet interesse for utenriksstoff der Israel er innblandet på en eller annen måte.

Israel starter oljeleting på Golanhøydene
Israel åpner for oljeutvinning på Golanhøydene, som landet okkuperte fra Syria i 1967.
Den israelske regjeringen utstedte nylig legelisens [sic] til Genie Energy, et amerikansk-israelsk olje- og gasselskap der Effie Eitam er president.

Tonen saken holdes i er så negativ at det nesten blir pinlig å lese:

– Israel gjør nå det samme på Golanhøydene som de har gjort på Vestbredden. De tar seg til rette og skaper fakta på bakken for å gjøre det umulig å gå tilbake til grensene fra 1967, sier Midtøsten-forsker Kjetil Selvik ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) i Bergen til NTB.

«Nyhets»byrået fortsetter med en svært negativt vinklet omtale av Eitam, og leseren sitter igjen med et sterkt inntrykk av at her snakker vi om en kriminell stat.
For okkupasjon er jo ulovlig, ikke? Etter folkeretten, altså?
Det høres unektelig profesjonelt og riktig ut alt sammen. Så vi kunne pakke sammen og ta kvelden her.
TAR SEG TIL RETTE?
«Israel gjør det samme på Golanhøydene som de har gjort på Vestbredden. De tar seg til rette…»
Er dette en uttrykksmåte som er greit å bruke om den bittelille jødiske staten som ble etablert i 1948 på et område som var langt mindre enn det jødene i utgangspunktet var lovet, og som dagen etter etableringen ble angrepet av Syria og Libanon fra nord, Jordan og Irak angrep landet fra østsiden, og Egypt angrep fra sør? Alle som har vært i Israel vet noe som hvor lite landet er, og hvor enkelt det burde være for disse enormt sterke og folkerike araberstatene å knuse det. I tillegg deltok Saudi Arabia og Jemen med soldater, samt at det var frivillige fra Det muslimske broderskapet, Pakistan og Sudan.
KRIGER – IGJEN OG IGJEN
Til tross for den ujevne kampen, vant jødene krigen. De hadde da krigen var slutt kontroll på alt delingsplanen hadde tilkjent dem, pluss en hel del areal de hadde vunnet fra angriperne. Israelerne kaller krigen «Uavhengighetskrigen» – araberne kaller den betegnende nok «Katastrofen.» Tok jødene seg dermed til rette?
I 1967 utviste Egypt UNEF-observatørene som var stasjonert i området, stengte Tiran-stredet, utplasserte 100.000 soldater på Sinai-halvøya, krysset FN-linjene og mobiliserte store styrker ved Israels grenser i sør. Israel satte inn et overraskelsesangrep som satte hele Egypts flyvåpen på bakken, og så snudde de hele flyvåpenet sitt mot øst, og ødela de jordanske, syriske og irakiske fly som var på vei til å angripe. Etter at denne krigen var slutt, satt Israel igjen med kontroll over Sinai-halvøyen, området vest for Jordan, øst-Jerusalem, Shebaa-farmene og Golan-høydene. Tok Israel seg til rette?
I 1969 innledet Egypt «utmattelseskrigen«, en konflikt som varte til 1970. Sovjetunionen var direkte innblandet, med nedskytning av fly. På høsten 1970 døde president Nasser, og Sadat tok over, og gikk med på å avslutte utmattelseskrigen, og gikk straks i gang med å planlegge neste krig (under.)
I 1973 mens jødene feiret sin viktigste høytid, Yom Kippur, angrep Egypt og Syria igjen det lille landet. Denne gangen kom angrepet totalt overraskende på jødene, og det var med et nødskrik at landet fikk mobilisert sitt forsvar, og etter tre dagers intens arbeid for å stable på beina styrkene, fikk Israel igjen slått tilbake og stanset de fiendtlige styrkene som hadde som mål i første rekke ta tilbake vestsiden av Jordan-elven og Golan-høydene og ødelegge landet. De hadde støtte av Sovjet-unionen, Saudi Arabia, Pakistan, Tunisia, Algerie, Libya, Marokko, Cuba, PLO og Nord-Korea. Jordan og Egypt undertegnet fredsavtaler etter Israels seier, mens både Irak og Libanon har prøvd seg senere, uten særlig hell. Egypt fikk Sinai tilbake ved denne avtalen. Tok Israel seg på noen måte til rette?
