NATOs vei til Stalingrad

Shabbat shalom alle sammen.

SMA har sendt brev til Sørlandets Kunstmuseum, SKMU, ved direktør Lars Grambye vedrørende en problematisk utstilling av kunst og politisk propaganda.  Utstillingen inkluderer en samling plakater med betegnelsen “Glem ikke,” utferdiget av Hr. Guttorm Guttormsgaard.  SMA anser dette arbeidet for å være et tydelig eksempel på slik antisemittisk løgnpropaganda som har vært et beklagelig innslag i det offentlige rom i Europa de siste 85 år.  Plakatene har intet av kunstnerisk uttrykk, kvalitet eller verdi, men er utelukkende et uttrykk for demoniserende ondskap.

At åpenlyst antisemittiske utstillinger som dette er mulige i dagens Norge, må den forrige regjeringen ta et betydelig medansvar for.  Den formidlet milliardbeløp av våre skattepenger til støtte for Hamas og PLOs terror og hatpropaganda som vi ser et tydelig ekko av også her hjemme.  Som et apropos til PST- og etterretningssjefenes bekymringsmelding om økt risiko for terror i Norge, kan vi nevne at terroren i Midtøsten alltid i stor grad har vært en konsekvens av nettopp slikt løgnaktig oppvigleri som Sørlandets Kunstmuseum har brukt offentlige midler til å publisere også i Norge.  Vår største bekymring i denne sammenheng er at den nye regjeringen foreløpig later til å være like raus med terrorstøtten som den forrige.

Etter åtte rød-grønne år er ikke bare antisemittismen grunnfestet som religionssubstitutt. Vi er også i ferd med å miste evnen til å stille oss kritiske til makten i landet.  Gjennom ordninger som pressestøtte til vennligsinnede medier og prisutdelinger og offentlig støtte til de politisk korrekte forfattere og kunstnere, har det gjenopplivde embetsmannsveldet klart å ensrette offentlig opinion på en måte som vi må mer enn et halvt århundre tilbake i tid for å finne maken til i Europa.  Det er faktisk svært få av oss igjen som våger å utrykke oss uten å pakke ordene inn i silkepapir.

Men noen lyspunkter er det i ”den norske våren.” Nå synes det å ha blitt lettere for PST-sjefen å kalle en spade for en spade når det gjelder faren for islamsk terror som de rød-grønne helst foretrakk å tie om.  Et tydelig tegn på dette er noen av reaksjonene vi ser på PST-sjefens konklusjon om at samfunnet har sviktet på dette området.  De politisk korrekte journalisters bjellesau, Aftenpostens redaktør Stanghelle, er en av dem som reagerer på at PST-sjefen mener vårt samfunn har sviktet.  Men har ikke nettopp han selv stått for den største svikten når han gjennom mange år har fortiet det han visste om islamsk ekstremisme og nå forsøker å bortforklare sin egen langvarige fortielse?

Det finnes nå kapasitet til å utføre voldelige handlinger både hos høyreekstremister og radikaliserte muslimer, sier Harald Stanghelle, men han sier ingenting om den livgivende støtten disse ekstremistene stadig får fra våre venstreekstremister.

God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.

*****

NATOs vei til Stalingrad

Nyhetsbildet er preget av hendelsene i Ukraina, noe som i seg selv ikke synes å ha så mye med Israel å gjøre.  Men situasjonen i Svartehavs- og Middelhavsområdet har noe grunnleggende til felles.  I begge områdene avsløres det alvorlige og farlige svakheter hos dem som er satt til å lede utviklingen både i øst og vest.  Både i Ukraina og i Midtøsten har vi kunnet observere, ikke minst hos ledere i EU, NATO og USA, en tvetydig forståelse av hvor viktig det er å støtte de krefter som søker å opprettholde verdier som underbygger rettsstaten og demokratiet. 

Man får inntrykk av at tendensiøs mediedekning og revolusjonsromantikk omkring gateopptøyene i Kiev var en viktig kilde til vestlige politikeres meninger og innsats.  Innsikt i og forståelse av hvem mange av opprørerne representerte var fraværende helt til i dag hvor man hyller en selvoppnevnt midlertidig regjering som inkluderer ultranasjonalister med bånd tilbake til Stepan Bandera og rendyrkede fascistiske representanter og antisemitter med unevnelig opphav.  Disse grupperingene er ikke fåtallige, slik vår utenriksminister tror: De er sterke, og nå sitter de i regjeringen.

Det er ingen grunn til å forsvare hverken president Janukovich eller president Putin.  Det som nå trenger et forsvar er sannheten om hva som foregår i området, for som kjent er sannheten vanligvis krigens første offer.

