Norske myndigheters problematiske forhold til jødene

Utenriksminister Espen Barth Eide på talerstolen på under sin utenrikspolitisk redegjørelse i Stortinget 5. mars. Foto: Stortingets nett-TV, (Skjermdump https://tinyurl.com/3xcum3ku)

Norge opptrer fremdeles svært aktivt i den internasjonale kampanjen for å delegitimere den jødiske staten Israel.  I FNs organer har Norge gjennom mange tiår stilt seg på Israels fienders side når disse har lagt frem og vedtatt sine resolusjoner med de urimeligste anklager og feilaktige beskrivelser av det jødiske folks nasjonalstat.  Spesielt legger vi merke til hvor konsekvent Norge har sluttet seg til falske påstander og urimelige beskyldninger i de periodene da Norge hadde sete i Sikkerhetsrådet.  Da vek Norge aldri tilbake fra å støtte kritikken enten den kom fra medlemmer av Organisasjonen for islamsk samarbeid, Sovjetunionen eller DDR.

Det proaktive ved Utenriksdepartementets vedvarende og grove anklager viser seg særlig i hvordan kritikken knapt har endret karakter og uttrykk i alle disse tiårene.  Fremdeles beskrives Israel på en bombastisk måte og uten noe slags forbehold som okkupant av en fremmed stat.  Det skjedde så sent som 23. februar i år i et innlegg i Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ, hvor man fra norsk side kategorisk erklærte at «Israels okkupasjon av palestinsk territorium har vedvart siden 1967.»  Men det eksisterte ikke noe «palestinsk territorium» i 1967.  Departementet viser til Haag-forskriftenes Artikkel 42 fra 1907, som handler om okkupasjon av traktatparters territorium.  Men hvilken traktatpart som hadde suverenitetsrettigheter i de omtalte territoriene i 1967, det unnlot Utenriksdepartementet å si noe om.

Utenriksdepartementet fortsatte på samme måte overfor domstolen med ubegrunnet og reservasjonsløst å slå fast at «Den senere tids utvikling gir grunnlag for den sterkeste bekymring.  Den inkluderer pågående vilkårlig og uforholdsmessig bruk av makt og andre tiltak på Gazastripen, så vel som ulovlige bosettinger på Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem.  Utkastelser fra bolighus, nedrivninger, tvungen fordrivelse og bosettervold rettet mot den palestinske befolkningen er aspekter ved den israelske okkupasjonen

Vi kjenner igjen denne måten å omtale det jødiske på.  Heller ikke for 90 år siden var det noen forbehold i beskrivelsene av påstått jødisk ondskap.  Også den gang var hensikten å stille det jødiske folk til doms.  Den rettergangen som da fulgte, kostet seks millioner av dem livet.  La det ikke være noen tvil: Dersom israelerne ikke hadde hatt evne til å forsvare seg, ville den hetsen Israel utsettes for i vår tid ha ført til en tilsvarende «løsning på jødespørsmålet».

Vi kan ikke sitere hele dette dokumentet på 12 tettskrevne sider.  Det er fra ende til annen akkurat så kategorisk påståelig, faktisk feilaktig, politisk ekstremt og faktisk antisemittisk i sin konsekvens som de siterte setningene.  Utenriksdepartementets redegjørelse for ICJ av 23. februar er så uprofesjonell, udokumentert og historieløs at vi tror departementet selv har villet skjerme det for omtale i norske medier.

Norske myndigheter er selv ikke part til den «høringen» som pågår i Haag.  Oppdraget som FNs Hovedforsamling har gitt til ICJ er å avgi en såkalt «rådgivende uttalelse» om «Rettslige konsekvenser som følger av Israels politikk og handlinger i det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem.»  Vi formoder at Utenriksdepartementet på egen hånd har sett dette som en mulighet til å få lagt frem, og kanskje til og med få domstolens tilslutning til de oppfatningene, historiske som rettslige, som har ligget til grunn for alle de anklagene Norge gjennom mange tiår har rettet mot Israel i FN.

