Stefan Löfven-regjeringen i Sverige har som ett av sine aller første internasjonale utspill gjort det naturlig å mistenke landet for ikke å være så interessert med et godt forhold til Midtøstens eneste demokrati, Israel. For en anerkjennelse av en imaginær palestinsk stat som ikke finnes, kan vanskelig ses på som noe annet enn en markering av hvilken side sosialist-staten har valgt.
Man skulle umiddelbart tro at Sverige, med sine enorme problemer innenriks, hadde annet fore enn å markere et såpass kontroversielt standpunkt i utenrikspolitikken. En ungdomsarbeidsløshet på 25 %, Texas-lignende tilstander med vold og ghettodannelse og sharia-soner i flere store byer, som Göteborg, Malmö og Stockholm, bankran, påsatte branner, voldtekter, og en varslet nedgang i velferden, burde mane søta bror til å ta både skjeen og andre ting i en annen hånd.
Men nei. De kjører som før, med en vanvittig innvandring, hovedsakelig muslimsk, og med sin velkjente sensur og kontroll av alle motstemmer i debatten om innenrikspolitikken. For tenkende mennesker er det tragikomisk å følge de underlige påstandene som for tiden kommer fra offisielt hold i landet.
Man kunne være fristet til å lure på sammenhengen, om tilstandene som nå er i ferd med å ødelegge Sverige, er et resultat av en villet politikk, eller om de er årsaken til den. En forbannelse later til å legge seg over vår nabo.
Oslo-avtalene forutsetter at alle endringer i status skal forhandles om. Å oppfordre Palestina-araberne på denne måten til å kjøre et unilateralt løp, er ikke særlig klokt om det er hjelpe man ønsker. Akkurat det er tydelig uinteressant for svenskene.
Araberne mottar som naturlig er nyheten med smil og vennlige bukk.
Den svenske ambassadøren til Israel, Carl Magnus Nesser, sier riktig nok at Sverige har et sterkt ønske også om å vedlikeholde «sterke bånd» til Israel.
Det gjør de ikke ved sin oppfordring til araberne om å bryte inngåtte avtaler. USA kaller utspillet «prematurt», og det har nå oppstått noe forvirring om hva svenskene mener, egentlig.
– Vi vil ikke anerkjenne en palestinsk stat i morgen tidlig, skal Löfven ha sagt i en telefonsamtale med Isaac Herzog, opposisjonsleder i Israel. Utenriksminister Margot Wallström sier man ønsker å anerkjenne en palestinsk stat, fordi man vil at det skal bli forhandlinger mellom de to partene. Hun mener en anerkjennelse vil påskynde prosessen.
Staten lar nok vente på seg. Det er en kunstig prosess skapt av Yassir Arafat 15. november 1988, med et klart formål, ikke som følge av et behov for arabernes del. Det som sikkert vil skje, er at giverlandene vil pøse enda noen milliarder dollar inn i det dødfødte prosjektet, før man innser at det går rett i lommene til korrupte Fatah-ledere eller til Hamas’ tunneler og våpenkjøp, og ikke til nødstedte arabiske «flyktninger.»
Og samtidig fortsetter Sverige sin ferd mot avgrunnen.
Alt som skjer, er en følge av tidligere valg og avgjørelser.
Les også Året da araberne oppdaget Palestina