La oss konstatere det med det samme: Når politiske ledere i Europa beklager seg over problemer i Israel, er det ikke i Israel problemene ligger, – det er i Europa, og de skyldes i hovedsak et inkompetent europeisk lederskap. Gjennom århundrer har vi erfart at hver gang europeiske myndigheter på grunn av dårlig lederskap har skapt problemer for sine folks velferd og økonomi, begynner de regelmessig å fokusere på jødene, – og rette anklager og trusler mot Israel som i dag har overtatt plassen til europeernes ”Ewige Jude,” i deres politiske redselskabinett.
I Europas nære nabolag er landskapet preget av militære konflikter, krig, terror og tiltakende islamsk jihad som allerede har lagt store deler av Midtøsten i ruiner. I Nigeria henrettes kristne helt vilkårlig av Boko Haram, og ISIL halshogger europeere foran åpent kamera. Helt alminnelige Palestina-arabere dolker uskyldige jøder med kniv nesten daglig. Urbefolkninger i Midtøsten er i ferd med å bli utryddet samtidig som tusener på tusener av trygdede europeiske muslimer på reiser til Syria for å delta i islamsk jihad under ISILs sorte flagg.
Et blodbad av islamsk terror rammer store deler av verden og brer seg raskt til nye land i Europa. Nylig så vi et terrorangrep i Tsjetsjenia, som lenge har vært et relativt rolig område. Dette skjer samtidig med at det demonstreres i Europas gater mot staten Israel. Disse demonstrasjonene avslører hvordan en voksende bølge av antisemittisme brukes til å avlede oppmerksomhet fra svært alvorlige økonomiske og politiske problemer som faktisk truer Europa. I Frankrike skjer det alvorlige antisemittiske angrep utført av muslimer nærmest daglig uten at det får særlig omtale i mediene. De om lag 50.000 muslimene som demonstrerte i Londons gater sa rett ut hva de ønsker å gjøre med jødene. Det samme skjedde i Amsterdam hvor en bølge av demonstranter viftet med sorte ISIL-flagg og ropte ”død over jødene!»
I Norge benyttet de samme kreftene anledningen mens hele folket var opptatt med å synge salmer i Trondheim til å vende ryggen mot kirken og samles til antisemittisk feststund i moskéen. Et talende bilde på denne galskapen er at foruten hele den ytterliggående kommunistiske og sosialistiske venstresiden, marsjerte representanter for den norske statskirken sammen med arabiske islamister til moskéen i Trondheim under plakater som viste Israel slettet fra kartet. Det er i stor grad dette uhellige fellesskapet mellom kirke, moské og landets kommunister, venstresosialister og islamister med god støtte i mediene som driver frem de antisemittiske holdningene som Holocaust-senteret påviste i Norge for to år siden. I sum utgjør disse kreftene grunnstammen i den norske venstrefascismen. For jødene i Norge er skriften på veggen lett å tyde. Mange velger nå å flytte til Israel, og slik byttes høyproduktive arbeidstakere langsomt ut med sosialklienter.
En aggressiv jødeutdrivelse fra Europa vil være fullført innen få år akkompagnert av en enorm medie- og gatestøy av anti-israelsk propaganda og desinformasjon. Våre politikere forstår ikke eller tør ikke se alvoret i at deres handlekraft er lammet. I stedet henfaller de til den lettvinte tradisjonen med å legge skylden på jødene og anklager Israel for å være årsaken til at alt går galt i denne verden.
Den gryende praksisen med å bruke tid og krefter på å ”anerkjenne Palestina som selvstendig stat” er nok et eksempel på denne atferden. Som en farsott har dette politiske stuntet spredd seg gjennom vestlige land. De vet alle at disse resolusjonene om anerkjennelse av ”Palestina” ikke er verd det papiret de er skrevet på, men det har ingen betydning for dem. De vet at om disse vedtakene i vestlige land skulle ha noen betydning, så er det å gjøre enhver fredsprosess i Midtøsten vanskeligere og freden mindre sannsynlig. Hensikten er ikke å skape en fredelig palestinsk stat. Hensikten er å vende oppmerksomheten bort fra deres egne problemer ved å fokusere på Israel som de kaller ”en trussel mot verdensfreden.” Til dette får de aktiv støtte fra offentlig finansierte organisasjoner som har en anti-israelsk agenda.
I tillegg arbeider politiske aktivister i en vrimmel av ”bistandsorganisasjoner” med politiske prosjekter som ingenting har med bistand og fred å gjøre, men som utelukkende har som konsekvens å forsterke og forlenge konflikt og menneskelige lidelser. Denne såkalte ”fredsindustrien” vegeterer på milliardbevilgninger fra vestlige land, inkludert Norge og har liten interesse av at konfliktene, og dermed bevilgningene, opphører.
Endelig følger offentlig finansierte medier opp med opplæringsprogrammer i antisemittisk løgn og propaganda. Et støtende eksempel på dette er NRKs formidling av palestinsk hatpropaganda til barn, slik det fremkom i programposten Supernytt på NRK 3 den 2. desember i år. Dette er et program med ” Nyheter for barn mellom 8 og 12 år,” og utnyttes kynisk til antisemittisk agitasjon overfor denne aldersgruppen i Norge.
Dette er hva vi serveres i en situasjon hvor Europas økonomi og sosiale liv er i ferd med å svekkes som følge av ren uforstand og vanskjøtsel. Mens det økonomiske liv i Europa trygler om muligheter for vekst og utvikling, velger Vestens politikere å ekskludere den russiske føderasjon som har det største potensial for vekst, fra alt økonomisk samarbeid, samtidig som man inviterer enda et konkursrammet øst-europeisk land til å slutte seg til Vest-Europa. Det kommer ikke til å fungere bra for Europa å skyve Russland over i et omfattende samarbeid med Kina, og fred skaper det ikke, verken i eller utenfor Europas grenser.
I Israel stiller man seg i økende grad skeptisk til samarbeidet med et Europa som ikke viser evne og vilje til å beskytte sine jødiske innbyggere. Israel konsentrerer seg heller om land og regioner som har et mindre dogmatisk og uvennlig forhold til den jødiske staten enn det vi ser eksempel på i EU. I Israel spør man seg om Europa vil kunne overleve.
