Shabbat shalom alle sammen.
Den 21. november 2015 vil Jonatan Pollard ha sonet sin straff på 30 år for spionasje mot USA til fordel for Israel. Det har ikke skjedd før i USA at en spion er dømt til mer enn 14 år, spesielt i saker der virksomheten ikke har skadet USAs vitale interesser. Nå, like før han skulle settes fri, har utenriksminister John Kerry foreslått overfor Israel å bytte ham mot flere hundre Palestina-arabiske terrorister som er dømt for drap i Israel. Hadde nå enda tanken vært å slippe terroristene på frifot i USA, kunne man ha sett en mening i det, men Kerry vil ha dem aktivert i Israel og nabolaget.
Gjennom alle disse årene har det ikke vært mulig å få en forklaring på hvorfor Pollard måtte straffes så urimelig mye strengere enn andre for tilsvarende forhold, men nå er det åpenbart: Fordi USA visste at Israel var opptatt av å få ham løslatt, har de holdt ham som gissel for ”fredsprosessen” som amerikanske presidenter og utenriksministre har håpet skulle gi dem en fredspris. Når han ikke lenger kan tjene et slikt formål, vil de selge ham for å få frigitt terrorister. For noen fred vil de jo likevel ikke klare å få i stand. Hele tragedien skapes for å gi amerikanerne goodwill hos araberne.
Allerede i november 2001 sa daværende utdanningsminister i Israel, Amnon Rubinstein fra arbeiderpartiet Meretz, at «… sannheten må sies: Til og med i vennlige og demokratiske land som USA foregår det justismord. Pollards rettssak er et formidabelt sådant. …” Aktors siste hilsen til ham var: «Du kommer aldri i livet til å se dagens lys, – aldri!» Ingenting hjalp, – i snart 30 år har Jonathan Pollard vært et gissel som USA har brukt for å kontrollere Israel, og nå vil de selge ham dyrt mens han ennå så vidt er i live.
Kun hensynsløse, umoralske, desperate, evig mislykkede politikere som John Kerry kan komme på en så uanstendig ide. Man må tilbake til Stalins tid for å finne tilsvarende statspraksis.
Vi registrerer dessuten at organisasjonen KFUK/KFUM nå også oppfordrer Den norske kirke til å boikotte Israel, og da snakkes det om hele Israel og alt som har med Israel å gjøre. Slik vi forstår KFUK/M har de allerede startet med å kvitte seg med datamaskiner og mobiltelefoner, og de vil ikke la seg behandle på sykehus med utstyr som har israelske komponenter. Det blir ikke lett.
Nå oppfordrer de altså Kirken til å følge opp, og vi går da ut fra et det nå først og fremst er Bibelen som står for tur til å bli boikottet, – den er jo ført i pennen i Israel og ikke minst på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Det første synlige tegnet fra KFUK/M er deres åpenbare boikott av det 8. bud: Du skal ikke tale usant om nesten din. Men dette har jo norske kirkebyråkrater drevet med lenge.
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.
*****
Når fred er ei det beste
Å skulle tvinge fred på noen som knapt har dette begrepet i sitt ordforråd, viser seg å være en vanskelig oppgave selv for USAs utenriksminister John Kerry. I mange måneder har han underholdt Israel med løfte om at han ville kunne få PLO med på en ordentlig fredsavtale med Israel som skulle sikre at to folk skulle leve side om side i to gjensidig anerkjente og uavhengige nasjonalstater i fred og harmoni. Han valgte seg 29. april som dato for innfrielse av løftet.
Vi har i lang tid på forskjellig måte prøvd å forklare at noe slikt av flere grunner ikke lar seg gjennomføre. Den siste tiden har mye av debatten dreiet seg om hvorvidt PLO og Mahmoud Abbas ville anerkjenne Israel som en jødisk stat som motytelse mot at Israel anerkjenner den islamske staten Palestina. Det vil ikke PLO, og heller ingen annen arabisk organisasjon, inkludert Den arabiske liga. Situasjonen er dermed den at av de to nasjonene som skal skape fred med hverandre, er det bare den palestinske som skal være anerkjent. Israel kan fra arabisk side av ideologiske og religiøse grunner ikke anerkjennes som nasjonalstat for det jødiske folk. På dette punkt har utenriksminister Kerry faktisk forstått poenget og har utrolig nok oppfordret Israel til å gi avkall på kravet om anerkjennelse. Hva slags fred er det da utenriksminister Kerry forhandler om når bare en av partene skal anerkjennes som legitim nabo?