AVTALE OM AVTALE
I årene etter disse krigene har diverse avtaler blitt inngått, og man har forsøkt å komme til enighet på mange forskjellige fronter. Den siste store er de såkalte Oslo-avtalene, som er et rammeverk der man var enig om å bli enige om å forhandle. Oslo-avtalene gjelder fortsatt i bokstaven. De pålegger Israel en viss måte å forholde seg, og de pålegger araberne en del plikter. Nå har araberne med sitt fremstøt i FN for å bli anerkjent som en slags stat, egentlig brutt Oslo-avtalene, som tydelig sier at ingen av partene skal endre status på områdene før forhandlinger skjer.
MÅ VISE VELVILJE
Verdensopinionen, særlig FN har presset Israel på mange måter. Dette har resultert i at Israel har gjort innrømmelser som egentlig skulle fremkomme som et resultat av forhandlinger. Blant annet trakk Israel seg fullstendig ut av Gaza i 2005. Men i stedet for å bidra til velvilje hos araberne, har årene etter uttrekkingen vært fulle av livsfarlige angrep for befolkningen i sør-Israel. Mer enn 12.000 potensielt dødelige raketter har blitt skutt mot sivile områder i Israel.
Israel satte inn bakkestyrker for å få en slutt på disse angrepene i 2008-09, men igjen etter press fra verdensopinionen ble krigen avsluttet før jobben var gjort, og det tok ikke lang tid før det igjen begynte å hagle raketter inn i sivile områder. I 2012 var man igjen tvunget til å ta affære, men aktivister og politikere fikk igjen lagt så kraftig press på Israel at det ble inngått en stans i krigshandlingene.
TERROR – OG MER TERROR
Selvmordsbomber og andre former for terrorisme fra arabernes side, særlig med utspring fra byene på vestsiden av Jordan-elven, har vært en svøpe for jødene. Men i motsetning til populister som Kåre Willoch, som hevder at terrorismen vil stanse dersom Israel bare gir araberne hva de vil ha, nemlig at Israel trekker seg tilbake til våpenhvilelinjene fra før 1967, så begynte den arabiske terrorismen mot jøder lenge før 1967. Argumentet bortfaller derfor helt.
Myndighetene i de palestinske områdene har ikke oppfylt sin del av forpliktelsene de har til å opprettholde ro og orden, og Israel har derfor valgt å bygge en sikkerhetsbarriere i form av et gjerde – en mur mot de mest utsatte stedene. Den er svært upopulær blant araberne og en del utenlandske politikere og støttespillere for arabiske interesser, og den har også blitt fordømt i internasjonale fora, som Haag-domstolen. Men gjerdet redder liv, og har fått stå. Etter at gjerdet har blitt ferdig, har disse angrepene så å si kulminert.
TERRORISTORGANISASJONER OG -LAND
Hamas har makten på Gaza, hvor de herjer i beste arabiske stil, med dødsstraff på mistanke, moralpoliti, kvinneundertrykkelse, og midt i alt dette fortsetter arabiske terrorister å skyte opp raketter mot sivile områder i Israel. Raketten som ble skutt mot Israel da USAs president Barack Obama var i landet før påske, ble i dag funnet. I en barnehage. Denne var heldigvis stengt på grunn av påsken.
Bildet er langt fra komplett. I nord har en Iranstøttet ultrareligiøs organisasjon, Hizbollah, bitt seg fast. Libanesiske myndigheter er maktesløs, og selv Israels forsøk på å tvinge også denne gruppen bakover og vekk fra landet, ble stoppet av velmenende internasjonale politiske krefter. Det store flertallet, både i FN og ellers, er langt fra Israelvennlig. Som det offisielle Europa ikke løftet en finger – stort sett – for å redde jødene fra folkemord under krigen, er det heller ingen stor vilje til å se at Israel med sine 6-7 millioner innbyggere må kunne forsvare seg når de angripes fra alle kanter.
