Fortiden innhenter EU i Midtøsten

 

Oslo-avtalenes havari skjedde i tett samarbeid mellom de palestinske selvstyremyndighetene og den sentrale politiske ledelsen i EU.  Alternativet – den arabiske fredsplanen – ble fremsatt av den saudi-arabiske kronprins Abdullah i 2002 for å avlede oppmerksomhet fra debatten om sin medvirkning i angrepet på USA 11. september året før.  Planens sentrale innhold ble imidlertid først vedtatt av FNs Sikkerhetsråd den 23. desember 2016 i Resolusjon 2334 hvor det sentrale kravet er opprettelse av en palestinsk stat innenfor våpenhvilelinjene fra 1949 med Øst-Jerusalem som palestinsk hovedstad.

Realiteten i denne politiske u-svingen fra europeisk side er at Israel skal erklære kapitulasjon i Seksdagerskrigen og trekke seg tilbake til det som tidligere utenriksminister Abba Eban kalte «Auschwitz-grensene.»  «Fredsplanen» innbefatter krav om fullstendig tilbaketrekking av alle israelske bosettinger i Judea og Samaria.  Med dusinvis av tungt bevæpnede og europeisk-finansierte terrororganisasjoner og militsgrupper konsentrert midt i landet og med alle israelske viktige befolkningssentra innenfor rekkevidde av deres artilleri, vil Israel være tilbake til Selvstendighetskrigens situasjon.

Dette er ikke en hemmelig «konspirasjonsteori» som israelerne har laget for å rettferdiggjøre «okkupasjon av palestinske territorier.»  Det er offisiell EU-politikk som EU selv ikke legger skjul på.  Blant tiltakene EU har iverksatt for å undergrave Oslo-avtalene og hindre videre gjennomføring av dem, er en tungt finansiert plan for å utslette den omforente forvaltningsordningen for Judea og Samaria som ble avtalt i stor detalj i Oslo 2-avtalen hvor territoriene midlertidig ble inndelt i Områdene A, B og C i påvente av frie forhandlinger mellom partene om en endelig fredsavtale og bl.a. endelig grensedragning mellom partenes selvstyreområder.  Oslo-avtalene dreide seg om lokalt selvstyre og ikke om palestinsk statsdannelse.

Men fortiden har innhentet EU.  Til tross for at EU var medlem av den såkalte «Kvartetten» som sammen med USA, FN og Russland skulle bidra til å sikre gjennomføringen av Oslo-prosessen, og som sammen med Norge, USA, Russland og Egypt skrev på Oslo 2-avtalen som vitne for å sikre gjennomføringen, overholdt ikke EU sine forpliktelser, og bevirket politisk at også Norge sviktet den folkerettslige forpliktelsen landet høytidelig hadde påtatt seg i 1995.

EU kom ikke utenom at EEC i 1980 hadde inngått en avtale med PLO om å utstede en erklæring hvor EEC krever at Israels skal «… avslutte den territoriale okkupasjonen som det har opprettholdt siden konflikten i 1967, slik det har skjedd i en del av Sinai.  De er dypt overbevist om at de israelske bosettingene utgjør et alvorlig hinder for fredsprosessen i Midtøsten. …»  Denne erklæringen, blant annet, var en pris EEC måtte betale for å få slutt på arabiske terrorangrep og flykapringer i Europa og for å bringe til opphør den olje-embargoen arabiske land hadde vedtatt etter tapet i Yom Kippur-krigen i 1973.

Dette er den bakenforliggende forklaringen på at EU, med tilslutning fra Norge, på 2000-tallet forkastet fredsprosessen basert på Oslo-avtalene og inngikk et samarbeid med de palestinske selvstyremyndighetene bak kulissene hvor de i hemmelighet ga store bevilgninger til uregulert arabisk byggevirksomhet i Område C, som de i Oslo-avtalene hadde erklært skulle ligge under eksklusiv israelsk forvaltning i påvente av fredsforhandlinger.

I fjor ble opplysninger om dette renkespillet offentliggjort av israelske myndigheter sammen med informasjon om at europeiske land og Norge understøtter en terrororganisasjon i området ved å kanalisere bistandsmidler gjennom denne organisasjonens filialer av «humanitære frivillige organisasjoner.»  Av politiske grunner kan disse landene ikke vedkjenne seg dette.

Hverken EU eller Norge har gitt opp den politiske krigen mot Israel.  Nylig var Norges utenriksminister på offisielt besøk i Rāmallāh og ytret ønske, sammen med sin britiske og irske kollega om å besøke arabiske bosettinger i det israelsk-kontrollerte Område C.  Det falt ikke israelerne vanskelig å lukte lunta ettersom det europeiske oppvigleriet blant lokale arabere har pågått i mange år med særskilt sterk medvirkning fra EUs lokale representant, Sven Kühn von Burgsdorff, som aldri har lagt skjul på sine anti-israelske holdninger.  Han har i årenes løp bidratt sterkt til å skape lokale konflikter i Område C og andre steder sammen med sine europeiske, inkludert norske kolleger.  Hensikten er å tvinge igjennom den politikken som er nedfelt i Resolusjon 2334 og som kan innebære en eksistensiell risiko for Israel.

Vi forstår hvorfor utenriksminister Huitfeldt unnlot å lage medieoppstyr om sitt mislykkede forsøk på å forsterke konfliktene i Midtøsten.  Vi forstår også hvorfor israelske myndigheter nektet henne å reise til palestinsk-arabiske bosettinger for senere å kunne skape kvalm i norske medier.  Både Sveriges og EUs utenriksministre har vært erklært uønsket i Israel på grunn av slik atferd.  Det er et dårlig selskap å havne i.

Støtt SMA

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644