På arabisk side har man sluttet å legge skjul på at man ikke lenger tar USA alvorlig. Kerrys forsikring om at palestinerne ville holde fast ved forhandlingsprosessen og ikke gå parallelt til FN, er brutt, og ingen av de forutsetningene for fredsforhandlingene som var nedfelt i Oslo-avtalene synes lenger å gjelde på arabisk side. Det er nå bare Israel som av USA tvinges til å overholde disse avtalene, men hvorfor skal egentlig Israel som den eneste part fortsette å overholde inngåtte avtaler som den annen part ikke overholder? Bør ikke Israel nå si at nok er nok, og sette strek over Oslo-fiaskoen som har kostet så mye i menneskeliv, lidelse, penger og bortkastet tid?
Det foregår ennå desperate forsøk bak kulissene på å holde et skinn av forhandlinger i gang, men alle parter innser at det er slutt også for denne gang. Nå forhandles det bare om hvem som skal få skylden, noe vi tror de finner en løsning på. Det eneste ”resultatet” av Kerrys innsats har vært å få løslatt et stort antall arabiske fanger som er dømt for terrorhandlinger i Israel, men nå sier Israels regjering stopp. Det blir ikke flere innrømmelser uten motytelse.
Det er nylig opplyst at de palestinske selvstyremyndighetene skal bruke 74 millioner dollar i godtgjørelse til familier til såkalte «martyrer» som er etterlatte etter drepte terrorister og selvmordsbombere. Den palestinske statsminister Hamdallah uttalte at ”hans regjering vil fortsette å arbeide for å beskytte rettighetene til familiemedlemmer av de martyrer som ble drept under gjennomføring av angrep på israelere og deres støttespillere i utlandet, og sørge for at de lever et verdig liv.» Hva slags fred kan Israel tenke seg å få med mennesker som glorifiserer og belønner terror og mord på uskyldige mennesker? Listen til Mahmoud Abbas over terrorister som han og Kerry krever løslatt inkluderer 14 mordere som er israelske statsborgere, og som eventuelt skulle slippes på gata i Israel.
Dette skulle man tro USAs myndigheter ville ha forstått og satt en stopper for, men i stedet ser vi at de, sammen med EU og Norge, i år etter år har stilt opp med overdådig pengestøtte for å holde denne galskapen gående. Er Stortinget orientert om denne pengebruken fra Utenriksdepartementets side, eller bruker de NRKs Sidsel Wold som ”informasjonsrådgiver”?
Som forholdene er, bør det derfor komme som en lettelse for alle parter at PLOs leder, Mahmoud Abbas, nå endelig har tatt mot til seg og på sin særegne måte gitt uttrykk for det noen av oss har visst hele tiden: Der var aldri noen genuin fredsprosess. Skuespillet er slutt fordi Palestina-araberne aldri har hatt noen ekte vilje til fred: Det er noe helt annet de ønsker å oppnå.
For å sitere den arabiske Midtøsten-eksperten Ali Salim: ”Problemets kjerne er at en palestinsk anerkjennelse av Israel som stat for det jødiske folk ikke bare ville gjøre slutt på drømmen om å vende tilbake til Palestina, men også drømmen om å ødelegge Israel, som for tiden praktiseres gjennom det oppvigleriet og den terroristkampanjen som føres av det palestinske folk i deres institusjoner, moskeer, skoler, terroristorganisasjoner og utenlandske propagandasentra. Deres strategiske mål er å forevige konflikten, ikke å gjøre slutt på den.”
Det uforklarlige har i lang tid vært at på tross av krystallklar tale fra Mahmoud Abbas mot fred og for terror, både i ord og handlinger, later USAs utenriksminister John Kerry som om jødene virkelig har fredspartnere å forhandle med blant terroristene.
De neste kapitlene i dette farsepregete dramaet vil bli utspilt på FNs mange talerstoler hvor alt ligger til rette for nye runder med internasjonal trakassering av Israel etter innspill fra PLO. Dette har tidligere også Norge gjennom Utenriksdepartementet vært aktivt med på. Vi frykter at inngrodde holdninger fortsatt skal sitte igjen i vårt utenrikspolitiske embetsverk slik at vi også nå vil måtte ha en Midtøsten-politikk det er grunn til å skjemmes over.
At palestinernes atferd nå viser klare brudd på inngåtte avtaler er et problem vi antar man vil velge å overse. Alle vet at det ikke har noen hensikt å irettesette dem for avtalebrudd. Når det ble gjort i Arafats tid, svarte han alltid med terrorhandlinger som Vesten alltid reagerte på med økt pengestøtte og andre fordeler. Det har alltid vært selve konflikten som har vært mest innbringende for de palestinske lederne, og vi føler oss ganske sikre på at de vil strekke seg langt for å holde den ved lag. Hovedforutsetningen for det er at vestlige land, deriblant Norge, fortsetter med rundhåndet finansiering av konflikten. Israels trøst får være at landet og folket har opparbeidet seg betydelig kompetanse i å holde konflikten under rimelig kontroll uansett hva PLO, USA og Norge finner på.
