Alle som ikke er betalt for å mene noe annet, vet at Jerusalem er jødenes øyensten. Jødene som etter 1900 års motstand mot okkupanter av alle slag endelig har frigjort sin gamle hovedstad, kommer aldri til å gi den fra seg igjen. På samme måte vil araberne aldri komme til å gi fra seg Mekka i en tenkt fredsforhandling med Iran. En ny deling med ”Berlin-mur” er mer sannsynlig i Oslo enn i Jerusalem. Bortsett fra noen få kyniske mennesker på ytterste venstrefløy i Israel som lever godt av norsk millionstøtte som Utenriksdepartementet bevilger til undergraving av det israelske demokratiet, finner man ikke jøder som er villige til å forhandle om Jerusalems tilhørighet til Israel.
Men uansett hva jødene gjør, ser det ut til at presset på dem likevel ikke tar slutt. År ut og år inn må jødene tåle angrep på sin identitet og eksistens. Gjennom hele sin valgperiode har USAs president Obama vært aktiv når det gjelder å skape et skisma mellom Israel og dets hovedallierte i vest. Kampen mot Israel og Jerusalem foregår mens hele resten av Midtøsten står i brann. En mer absurd situasjon for den jødiske staten er vanskelig å forestille seg. Israel orienterer seg derfor i økende grad mot alternative samarbeidsland som India og Kina.
På det mest kritiske tidspunkt, når Israel er konfrontert av terrorister både innad og utad, velger Europa og USA å legge mer press på Israel. De vet at landet ikke kan svekke sitt selvforsvar i en slik situasjon, og de vet at den voksende strømmen av europeiske og amerikanske jøder som søker tilflukt i Israel må ha et sted å bo. Derfor er boligbyggingen maksimal i de områdene hvor Oslo-avtalene tillater dette. Men selv da protesterer norske politikere. Hva er det utenriksminister Brende egentlig ønsker å oppnå, – vil han ha jødene tilbake til Auschwitz?
Presset fra vestlige politikere går ut på at Israel skal godkjenne opprettelsen av en potensiell terrorstat innenfor sine grenser med jødens hellige by som hovedstad. Normalt skulle man ha forventet at Vesten og USA ville stå sammen med Israel mot jihad-terror som er i ferd med å vinne krigen i Syria og Irak og som ikke har til hensikt å begrense seg til den islamske verden.
Istedenfor å ta seg av det jihadistiske barbariet, går europeiske land og USA sammen om å ramme Israel, og den kampen foregår på flere fronter. Boikott kampanjen mot jødiske produkter har fått mer oppmerksomhet i vestlige medier enn jentene som selges som slaver av ISIL-bødlene for en pakke sigaretter.
I denne antisemittiske medielarmen er det ingen som forteller at det som produseres i jødenes land Judea og Samaria utgjør mindre enn 1.46 % av Israels totale eksport til Europa og bare 0.46 % av Israels totale eksport til hele verden. Konklusjonen er derfor at hele boikott-aksjonen som støttes av lederskapet i EU, ikke har den økonomiske eller politiske begrunnelsen som europeiske politikere skjuler seg bak. Formålet med boikottiltakene er å skape en misstemning som knyttes til Israel. Sagt i klartekst: Når EU-lederne og Norges utenriksminister kommer med bombastisk kritikk og kostbare tiltak mot et helt marginalt fenomen, er formålet identisk lik resultatet, – nemlig å fyre opp under antisemittismen. Det hjelper ikke å forsøke å pynte på ugjerningen ved å snakke om ”okkupasjon” og ”ulovlige bosettinger.” Utenriksminister Brende har, i likhet med sine forgjengere, aldri dokumentert en eneste ulovlighet begått av den jødiske staten. Alt dreier seg om å skape uvilje mot den.
Som en del av denne internasjonale pogromen mot det jødiske folks hjemland, har amerikanske myndigheter valgt å slette Jerusalem fra Israels kart. USAs høyesterett har etter mange års strid besluttet at amerikanske borgere som er født i Jerusalem ikke får oppgi Israel som fødested i passet. Dermed har president Obama i praksis blokkert sin egen mulighet for å levere konstruktive bidrag til fredsprosessen. Han vet nemlig at det aldri mer kommer til å bli noen delelinje gjennom byen. Obama kan med sin politikk bare skade USAs egne interesser.
Det finnes heller ingen mulighet for å få gravet frem igjen FNs gamle delingsplan fra 1947 som syslet med ideen om å beholde Jerusalem som et separat internasjonalt område. Israel var i sin tid ikke negativ til FNs oppfordring i Resolusjon 194 om å tillate tilbakevending av palestinske flyktninger som ønsket å leve i fred med sine naboer. Mange vendte tilbake og ble gode og fredelige innbyggere i Israel, men flertallet ble villedet av arabisk propaganda og lever ennå som flyktninger i stor nød. Det finnes ingen mulighet for at Israel skal betale kostnadene ved de menneskelige tragediene som ble skapt av kyniske politikere fra arabiske og vestlige land. Det ansvaret må disse landene selv bære.
Statsminister David Ben-Gurion erklærte i Knesset den 13. desember 1949 at Jerusalem igjen er hovedstaden i Israel. Det finne ingen annen myndighet som har fullmakt til å endre Jerusalems status. Israel holdning til Jerusalem har ikke forandret seg på tusener av år og er godt oppsummert i salme 137: 5: «Glemmer jeg deg, Jerusalem, da glemme meg min høyre hånd.»
Det gjenstår for Vesten å forstå alvoret i den betydning Jerusalem har for det jødiske folk. Den er for øvrig også oppsummert i den samme boken som David Ben Gurion holdt i sin hånd da den amerikanske utenriksminister, George Marshall, prøvde å presse ham til å avstå fra å erklære Israels selvstendighet:
«Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring;…Og det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en stein å løfte på for alle folkene; alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.» (Sakarias 12,2:3 )
