På vegne av Den arabiske liga, Organisasjonen for islamsk samarbeid, Sør-Afrika, Venezuela og Cuba publiserte nylig FNs Menneskerettighetsråd en liste med navnet på 112 firma, de fleste israelske, som rådet oppfordrer verden til å boikotte fordi de har levert varer og tjenester til jødiske bosettinger i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem, i mediene kjent som «Vestbredden.»  Innsamlingen av informasjon til denne svartelisten ble vedtatt allerede i 2016, men etter innsigelser ble dette materialet ikke publisert før nåværende folkerettskommisær, den chilenske politikeren Michelle Bachelet plutselig fikk det travelt med å etterkomme anmodningen fra sine utålmodige talsmenn for menneskerettighetene.

Av de 112 firmaene som er utvalgt til boikott, er 94 hjemmehørende i Israel, mens resten fordeler seg på USA, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Thailand og Luxembourg.  Det dreier seg om hele spekteret av bedrifter som leverer varer og tjenester til drift av et samfunn, fra lokale bakerier til leveranser av teknisk service for drift av infrastruktur som vann, avløp, elektrisitet og teletjenester.  De leverer sine varer og tjenester til så vel jøder som palestinske arabere.  Det rapporteres at Menneskerettighetsrådets utarbeidelse av denne svartelisten har skjedd i samarbeid med organisasjoner som har tilknytning til terrorvirksomhet.

Israel har siden 1967 hatt full militær kontroll over dette området og forvalter det i pakt med folkerettens krav i påvente av en fredsavtale også med den arabiske lokalbefolkningen (jfr. Oslo-avtalene).  Israel er derfor forpliktet til å sørge for at den samfunnsmessige infrastrukturen og leveransene av livsviktige varer og tjenester holdes ved like i området.  Det kan derfor virke noe uklart hva señora Bachelet ønsker å oppnå med sin uventede oppfordring til boikott av leveranser som hun som FN-tjenestekvinne samtidig vet at Israel er lovpålagt å gi.

Vi kommer ikke bort fra at denne boikottaksjonen som i hovedsak rammer israelske firmaer, minner påfallende om noe vi har hørt før.  Den gang lød slagordet: «Kauft nicht bei den Juden» og hadde til hensikt å kvele jødisk næringsliv og drive jødene ut av Europa og gjøre Europa judenrein.  Nå vil FN og andre, inkludert Norge, det samme i Israel, som holder livet i gang blant jødene og araberne i Judea og Samaria.  Fremdeles er det mennesker som for alvor mener at det finnes områder i verden hvor det for all del ikke må bo jøder.  Mens det konservative Saudi Arabia er i ferd med å myke opp denne holdningen, har FN tatt på seg oppgaven å innskjerpe den.

Vi ser i stadig nye uttalelser fra norske politiske myndigheter at de støtter denne politikken som jevnlig kommer til uttrykk i forskjellige FN-organer.  I likhet med sine forgjengere gjentar utenriksministeren ofte at «Regjeringen anser bosettingene som folkerettsstridige og et hinder for en fremforhandlet to-statsløsning,» eller rett og slett «… et hinder for fred.»

En så dramatisk virkning av jødenes nærvær har vel knapt vært hørt i Norge på mannsaldrer, og man fristes kanskje til å tro at dette bare er en av de vanlige overdrivelsene politikere liker å underholde hverandre med.  Men vi merker oss flere foruroligende trekk ved statsrådens utsagn.  Hun forteller at «Den norske holdningen til de israelske bosettingene ligger fast og er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og vurderinger fra Den internasjonale domstolen i Haag.»

Foruten dommer i mellomfolkelige tvister som partene er enige om å legge frem for den, har Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ, også som oppgave å avgi såkalte «rådgivende betenkninger» på anmodning fra FNs Hovedforsamling.  Disse betenkningene har ingen likhet med domsavsigelser som fattes etter kontradiktorisk behandling av saken i en rettsprosess.  Et slikt dokument er en rent politisk meningsytring fra et flertall blant 15 dommere fra forskjellige land som er oppnevnt av FNs Hovedforsamling og Sikkerhetsrådet.

Det er med andre ord i realiteten en rent politisk uttalelse fra stater som ikke nødvendigvis er Israels venner utenriksministeren støtter seg på når hun med henvisning til ICJ erklærer jødisk nærvær i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem ulovlig.  La oss derfor se litt nærmere på denne rådgivende betenkningen og gi et eksempel på den holdningen til den jødiske statens legitimitet som kommer til uttrykk i den.

Da USA den 11. september 2001 ble angrepet av en gruppe terrorister tilknyttet al-Qaida, gikk USA til Sikkerhetsrådet og ba om autorisasjon for å hevde at dette var et angrep som utløste landets rett til selvforsvar når et væpnet angrep var foretatt mot landet.  Den naturlige retten til selvforsvar er klart uttrykt i FN-paktens Artikkel 51.  Den gjelder for alle medlemmer av FN og gjelder uten forbehold uansett hvor angrepet kommer fra.  USA fikk umiddelbart bekreftet sin rett til selvforsvar, og i Resolusjon 1368 og 1373 (2001) fordømte Sikkerhetsrådet terrorangrepene og erklærte at de utgjorde en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.  USA svarte med et overveldende bombeangrep og langvarig krig med store ofre mot al-Qaida og dens allierte i Afghanistan, helt i tråd med folkerettens regler.

Da Israel på samme tid ble utsatt for alvorlige terrorangrep fra grupper tilsluttet PLO og Hamas, med mange hundretalls ofre for grusomme bombeangrep rettet mot sivilbefolkningen, kom det ingen erklæring fra Sikkerhetsrådet om Israels rett til selvforsvar mot terrorangrep.  Da Den internasjonale domstolen i Haag i juli 2004 forfattet sin betenkning om Israels selvforsvarstiltak, som i stedet for teppebombing av arabiske områder besto av et langt gjerde og stedvis en mur, kom ICJ i sin betenkning (side 62, Paragraf 138 etc.) til den overraskende konklusjon at Israel ikke hadde rett til selvforsvar fordi angrepene ikke ble hevdet å komme fra en annen stat.  Det faktum at FN-pakten ikke stiller et slikt krav og at USA nylig av FN hadde fått innrømmet selvforsvarsretten overfor en terroristorganisasjon, ble ikke tatt hensyn til.  Israel ble av FN-organet ICJ gjort til gjenstand for en svært grov forskjellsbehandling hvor landets naturlige rett til selvforsvar i henhold til FN-pakten ble avvist fordi angrepene kom fra terrorister.  Dette har så vidt vi kjenner til aldri vært omtalt i norske medier.

Det var denne grovt diskriminerende «vurderingen» utenriksminister Eriksen Søreide brukte som støtte for den norske holdningen da hun sist november erklærte at «… den norske holdningen til de israelske bosettingene ligger fast og er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og vurderinger fra Den internasjonale domstolen i Haag.»

Skal stater kunne leve side om side i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, som hun også sier, er det her som andre steder i verden tvingende nødvendig at verdenssamfunnet tar alvorlig prinsippet om alle medlemmers suverene likhet, slik det står i FN-paktens Artikkel 2(1), og ikke gjør den jødiske staten til gjenstand for vilkårlig politisk begrunnet forskjellsbehandling, slik vi så i den betenkningen fra Den internasjonale domstolen som utenriksministeren støtter seg på.  Norge bør snarest foreta en forsvarlig gjennomgang og revisjon av sin Midtøsten- og FN-politikk slik at den kommer i overensstemmelse med hva folkeretten faktisk sier om disse ting.