Slik USA og EU ivrig har støttet «frihetskjempere» i land som Egypt, Libya, Syria og det palestinske området, har man nå i demokratiets navn stilt opp for enda en gaterevolusjonær flokk med klare rasistiske tendenser.  Her ser vi eksempler på at «bordet fanger,» slik at vestmaktene av russerne nå oppfattes som nære allierte med en koalisjon av ukrainske ultranasjonalister, fascister som også inkluderer landets rent nynazistiske grupperinger.  Vi har i dag ingen grunn til å gå ut fra at innlemmelse av disse kreftene i et liberalt Europa vil skape stabilitet, fred og demokrati i den tidligere Sovjetunionen, slik EUs intriger og USAs og NATOs kriger i Midtøsten heller ikke gjorde.

Norske medier har ukritisk sluttet seg til propagandaen fra gateopptøyene i Kiev, og når de ukrainske nynazistene der går til angrep på byens synagoger, insinuerer Aftenposten at dette er russisk propaganda.

Når organisasjoner som EU og NATO, med støtte fra USA og Storbritannia gjør tilnærmelser til revolusjonære grupperinger i land i den tidligere Sovjetunionen som utgjør en direkte trussel mot millioner av etniske russere (vi så noe tilsvarende i Georgia for noen år siden) og inviterer seg selv inn i det militærstrategisk mest sensitive området for Russland, er det svært lett å begripe at russerne reagerer som de gjør.  Da er det realpolitikken som gjelder og ikke ”folkeretten,” noe vår utenriksminister ikke synes å ha oppfattet ennå.

EU, NATO og USA synes heller ikke å forstå at deres invitasjoner til de utenomparlamentariske revolusjonære nasjonalistene må oppfattes som innblanding og rent oppvigleri av russerne, akkurat slik det var i Georgia for noen år siden.  På det internasjonale plan er det derfor først og fremst EU og NATO som skaper krise, ikke Russland.

Når USA sender flåtestyrker inn i Svartehavet og jagerfly til de baltiske landene, utfordres Russland direkte militært, akkurat slik NATOs tøvete spill i Georgia gjorde.  Det var det som førte til krig.  Den eneste trøsten vi har i Norge, er at i hvert fall den norske militære ledelsen synes å begripe dette.

Fra regjeringens side kan vi ikke lenger vente at fornuften skal råde.  Både statsministeren og utenriksministeren har kastet seg på EU-NATO-sporet og omgir seg med virkelighetsfornektelse.  Fra et møte i Irland får vi høre at statsminister Erna Solberg omfavner Ukrainas tidligere statsminister og presidentkandidat Julia Timoshenko som en frihetshelt, samtidig som utenriksministeren i et selsomt debattprogram i NRK erklærte at man må ta et oppgjør med de korrupte oligarkene i landet.  Er det ingen i Høyre som kan hviske dem i øret at Julia Timoshenko selv er en av de søkkrike og korrupte oligarkene som utenriksminister Brende tar avstand fra, og at knapt noen har tilegnet seg mer av Ukrainas knappe verdier enn nettopp henne?  Men nå lytter vestlige politikere til hennes krav om at Vesten må intervenere, om nødvendig militært, mot Russland.  Så kort kan NATOs vei til Stalingrad i verste fall bli.

Det er den samme politiske uforstand og uansvarlighet vi ser hos president Obama og EU i forhold til fredsforhandlingene i Midtøsten.  De ser ikke ut til å skjønne at de ved å ta parti for udemokratiske parter og terrorister, svekker mulighetene for en fredelig utvikling både i Midtøsten og i Ukraina.  President Obamas utilslørte trusler mot Israel i forkant av statsminister Netanyahus besøk nylig, er også en indikasjon på en farlig utvikling som nå trer stadig klarere frem i internasjonal politikk.  Når man mislykkes internasjonalt, vender man oppmerksomheten bort fra problemene og går til angrep på Israel.

President Obamas mislykkede politikk i både Egypt, Iran, Syria og nå Russland – Ukraina, vitner om at Obama ikke lenger bør tas helt på alvor.  Dette ble formulert (om ikke så diplomatisk) av den iranske generalen Masoud Jazayeri, som omtalte Obamas advarsler som «årets vits.»

Hverken Iran eller de palestinske myndighetene tar lenger USA alvorlig.  USA anses ferdig som global supermakt, og frem dukker nå land som Kina og India ved siden av Russland.  Det er derfor heller ingen langsiktig grunn til at Israel skal ta Obama på alvor.  Hans militærøvelser på Russlands sårbare sydflanke inngir ikke seriøs tillit til at han forstår situasjonen.  Det gjør heller ikke hans dårlig tilslørte trusler mot Israel, som er et forsøk på å skremme jødene til innrømmelser i forhandlingene, noe han tror kan bedre hans omdømme i den arabiske verden.

Det er nettopp feilslått politikk bygget på uforstand som er kjennetegnet på Vestens ledere i dag.  For Israel gjelder det først og fremst å holde kruttet tørt og ha is i magen 100 år til.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: