Krigen mot jødene har pågått i årtusener. Som oftest har europeere stått bak, men i dag dominerer arabere den fronten, – støttet og finansiert fra Europa og væpnet fra Iran. Vi må ikke miste hverken den historiske sammenhengen eller vår samtids medvirkning av syne mens krigsalarmen buldrer i våre medier. Vi har med vår bistand vært med på oppladningen til denne konflikten og mediene holder den varm.
NRK har forutsigbart funnet frem Sidsel Wold, Hilde Henriksen Waage, Marte Heia-Engdahl, Hanne Eggen Røislien og Line Khatib. Da vet vi hvilken beskjed det norske folk får om Israels forsvar mot terror. De skjelner ikke mellom terror og forsvar mot terror. For dem er den enes terror bare et svar på den annens.
En stats militære forsvar mot terrorister kan ikke sammenliknes med militært forsvar mot militært angrep fra en annen stat. Det siste er regulert i det vi kaller «Krigens lover» som for landkrigens vedkommende kort fortalt omfatter Overenskomsten om landkrigens lover og sedvaner og dens protokoller og Genève-konvensjonene av 1949. Fordi folkeretten i hovedsak regulerer forhold mellom stater, har vi ikke et tilsvarende internasjonalt lovverk som regulerer staters bekjempelse av terror eller krigshandlinger begått av individer eller ikkestatlige organisasjoner.
Men vi er ikke uten rettslige holdepunkter. De fleste land har lovfestede bestemmelser om ulovlig stridende eller såkalte «franktirører.» De er «stridende som pågripes uten godkjent synlig uniformering eller med skjulte våpen i likhet med en terrorist eller spion, regnes som franktirør og er dermed ikke en krigsfange ut ifra Genèvekonvensjonenes definisjon og er dermed heller ikke beskyttet av de avtalte krigskonvensjonene.» De kan derfor ved pågripelse og tilfangetakelse bli stilt for standrett og henrettes der og da. Norge avskaffet standretten i 1979.
Det viktigste prinsippet er derfor at terrorister ikke nyter den rettsbeskyttelse som folkeretten gir regulære soldater i krig. Den politiske debatten om deres menneskerettigheter skjøt fart etter 11. september 2001, men har ingen særskilt folkerettslig forankring. Hovedregelen er at de kan og bør elimineres, noe vi har sett en lang rekke eksempler på, for eksempel i krigen mot ISIL og andre terrorgrupperinger hvor disse skånselsløst elimineres med eller uten levende skjold.
I den mediekrigen som pågår mot Israel, parallelt med terrorkrigen fra Hamas og andre terrorgrupper, fremstilles ofte Israels forsvarskamp som likestilt med terrorangrepene. Man viser til de mange sivile ofrene i krigen og krever at forsvaret må skje «proporsjonalt» for å skåne uskyldige sivile for tap. Sivile ikke-stridende mennesker lider tap i alle kriger, og den pågående krigen i Gaza er ikke engang det verste eksempel på sivile tap, selv om det antakelig er det verste eksempel på at en terrororganisasjon omgir seg med levende skjold i form av kvinner og barn, noe vi ikke har sett maken til siden ISIL ble fordrevet fra Irak og Syria for noen år siden.
Begrepet «proporsjonalitet» som inngår i Genève-konvensjonenes forbud mot «vilkårlige angrep,» er imidlertid i denne sammenheng ikke så enkelt å anvende som politikere og medier vil ha det til. Begrepet har ingen klar definisjon i folkeretten. I en kampsituasjon kan det ikke engang brukes som en tommelfingerregel. I Artikkel 51 i Tilleggsprotokollen til Genève-konvensjonene som omhandler beskyttelse av sivile i krig, er doktrinen om proporsjonalitet definert som et forbud mot vilkårlig angrep på denne måten: «… et angrep som må antas å forårsake tilfeldige tap av sivilpersoners liv, skade på sivilperson, skade på sivile gjenstander, eller en kombinasjon av slike følger som ville være for omfattende i relasjon til den forventede konkrete og direkte militære fordel.» Her må det imidlertid tilføyes at dette er et regelverk som gjelder strid mellom regulære militære styrker tilhørende stater.
Det er regelverk som det israelske forsvaret likevel har vært berømmet for å følge. Det finnes imidlertid ikke eksempel på at Hamas følger hverken landkrigens lover eller internasjonal humanitærrett. Det erklærte målet for Hamas er å utslette både Israel og landets jødiske befolkning. Som terrorister har de som kjemper for Hamas derfor intet krav på å bli behandlet i henhold til disse lovene. Av den grunn gjelder heller ikke de humanitære bestemmelsene i Genève-konvensjonene for Hamas-terrorister.
Dessverre gjelder dette uansett hvor mange sivile levende skjold de omgir seg med og som de kynisk ofrer. Det er derfor meningsløst å skulle kreve noen form for «proporsjonalitet» i striden mot slike mennesker. Det er dette som er Gaza-befolkningens tragedie: Det er deres egne valgte ledere som har tatt fra dem friheten, menneskeverdet og levebrødet og plassert dem foran seg som skyteskive i en grotesk og meningsløs krig mot den israelske sivilbefolkningen. Doktrinen om «proporsjonalitet» beskytter dem ikke uansett hva norske journalister, akademikere og politikere tror og påstår.
Disse begår selv en stor urett når de anklager Israel for å utføre terrorhandlinger når landet forsvarer seg mot terror. Det er en ulykke for Norge at den ansvarlige ledelsen i NRK ikke har forstått dette eller av politiske grunner ikke bryr seg om menneskelige lidelser når de bare kan konstruere en anklage mot Israel som det norske folk er tvunget til å betale dem millionlønn for.
