Statsminister Netanyahu gjør narr av Palestina-arabernes slalåmkjøring: – De får si fra når de vil ha fred.
Med denne noe bakoverlente kommentaren beskriver den konservative avisen Israel National News arabernes nye innspill på fredsmeklingsarenaen.
Man skal ha i bakhodet at behovet for fred er definitivt størst for araberne. Israel har i stor grad oppnådd en status der de har kontroll på omgivelsene, ikke minst takket være den avskrekkende effekt det er og har at landet er verdens tredje største militærmakt. I denne delen av verden er det kun dette språket som tales.
For Israels del har intelligente hoder skapt forsvarssystemer som plukker ned arabernes raketter før de gjør nevneverdig skade, og man har våget å trosse verdens velmenende elite av politikere som alltid snakker om «restraint» – tilbakeholdenhet – når det gjelder Israel, vel og merke. Aller helst skulle Israel hele tiden forholde seg som under Kuwait-krigen; gjøre ikke noe. Bare la seg slakte ned. Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon når man ser hva Israel får av resolusjoner og dommer i FN, Haag og lignende.
Det er nemlig i første rekke presset fra de velmenende som er utslagsgivende for Israels behov for å megle fred, og ikke minst fra USA, fordi Israel er svært avhengig av den økonomiske støtten man får derfra. For Israels del har nok ikke en fredsavtale eksistensiell betydning.
Men altså – nå er fredssamtalene snart en saga blott, og som mange regnet med kommer det nå nye krav mot Israel – og trusler.
Løslatelsen av de mye omtalte 104 Palestina-arabiske dømte fanger som sitter i fengsel, dømt for terrorisme og drap, var som kjent knyttet opp mot fredssamtalene. Altså: Israel løslater en firedel av fangene, som en gest, slik at PA-sjef (eller er han det – egentlig?) Mahmoud Abbas, som altså er i behov av en fredsavtale for sitt folk, kan nedverdige seg til å sette seg til bordet og samtale med israelske myndigheter, i en USA-meglet møteserie.
Men så går tiden, samtalene fortsetter, uten at man egentlig kommer til noe resultat, – og så følger to runder med løslatelser av fanger igjen, også disse for å vise god vilje, etter press, – sterkt press, fra USAs president Obama og hans meglere på stedet. Det kan ikke fremheves sterkt nok det Israel har blitt tvunget til å gjøre i dette skuespillet av en forhandling.
Israel er en rettsstat og et demokrati, med alt vi forbinder med ordet. Statsmakt og ordensmakt er adskilt som i alle rettsstater, de styrende har ikke innflytelse på rettslige avgjørelser,  – normalt. Men her har altså en utenforstående makt, USA, med politisk, faktisk svært utilbørlig press, tvunget den politiske ledelse i et land til å overstyre de dømmende og utøvende myndigheter. Det i seg selv er uhørt.
I en rettsprosess der man har med drap å gjøre – alle disse 104 er mordere – har man også med ofre å gjøre. Enhver kan tenke seg inn i situasjonen at det sprenges en bombe på Karl Johan en tidlig sommerkveld. En av de populære uterestaurantene i Spikersuppa blir på sekunder omdannet til et blodbad. Din datter på 18 var der. Hvor mange berøres? Hadde hun kjæreste? Kanskje. Hun hadde også muligens søsken. Eldre, yngre. Og foreldre, det var din datter som ikke skulle få leve lenger, fordi en muslimsk selvmordsbomber skulle oppnå heltestatus blant sine ved å drepe andre mennesker.
Noen av planleggerne som sto bak bomben ble tatt, og fikk sin dom – en høyst rettferdig, lang fengselsstraff. Men så ble statsminister Erna Solberg tvunget av USA til å si til det norske rettssystemet at de må la nåde gå for rett og løslate morderen. Ikke bare ham, men hundrevis av andre. Og ikke bare denne gangen, men mange ganger, har Israel løslatt fanger for å få – ingen ting. Det har aldri kommet noe ut av slike «gester.» Det bare tilfredsstiller amerikanske lederes ekshibisjonisme, et enormt eksponeringsbehov og et panisk forsøk på å få en glorie, med riset bak speilet: den økonomiske støtten kan jo minkes.
Vi kan jo trekke parallellen til Anders Behring Breivik. Han er selvsagt i en særklasse, – det var så uendelig mye mer brutalt og grusomt det han gjorde mot oss nordmenn, enn hva arabiske terrorister gjør mot israelere. Var det?
Nærmest på sidelinjen i dette dramaet har vi araberne, dette folket som knapt holder fred i ett eneste land i hele verden, og som ikke i ett land, sine enorme naturressurser og rikdommer til tross, og alt sitt snakk om islamsk enhet, ikke har prestert en brøkdel av hva Israel har klart på de få tiårene siden landet ble reetablert, og ikke har greid å få til et fungerende og rettferdig styre i ett av alle sine land.
Hvis dette låter for negativt fra vår side, for lite optimistisk og ikke helt dekkende for den arabiske verden, smører vi på litt til, med et sitat av deres egne, en svært etterspurt religiøs leder ved navn Qaradawi. Han forsterker SMAs nokså moderate syn noe veldig:

Uheldigvis utmerker vi oss ikke verken i militærindustrien eller i den sivile. Vi importerer alt vi trenger fra synåler til missiler. Dette er vår nasjon. Vi har fremdeles ikke fremstilt en eneste maskin i våre arabiske land. Vi setter sammen deler, men har ingen produksjonsindustri. India har laget en bil, og til og med et fly. Vi går fremdeles rundt i ring som en okse som driver en slipestein eller et vannhjul, helt til vi er tilbake der vi startet.
