Shabbat shalom alle sammen.
Gang på gang har vi i SMA stilt oss undrende til avisen Dagens behov for å være ”mikrofonstativ” for propagandasendingene til NTB, uten at vi kan observere noen form for korrigerende kritisk journalistikk fra Dagens side.
Dagens trofasthet overfor en så åpent anti-israelsk og i praksis antisemittisk fungerende informasjonskanal som NTB er en forholdsvis ny vri som dukket opp i avisen sammen med redaktør Selbekk. Nettopp han, som i full offentlighet ble tvunget på kne for å be islam om unnskyldning for at han våget å benytte seg av ytringsfriheten, noe som er blasfemisk ut fra islams lære, burde hatt bedre forstand og større mot.
I tillegg til islamistenes terror med våpen og eksplosiver, er vi også utsatt for verbale terrorangrep, og folks reaksjon på slike angrep kan i noen tilfeller være forbausende like: Vi ser stadig eksempler på at Stockholm-syndromet er i virksomhet. Enkelte mennesker som utsettes for terror ender opp med å ta terroristenes parti i et infantilt forsøk på å beskytte seg selv. Vi ser stadig nye eksempler på slik irrasjonell atferd, og det er to områder som peker seg ut: Når enkeltpersoner blir mål for terroriserende kritikk fra islamister, og når folk på en helt analog måte utsettes for kritikk fra ideologiske ”kommisarer” langt ute på den politiske venstresiden.
I likhet med islamismen er venstreekstremismen (som er den eneggede tvillingbroren til høyreekstremismen) et våpen mot det frie ord. Slik opplevde vi det nylig fra Dagsavisens Midtøsten-korrespondent, Roger Hercz, som ble offentlig refset av Norsk Folkehjelps ideologisk korrekte ”kommisar,” Siri Thowsen, i et innlegg i Dagsavisens forum, Nye meninger, der hun mente at det måtte være vanskelig for ham å være objektiv i forhold til ting som skjer i Midtøsten ettersom han er jøde.
I stedet for å benytte anledningen som fri journalist til å vise parallellen mellom seg selv og Dreyfuss, og mellom islamister og venstreradikalere, valgte Hercz heller å tute med Norsk Folkehjelp i en klassisk nedsettende omtale av jødenes hjemland i et innlegg i den samme avisen, – et innlegg som er preget av akkurat slike usanne påstander vi er vant til å høre fra Norsk Folkehjelp. Dersom Hercz hadde vært mer opptatt av å formidle sann informasjon enn å tilpasse seg sin ideologiske storesøster, kunne han lett ha funnet stoff hos noen som holder seg til fakta, om han bare ikke hadde latt panikken råde.
Men slik er det ikke med Hercz, og heller ikke med Selbekk som begge er raske med å gi etter: Deres reaksjon vitner om at terror er en effektiv styringsmetode når folk tror det står makt bak den.
Vi ønsker dere en velsignet helg.
Fra oss i SMA-redaksjonen
*******
Bondevik og den andre intifada
Forleden ble Kjell Magne Bondevik intervjuet av nettavisen The Times of Israel om hvorvidt Norge ville slutte seg til en EU-inspirert boikott av jødiske varer. Bondevik forsikret israelerne om at noe slikt er høyst uaktuelt, noe som vi i SMA slutter oss helt og holdent til. Det finnes ingen grunn til å tro at noen i den norske regjeringen eller boikottbevegelsen, så mektig som den er, har tenkt å avholde seg fra bruk hverken av PC, mobiltelefon, fly eller medisiner kun fordi de helt eller delvis har komponenter som er oppfunnet, utviklet eller produsert i Israel og som Israel tjener gode penger på at vi bruker i dagliglivet. Vi kan ikke tenke oss at vår ”kunnskapsminister,” Kristin Halvorsen, boikottbevegelsens ”femme fatale,” ville instruere sitt departement om å boikotte all den jødiske teknologi som hun selv, hennes departement og hele skoleetaten drar nytte av, for å sette boikott-propagandaen ut i livet.
Spørsmålet blir da hvorfor boikottbevegelsen investerer store ressurser i en propaganda som de selv ikke har til hensikt å leve opp til? Hvis de i virkeligheten ikke vil boikotte israelske varer, hva er da hensikten med alt styret med oppfordring til boikott, annet enn å skape uvilje, negative holdninger og fiendtlighet mot jødene og deres hjemland, noe som igjen gir seg utslag i målbar økt antisemittisme blant folk i Norge? Er det ikke på virkningen politikken skal bedømmes?
