Shabbat shalom alle sammen,
Nå har også NRK omsider «oppdaget» sannheten alle visste om, nemlig at Norge støtter arabiske terrorister med belønning for drap av jøder. SMA har formidlet informasjon om norsk støtte til arabisk terror i mer enn 10 år uten at det angikk NRKs våkne journalister. Det overrasker ingen av oss at PLO og Hamas støtter terrorister med norsk månedslønn (inntil 19.000 kroner) som er 10-20 ganger høyre enn det lokale gjennomsnitt, – det var jo derfor disse organisasjonene ble opprettet. Utenriksdepartementet har visst hele tiden hva pengene deres ble brukt til.
Problemet er å begripe hvorfor norske myndigheter, som hele tiden satt med fakta og dokumentasjon om dette, likevel valgte å støtte de arabiske morderne, en politikk som har kostet flere jødiske liv enn den norske medvirkningen til Holocaust. Hvordan kan det dessuten ha seg at nordmenn som jobber hardt for å tjene 19.000 kroner pr. måned, ikke fyller gatene i protest mot denne politikken, men i stedet bruker 1. mai-demonstrasjonen til å kreve boikott av mordernes ofre?
Henrettelsen av en britisk soldat i Londons gater ga oss et glimt av den virkeligheten jøder har levd under i mer enn 100 år. Akkurat slik ble jødene i Hebron behandlet i 1929, lenge før begreper som ”palestiner” og ”vestbredden” ble oppfunnet eller staten Israel ble opprettet. Slik har islamister oppført seg både mot jøder og hverandre i 14 århundrer. Om du følger med i nyhetene, vil du se at slike og enda verre hendelser skjer hver eneste dag i året. De har aldri lagt skjul på det. Det gjør imidlertid våre politikere, medier og de mange såkalte menneskerettighetsorganisasjonene som finansieres fra de samme budsjettene som holder terroristene med lønn. De stakkars politifolk og brannmenn som sendes til jihad-fronten for å rydde opp, sviktes av sine egne oppdragsgivere som ikke tør erkjenne at vi er kommet inn i en mer aktiv fase av jihad-krigen i våre nærområder.
Den ideologisk-religiøse drivkraften bak dette primitive barbariet forsterkes både av medienes oppvigleri og heiarop og ikke minst av den nærmest ubegrensede støtten disse ekstremistene får fra vettskremte politikere i sine nye vertsland i Vesten. Når noe av det best betalte disse menneskene kan gjøre er å drepe jøder og ødelegge vestlige samfunn, blir de inspirert til å fortsette. Det vi så i gatene i London og Stockholm er bare en forsmak.
Vi ønsker dere en god helg
Fra oss i SMA-redaksjonen
************************
Sannheten tvinger seg langsomt frem
Vi merker ikke så mye til det i vårt avsidesliggende Norge, men en av fruktene av den såkalte ”arabiske våren” er synlige sprekkdannelser i Vestens vrengebilde av forholdene i den islamske verden. Det heter seg at sannheten kommer frem til slutt, men få sannheter har hatt en trangere fødsel i den vestlige sivilisasjon enn at sivilisasjonen selv er alvorlig truet av utslettelse. Det er av geografiske grunner naturlig at slik erkjennelse kommer sist til Norge, men også her blir det stadig vanskeligere å fortie og bortforklare det som skjer i våre naboland selv om det gjøres iherdige forsøk. Medienes propaganda mot Israel har dempet seg en smule i det siste. I Amerika begynner erkjennelsen å ta form om at deres Midtøsten-politikk bygger på misforståelser.
Det vil ta lengre tid før noe tilsvarende skjer i europeisk politikk. Trøsten kunne eventuelt være at EU nå velger å sende mer perifere politikere som Litauens utenriksminister til Jerusalem for å fremsette trusler om boikott. I EUs egen sjargong kalles det imidlertid å skyte seg selv i foten. Den europeiske intifadaen som begynte for noen år siden i Paris, har nådd Stockholm etter at seieren synes å være sikret i Malmö. I London er man kommet et steg videre idet opprøret har fått et mer tradisjonelt preg av islamsk jihad med rituell henrettelse av vantro innbyggere i den hensikt å terrorisere de øvrige. Men ingenting av dette vil kunne skje i Norge, skal vi tro ”ekspertisen.” Årsaken skal være at vi er så mye flinkere til å håndtere slike problemer her i landet. Men hva er egentlig forskjellen på Sverige og Norge i denne sammenhengen? Har vi ikke alltid opplevd det samme som svenskene, bare med noen års forsinkelse? Har ikke også vi blitt truet av personer som nå befinner seg på opplæring i Syria og Pakistan?
