Pogromen mot den jødiske befolkningen i Hebron den 24. august 1929 markerte en innledning på en blodig krig mot jødene som på mange vis pågår ennå. Gjennom 1930-tallet utviklet konflikten seg til et arabisk opprør mot de britiske myndighetene og landets jødiske innbyggere som krevde mange tusen menneskeliv, – de fleste ofrene var arabere. Denne formen for politisk opprør ble tilskyndet og ledet av Palestina-arabernes daværende «stormufti» Amin al-Husseini som senere sluttet seg til Hitlers regime og deltok under krigen som pådriver for Holocaust.
Av en lokal befolkning på omkring 700 jøder ble 67 drept i denne pogromen. Hebron, Patriarkenes by, var under kong David jødenes hovedstad, og byen hadde jødisk befolkning uavbrutt frem til 1929. I denne byen står fremdeles det eneste intakte bygget fra kong Herodes sin tid. Det er bygget over patriarkenes gravsted, Machpela-hulen. som ble kjøpt og betalt av Abraham med 400 shekel sølv, og aldri senere solgt til noen. Her ble Abraham, Isak og Jakob sammen med Sara, Rebekka og Lea begravet. Hebron har derfor alltid vært et hellig sted for jøder.
Etter frigjøringen av Judea i 1967, har byen igjen fått en liten jødisk befolkning på omkring 700 som lever blant om lag 250.000 arabere. Det politiske oppvigleriet blant Palestina-araberne som har pågått etter at Oslo-avtalene brakte PLO til landet, pågår fremdeles og gjør at den jødiske minoriteten i byen igjen er en utsatt gruppe som må beskyttes. På mange måter satte Oslo-avtalene og det medfølgende PLO-regimet situasjonen tilbake slik den var på 1930-tallet, med en stadig oppblussing av konflikter som ble skapt gjennom politisk agitasjon, ofte oppmuntret gjennom pengegaver fra Europa og Norge.
I mange år var byen tilholdssted for en norskledet sivil observatørgruppe, TIPH, som hadde til oppgave å observere og rapportere om forholdet mellom den jødiske og den arabiske folkegruppen. Arrangementet ble sagt opp av israelske myndigheter tidligere i år etter at det var klart at disse observatørene ikke greide å forholde seg nøytrale til partene. De viste seg å være mer til skade enn til gagn i fredsarbeidet.
Når innbyggerne i Hebron ikke utsettes for politisk innblanding med oppvigleri og propaganda, viser det seg at forholdet mellom arabere og jøder i byen utvikler seg svært positivt. Det jødiske nærværet her, som i resten av Judea og Samaria, er ikke et problem for fredsarbeidet, snarere tvert imot. Jøder og arabere viser seg å komme overens straks de ikke lenger utsettes for politisk påvirkning og press utenfra. Her burde norske politikere ha noe å lære. Spesielt burde de lære å forstå at etnisk rensing av jøder fra deres eldgamle kjerneområder i Judea og Samaria ikke er en oppskrift på fred.
Minnet om massakren i Hebron for 90 år siden faller i år også sammen med minnet om en grusom flyulykke som skjedde i Norge for 70 år siden. Da mistet 27 jødiske barn fra Tunis livet sammen med mannskapet på flyet. Ett av barna, Isaak Allal, overlevde. Barna var flyktninger fra pogromene som herjet over hele den arabiske og islamske verden. De skulle få en hvilepause i Norge på veien til sitt nye hjemland, Israel.
Der er en forbindelse mellom disse to tragediene. Når jødene i hele Midtøsten og Nord-Afrika, i likhet med den jødiske minoriteten i Hebron måtte flykte for sine liv, var det av samme grunn som få år tidligere da den største massakren rammet jødene i Europa. Deres liv og eksistens ble truet av den samme antisemittiske overtro og derfor det samme hatet som i 1929 skyllet over jødene i Hebron.
Vi ser med optimisme på den muligheten som fremtiden kan bringe for å gjenskape fredelig forhold mellom jøder og arabere i Israel. En forutsetning vil være at man fra europeisk og norsk side avslutter den nåværende politikken med å holde den politiske spenningen i området ved like gjennom støtte til alle slags politisk ensidige frivillige organisasjoner og finansiering av anti-israelsk virksomhet og politisk undergraving. La partene i konflikten finne ut av dette på egen hånd uten innblanding fra mennesker som mangler forståelse for Midtøstens kulturer.