Vår tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik som gjerne fremstiller seg som venn av jødene og Israel, ga et høyprofilert intervju i en israelsk avis hvor han «glemte» å ta med helt essensiell informasjon til sine lesere om sin egen aktive rolle i konflikten om den jødiske staten. Da den andre intifadaen brøt ut i 2001, henvendte anti-israelske palestinere seg til Kirkenes Verdensråd, KV, med oppfordring om å bistå dem i intifadaen. KV svarte positivt, og opprettet bl.a. et eget program, EAPPI, som i dag ledes av en komité som har Kjell Magne Bondevik som formann. Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Norges Kristne Råd og KFUK-KFUM Global står også bak intifadaprogrammet i Norge som Kirkens Nødhjelp fremdeles finansieres av for å utføre. Denne forlengelsen av intifadaen mot Israel som KV og den norske statskirken opprettholder, er en del av Bondeviks internasjonale profil som han unnlater å gjøre israelske lesere oppmerksomme på.
Den anti-israelske kampanjen som har vært en hjørnestein i Kirkenes Verdensråds arbeid gjennom mange år, har fått et mye skarpere uttrykk etter 2009 da den norske presten Olav Fykse Tveit overtok som generalsekretær og han inviterte Kjell Magne Bondevik som sin internasjonale medarbeider. I dag er denne del av virksomheten blitt så pinlig for kristne organisasjoner i Norge at enkelte av dem har gått til det drastiske skritt offentlig å påtale KVs engasjement i konflikten mellom Israel og palestinerne som kvalifisert vranglære.
SMA har påtalt denne skadelige virksomheten fra KVs ledelse i mange år. Vi regner med at både Fykse Tveit og Bondevik forstår den enkle sammenheng at jo mer de støtter sine palestinske venners intifada mot Israel, desto mindre blir enhver mulighet for en fredelig løsning av konflikten. Frivillige organisasjoner som motarbeider freden på denne måten finansieres i dag med milliardbeløp fra regjeringer og myndigheter som har en egeninteresse av å holde konflikten gående. Disse organisasjonene, inkludert Bondeviks egen, sysselsetter til sammen titusener som for sitt levebrød er avhengige av at konflikten opprettholdes.
Det er derfor en hake ved Bondeviks tro på at han er en venn av Israel, eller slik som han selv sier det i intervjuet med Times of Israel: «Jeg har alltid sett på meg selv som en venn av Israel, men på den annen side kan du også være venn med palestinerne.”
For oss jøder har det aldri vært snakk om «på den annen side,» men alltid om «på samme tid.» Vi har alltid elsket Palestina-araberne, men vi har samtidig nektet å gi fra oss vårt jødiske hjem, noe som Bondevik og hans venner i KV aktivt arbeider for å få til. Vi anser ikke, slik Kirkenes Verdensråd hevder, at Jordans okkupasjon av Judea, Samaria og Øst-Jerusalem skjedde i pakt med folkeretten, og vi mener bestemt at den etniske rensingen og drapene på jøder fra de jordansk-okkuperte områdene var klare brudd på internasjonal humanitærrett, som Bondeviks organisasjon hevder å forsvare.
Helt uavhengig av hva Bondevik selv mener han står for, gjenstår det som et realpolitisk faktum at om den politikken han og hans venner i Kirkenes Verdensråd fører noen gang skulle bli satt ut i livet, ville den jødiske staten Israel bli dens første offer. Om dette kan vi gjenta et gammelt jødisk ordtak: «Med slike venner trenger man ingen fiender.»
Vi kan bare slutte oss til konklusjonen fra Ordet og Israel om den antijødiske vranglæren til KV:
«Enhver ærlig og objektiv leser av Bibelen bør avvise denne antijødiske vranglære. KV samt flere kristne teologer inkludert, peker i vår tid fingre på staten Israel, som en skurk som truer verdensfreden. Israel er derimot det eneste demokrati og den minst plagsomme staten i denne regionen, så disse påstander fra KV er per definisjon antisemittiske og fornærmende mot den jødiske stat.»
Amen!