Hvordan har sionist-gjengen klart å bli oss så overlegne, til tross for at de er så få? De har blitt det ved kunnskap, ved teknologi og gjennom styrke. De har blitt bedre enn oss ved å arbeide. Vi hadde ørkenen rett foran oss, men vi gjorde ingen ting med den. Da de tok over, ble det til en grønn oase. Hvordan kan en nasjon som ikke arbeider, gjøre noe fremskritt? Hvordan kan den vokse?

Som forventet, uten resultater av forhandlingene, men med nye innfallsvinkler, nye trusler, nye måter å presse på, truer Abbas nå med å trekke seg fra samtalene. Israel våget seg nemlig frempå med å minne sine verter, samt araberne, på at løslatelsen av fanger var knyttet opp mot samtalene. Ingen samtaler, ingen flere løslatelser.
Så kommer Abbas’ siste trussel: han vil legge ned hele PA, – de palestinske selvstyremyndighetene. Javel, da har Israel ingen å forhandle med lenger, og må ta ansvaret i Samaria og Judea igjen. Ikke så verst for araberne i området, deres levestandard vil stige dersom Israel får kontrollere dem. All deres egen styring har bare ført til mer korrupsjon og mer vold. Gaza ble overlatt til araberne, det finnes ikke en jøde igjen i hele området. Siden den gang har rakettene regner over Israel fra Gaza. Med israelsk kontroll og vakthold må de holde seg i ro.
Fatah / PLO med Abbas i spissen, og Hamas, klarer heller ikke å samarbeide. Presumptivt skulle en fredsavtale med Israel omfatte alle Palestina-arabere, de i Judea og Samaria, i Syria, i Jordan og Egypt, sammen med alle i den Hamas-kontrollerte Gazastripen.
Men nå har de to erkefiendene igjen begynt å se på muligheten for å få til en fred, slik at de kan spisse mot Israel. I dag var en delegasjon fra PLO ventet til Gaza for å gjenopplive det skrantende forholdet.
Azzam al-Ahmad er teamleder, han er en av de øverste lederne i Abbas’ arabiske nasjonalistparti Fatah, den dominerende part i PLO.
Også et arabisk frittstående parlamentsmedlem, Mustafa Barghouti, samt et par personer fra venstresiden er i delegasjonen som skal snakke med Hamas. I Gaza skal de møte Ismail Haniya, som er statsminister i Hamas-regjeringen, og med Mussa Abu Marzuq, nummer to i den palestinske islamistbevegelsen. Han ankom tilreisende fra Kairo.
Altså samtidig som Abbas truer med å legge ned PA.
Saeb Erekat, arabernes forhandlingsleder, sier om saken: «Ingen palestinere snakker om noe initiativ for å avvikle de palestinske selvstyremyndighetene. Men Israels handlinger har ugyldiggjort alle de juridiske, politiske, sikkerhetsmessige, økonomiske og operasjonelle aspektene ved de palestinske selvstyremyndighetenes forrett.»
Selvstyremyndighetene ble satt i gang under Oslo-avtalene i 1993, og har vunnet internasjonal anerkjennelse, men de er fullstendig avhengig av internasjonal hjelp for å kunne administrere de autonome områdene i Judea og Samaria.
En annen talsmann for PA sa at han har sagt til USAs utsendte Martin Indyk at dersom Israel ikke løslater de dømte terroristene og fryser boligbyggingen i de jødiske samfunnene i Judea og Samaria, kan de komme til å legge ned myndighetene.
Nå reagerer også USA kraftig på denne trusselen fra araberne, og en talsmann for USAs regjering, Jennifer Psaki, kritiserte trusselen som «ekstrem» og advarte dem om at det kan få følger for USAs økonomiske bistand til Ramallah.
På israelsk side hevder statsminister Benjamin Netanyahu at PA setter fredsprosessen i fare.
«De palestinske selvstyremyndighetene som i går snakket om å oppløse seg selv, snakker i dag om enhet med Hamas, som står hardt imot enhver fredssamtale med Israel og ønsker å ødelegge landet,» sa Netanyahu.
«De må bestemme seg nå. Skal de oppløse seg selv eller skal de gå sammen med Hamas? Hvis de vil ha fred med Israel får de si fra.»
Fatah og Hamas undertegnet en forsoningsavtale i Kairo i 2011. Dette skulle få slutt på rivningene mellom det Hamas-styrte Gaza og de selvstyrte områdene i Samaria og Judea. Men som avisen skriver: deadline etter deadline har blitt satt, men ingen ting har skjedd.
PA-talsmann Abbas Zaki sa at Abbas nå var klar til å fortsette samtalene, men bare hvis fangene får gå fri, og Israel fryser bygging i Judea og Samaria, og forplikter seg til «seriøse diskusjoner om grenser» i de kommende tre måneder.
Tidligere har Zaik hevdet at PA bare deltar i forhandlinger med det ene mål å ødelegge Israel fullstendig til slutt.
Det er med dette bakteppet man å forstå Netanyahus innspill.