Det er ikke lenger mulig å legge lokk på det faktum at Stockholm er i samme tilstand som Malmö, en tilstand vi kjenner igjen fra Midtøsten. Akkurat slik begynte det i Israel og Gaza og akkurat slik vil det fortsette i Stockholm og andre byer i EU hvor virkelighetsfornektelsen er kommet like langt. Det som skjer i Sverige er ikke annerledes enn den krigstilstanden Frankrike og Belgia opplevde for få år siden, og som førte til lokale ”tostatsløsninger” hvor myndighetene ikke tør sette sine ben i de voksende islamistiske enklavene. I Frankrike holdes ennå utviklingen i sjakk av myndighetenes vilje til å bruke makt, men er det noen som tør tenke på noe slikt i Stockholm eller Oslo? Selv i London får nå soldater beskjed om å skjule uniformen, og statsministeren bortforklarer det regelmessige som et avvik. Vi forutser at når noe slikt skjer i Norge, vil man søke å beskytte seg med penger, som vi har så gode erfaringer med. Spørsmålet blir hvor lenge nordmennene vil ha tålmodighet med denne politikken?
Et forvarsel om hvordan norske medier vil stille seg til intifada og jihad i Norge fikk vi forleden i form av en rapport fra en undersøkelse av den lokale mediedekningen av den arabisk-israelske konflikten, hvor man som substitutt for sannheten har konkludert med at ”Medier på begge sider sprer propaganda og hat.” Rapporten er utarbeidet på vegne av Det internasjonale presseinstituttet IPI av bl.a. nestleder i Norsk journalistlag, Kjetil Haanes. Det som er «nytt» i denne rapporten er at forfatterne indirekte har måttet innrømme at de i mer enn 40 år er blitt fôret med løgn og propaganda fra arabisk side. Men å innrømme at man tar feil ble for vanskelig for disse journalistene. Derfor konstruerte de sin konklusjon slik at også Israel hevdes å drive med patriotisk propaganda, akkurat som araberne. De skal ha funnet belegg for dette ved å snakke med redaksjonen i avisen Ha’aretz, Israels svar på Klassekampen. Iblant kan man synes at en halv sannhet er bedre enn bare løgn, men hele rapporten oser av rettferdiggjørelse av medienes anti-israelske slagside. Dette er ikke bra for tilliten til vestlige medier.
Heller ikke hjelpeorganisasjonene klarer å styre seg når de skal uttale seg om forhold i Midtøsten. På en måte kan man begripe deres motiv for å uttrykke negative oppfatninger om Israel, for de er jo i stor grad betalt av regjeringer for å gjøre nettopp det. Men i tilfellet Norsk folkehjelp stikker problemet dypere. Her er det utilslørt jødehat som er ute og går. Onsdag 12. mai hadde Siri Thowsen fra Norsk folkehjelp et innlegg i Dagsavisens forum, Nye meninger, hvor spørsmålet var: ”Er det jødisk dominans over media internasjonalt og i Norge??” Nesten som en refleks på utspillet fra Kjetil Haanes og hans journalistkolleger, stiller hun spørsmålet om ”internasjonale media har en objektiv tilnærming og presentasjon av hendelser og krigshandlinger i Midtøsten, ikke minst i Palestina?” Det er ikke lenge siden Johan Galtung stilte det samme spørsmål og anbefalte oss å lære av Sions vises protokoller.
Med vårt kjennskap til Norsk folkehjelp og alle boikottaksjonene og hatmeldingene mot Israel som jevnlig kommer derfra, var vi ikke overrasket over at hennes konklusjon var den samme som Galtungs. Hun fortalte at selv Dagsavisen, som er det tidligere Arbeiderbladet, synder mot pressens objektivitet når avisen har en korrespondent i Israel som er jøde.
Hennes konspiratoriske og klart antisemittiske utfall mot jødene ble slettet av avisens moderator, men gjenpublisert i et nytt innlegg. Hele saken kunne inngått i debatten i Vårt Land om ny definisjon på ekstremisme som ble dratt i gang av vårt samfunnskritiske svar på Erasmus Montanus, Lars Gule. Hans pekefinger retter seg mot de ”ekstremistene” som støtter Israels folk, foruten mot dem som avviser Darwins utviklingslære som en foreldet og uvitenskapelig misforståelse, i likhet med teoriene til Karl Marx (formoder vi). Vi må sannelig være kommet til det punktet hvor George Orwell spådde at å snakke sant er en revolusjonær handling.