Vi kan bare håpe og be om at det finnes folk i Haag som er bedre rustet både i historie og folkerett enn Utenriksdepartementet, og som kan bidra til litt voksenopplæring der.  Som bakgrunn for de norske anklagene trekker departementet linjene tilbake til 29. november 1947 da FNs Hovedforsamling med et knapt flertall vedtok et forslag om å dele mandatområdet for Palestina i en jødisk og en arabisk del.  De omtalte riktignok delene som en jødisk og en arabisk stat, men siden FN ikke har myndighet til å opprette stater, kan vi velge å overse den misforståelsen.  (FNs Hovedforsamling har ikke myndighet til å endre noen av de territorielle rettighetene som det jødiske folk, i likhet med sine arabiske naboer, fikk tildelt av de allierte og Folkeforbundet, og som er sikret i FN-paktens Artikkel 80.)  Det neste som skjedde i FN i 1947 var at den arabiske parten blankt avviste forslaget som derfor aldri ble videre behandlet og endelig vedtatt.  Det forkastede forslaget om en delingsplan har ingen folkerettslig status.

Men i Utenriksdepartementet blir dette 76 år gamle dokumentet fremdeles oppfattet som å innebære en forpliktelse som de mener at Israel må etterleve som grunnlag for en tostatsløsning.  De forklarer dette ved å henvise til Israels selvstendighetserklæring fra 14. mai året etter hvor den velvillige jødiske riksforsamlingen i Tel Aviv bl.a. sa seg rede til å samarbeide med FN om forslaget deres.  Her er Utenriksdepartementet grovt på villspor.  Den aktuelle setningen har ingen slik folkerettslig konsekvens.

Det norske myndigheter heller burde ha oppdaget fra den skjebnesvangre kvelden i 1948, er at de valgte representantene for det jødiske folk erklærte suverenitet over hele Landet Israel som på det tidspunktet omfattet både Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gazastripen, nøyaktig det territoriet britene trakk seg tilbake fra og ikke lenger ville utøve sin mandatmakt over, og som derfor var folkerettslig «ledig» – fra den dato og det klokkeslett britene var ute.  Dette skjedde vel å merke før de arabiske landene gikk til angrep og okkuperte Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gazastripen.  Da de arabiske nabostatene senere, folkerettsstridig og under FNs sterke fordømmelse, gikk til angrep på en nyetablert suveren stat og okkuperte Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gazastripen, var disse territoriene allerede på gyldig måte lagt inn under israelsk suverenitet og jurisdiksjon.

Israel har derfor ikke et folkerettslig begrunnet behov for å «annektere» noen del av de områdene som ble frigjort i 1967.  De ligger alle trygt forankret under israelsk suverenitet, noe inngåelsen av Oslo-avtalene, og freds- og grenseavtalene med Jordan og Egypt beviser.  Hadde territoriene vært under ulovlig israelsk okkupasjon, ville Oslo-avtalene som Norge, FN, USA og EU sluttet seg til som vitner, vært rettslig ugyldige.  Israel kan dessuten selv velge hvilket rettssystem landets enkelte deler skal underlegges, akkurat slik det skjer i Norge.  Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gazastripen er altså hverken okkupert eller «palestinske».  De har ikke vært ulovlig okkupert siden juni 1967.  Da hadde de vært ulovlig okkupert av Jordan og Egypt i 19 år.  Dette burde embetsverket ha forklart for utenriksministeren som til stadighet gjentar de udokumenterte og falske påstandene om israelsk okkupasjon.

Den handlingen som ble utført 14. mai i 1948 og som gjenopprettet det jødiske folks suverenitet over sitt fedreland slik Folkeforbundets vedtak forutsatte, har en påfallende likhet med den som valgte representanter for det norske folk foretok på Eidsvold i 1814.  Det var det jødiske folkets suverenitetserklæring som skapte staten Israel og ikke FN som enkelte fremdeles tror.  Utenriksdepartementets teori om grunnlaget for en tostatsløsning er villedende og falsk.  Den aktive markedsføringen av de fiendtlige vrangforestillingene om Israels rettigheter innenfor sine egne, i dag internasjonalt anerkjente statsgrenser, er en sterkt medvirkende årsak til at svært mange mennesker har utviklet antisemittiske holdninger, noe som i Norge særlig går ut over de få gjenværende jødene i landet.

Det er en tragedie at utenriksministeren og hans embetsverk proaktivt fortsetter å propagandere oppfatninger som har slike konsekvenser.  Det finnes hverken rettslige, historiske eller moralske grunner til å holde på med den ondskapsfulle trakasseringen av den jødiske staten som vekslende norske regjeringer har vært med på.  Det pompøse dokumentet som 23. februar ble lest opp i Haag av to tjenestemenn i Utenriksdepartementet på vegne av utenriksminister Barth Eide og hans regjering, burde aldri ha vært produsert.  Det bygger på kunnskapsløshet og løgn.  Det er antisemittisk i sin konsekvens, og det avslører et totalt fravær av anstendighet i norsk utenriksforvaltning.

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644