Iran selv er et langt kapittel verdt med sin kamp for å få laget seg kjernefysiske våpen, våpen de har truet med å bruke mot jødene, – én bombe i Jerusalem og én i Tel Aviv ville utslette store deler av befolkningen og gjøre landet ubrukelig for lange tider.
På dette bakteppet opererer Israels fiender. PLO ble etablert mellom disse krigene, med et klart mål: «frigjøre Palestina [noe som vil] ødelegge nærværet av sionistene og imperialistene,» altså å drive ut jødene fra det lille området de har.
BARE FORHANDLINGER
Disputten om de okkuperte territoriene, eller som de korrekt skal betegnes: omdiskuterte områder, skal og kan avgjøres ved forhandlinger. Uansett er disse områdene ikke av stor betydning sammenholdt med hva konflikten egentlig handler om, og hva den har medført av død og lidelse. Når lokale lettvektspolitikere krever boikott og «stans i all handel med Israel», viser dette en uendelig mangel på innsikt. Både mangel på innsikt i denne konkrete konflikten, mangel på innsikt i jødenes rettigheter, lidelser og historie, og dessuten en stor mangel på innsikt i internasjonal lov og rett.
Ingen boikott eller politisk press på jødene kan skape fred i denne konflikten. Kun forhandlinger mellom to parter som begge vil ha fred, og kun ekte vilje til fred på begge sider kan løse konflikten og skape området om til en oase av produktivitet.
For øvrig slik landet Israel er, innenfor sine egne grenser.
Israel har, innenfor de rammer de mener Folkeretten gir dem, latt en del av sine innbyggere bosette seg i de områdene de har vunnet etter de ovennevnte krigene og konfliktene. Forhandlinger vil slett ikke, som enkelte later til å tro, innebære at Israel gir fra seg alle territorier de vant i krigene som er nevnt over. Ingen internasjonale lover eller konvensjoner forutsetter det. Heller ikke USA, selv ikke med sin i øyeblikket relativt svake støtte til Israel mener det. Tross alt har Israel sterke kort på hånden. Vi kunne nevne to av dem:
De ble angrepet.
De vant.
NEGATIVE HOLDNINGER
Denne mangelen på forståelse for det store bildet, dette nærmest infantile sutringen med en gang man skal omtale konflikten mellom Israel og araberne, vitner bare så altfor tydelig om den innbitte motviljen mot jøder som råder. NTB, NRK og Aftenposten har i årtier utmerket seg i negativ retning. Nå har NRKs uetterrettelighet og løgner delvis begynt å komme frem i lyset i og med den mye omtalte saken om romkvinnen, og løgner som det norske folk har blitt underholdt med av ledende politikere, begynner å krakelere, mye takket være organisasjoner som MIFF og andre, som utrettelig arbeider for å belyse usannheter og bringe fakta i saken.
Hvor er de positive nyhetene om Israel? Hvor er opplysningene som forteller at Nobelprisvinneren var jøde? Hvor er opplysningsiveren når israelere oppfinner dataapper eller kreftmedisiner som redder liv, når israelske forskere finner ut hvordan de kan bremse eller stoppe kreft eller Altzheimer, når israelske energiforskere pønsker ut miljøtiltak som virkelig gjør det mulig å spare miljøet? Eller jubelen når jødiske artister får en hit, skuespillere får Oscar, eller sorgen når en kjær jødisk sanger forlater oss? Stort sett forties det jødiske. I seg selv, isolert sett, ingen forbrytelse, men samlet sett et symptom på den allestedsnærværende, gode, gamle, udødelige, nye antisemittismen.
Man gråter en skvett for å hedre de stakkars, stakkars jødene som ble gasset i hjel av nazistene. Så retter man ryggen, børster støvet av hendene, og skriver at jødene tar seg til rette – på autopilot.
Gjør de virkelig det?



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: