Årene 2023 – 24 i jødenes historie var blant de mest utfordrende etter Holocaust.  Først kom massakren på om lag 1200 jøder i oktober, utført av Hamas’ jihadister som på en brutal måte i noen tilfeller overgikk hva nazistene hadde gjort mot jøder på europeisk jord.  Man kan lure på om det er islamistene eller nazistene som er de verste.

Sympatien for jødene i Vesten varte bare en kort stund.  Krokodilletårene ble snart byttet ut med en tsunami av jødehat som gjennomsyret store deler av den vestlige verden, fremmet av politikere, medier som fortier sannheten med overlegg, såkalte «humanitære organisasjoner» som Amnesty International og flere; biskoper, forfattere og advokater, venstrefascister og deres islamistvenner, og verdens antisemittiske høyborg, FN, som pepret jødene med den ene resolusjonen etter den andre, mens Hamas ble forskånet for enhver kritikk.

Hos oss i Norge må vi kanskje kåre utenriksminister Espen Barth Eide som Hamas’ mest trofaste tilhenger for året 2024.  Han ble den første norske utenriksministeren som Israel erklærte for persona non grata.  Han kommer til å bli husket for sitt personlige korstog mot Israel og for sin pinlige mangel på kunnskap om folkerett.

Jødehat-tsunamien dukket opp på flere fronter både lokalt og internasjonalt og styrket terrororganisasjonenes iver når de nå en gang for alle skulle ta knekken på Israel.  Den daglige propagandaen her hjemme bidro selvsagt til økt jødehat og mer frykt blant norske jøder, men den bidro også til mer vind i seilene for Hamas og andre terrororganisasjoner som visste at de kunne stole på Norges politikere og deres betalte medier: Uansett hvor bestialske angrep jødene ble utsatt for, kom sannheten til å bli snudd på hodet her til lands.  Ikke nok med det, Europa og Norge formidler milliarder av skattedollar til støtte for terroren mot jødene, direkte via eksempelvis FNs terrormetastase UNRWA, og indirekte via såkalte «humanitære organisasjoner» eksempelvis som Røde Kors.

Men også det øremerkede norske «NAV-systemet» som er skreddersydd for å støtte norske medier og å holde dem kunstig i live.  Aviser og NRK må anses som en del av nasjonalkampanjen mot Israel.  Å være «NAV-journalist» eller «NAV-redaktør» i Norge sikrer en lukrativ lønn rett fra felleskassen.  Denne form for avhengighet i felleskassen vår, har sikret Norges politikere verdens kanskje mest trofaste medier.  Alle synger i samme kor.  Ingen avvik å spore!

Kampen mot Israel støttes også over statsbudsjettet med bevilgninger til ulike såkalte «humanitære organisasjoner».  Boikottbevegelsen har infiltrert statens nervesystem.  Til og med Finansdepartementet meldte seg inn i boikottbevegelsen og begynte å kartlegge ulike jødevennlige organisasjoner i Norge for å frata dem rettigheter andre, de som ikke støtter jødene, får.  Og det er ikke alt: også næringslivet er under Espen Barth Eides anti-israelske lupe og skal presses til ikke å handle med jøder som bor i jødenes kjerneland Judea og Samaria.  Kort sagt Norge har fått tent på sin egen ildring («ring of fire»), som skal bidra til å kvele den jødiske staten fra alle mulige kanter sammen med den iranske.

Resultatet av jødehatsunamien var ikke bare selve angrepet på vestlige jøder som har lange røtter i området, minst tilbake til den tiden da deres forfedre måtte rømme fra den spanske inkvisisjonen av 1478.  Ironisk nok bidro jødehatsunamien nemlig til at jøder både i Europa og USA begynte å vende tilbake til Israel til tross for krigen, og Israel forbereder seg nå på at et stort antall jøder fra Vesten de nærmeste årene vil komme tilbake til sine forfedres land.  Dette kommer også selvsagt til å styrke Israels eksistensgrunnlag og ødelegge jødehaternes drøm om å utrydde Israel.

Det fins et jødisk ordtak som sier at hundene bjeffer, men konvoien kjører videre uanfektet.  Israels kamp og seier på syv fronter, tross massakren, tross hundenes høylytte bjeff, enten de høres i NRK eller i FNs hovedkvarter, kan ikke beskrives som noe annet enn et stort mirakel.  Hamas ligger nå med brukket rygg, Hezbollah med sine over 100.000 terrorister har blitt pulverisert, og PLO som daglig kjemper mot angrep fra islamsk jihad er i ferd med å forsvinne.  Det er derfor direkte pinlig å lytte til NRKs propaganda og til Barth Eides dårlige argumenter.

Det som står igjen, tross antisemittenes støy, enten den kommer fra Tyrkia, Iran eller Norge, er et praktfullt IDF som vinner kamp etter kamp, på front etter front, noe ingen trodde var mulig.  De spektakulære og målrettede angrepene på terrorister med personsøker og walkietalkie i hendene til flere tusen Hezbollah- terrorister, skapte frykt hos hver terrorist uansett hvor han befant seg.  Israels prestasjon i denne forsvarskrigen, tross pogromen, tross jødehatsunamien, har muligens overgått den formidable seieren landet vant i den tilsvarende krigen i 1967.

Israels fiender i Midtøsten har nå forstått det deres vestlige medløpere ennå ikke har innsett, at Midtøsten av 2025 ikke blir den samme som Midtøsten av 2024.  Israel er i dag de facto den mektigste nasjonen i området, og det er Israel som kommer til å bestemme hvor skapet skal stå, ikke terroristene, ikke jødehatere, ikke FN, og ikke nærsynte politikere som ikke vet sin egen befolknings beste.  Ei heller ayatollaenes Iran med sine 92 millioner innbyggere som hungrer både etter brød og frihet.  Ei heller NATO-sultanen Erdoğan, ikke jihadistene som nylig overtok Syria og bedriver slakt av shiamuslimer, kurdere og kristne uten at det vekker Vestens selektive moral.  Selvsagt ikke en horde innkjøpte Houthi-krigene som Iran aktiverer på sikker avstand, om lag 2000 km fra Israel.  Og selvsagt heller ikke det av KGB oppfunnede «palestinske folket» som aldri i historien har eksistert.  De som ikke klarer å ta dette inn over seg, det er de som kommer til å forsvinne fra historiebøkene, ikke jødene, ikke Israel.

Dessverre kommer nok noen til å fortsette med det narkotiske stoffet de er blitt avhengige av, nemlig antisemittismen og drømmen om å utrydde Israel fra verdenskartet.  Besettelsen av Israel og motstanden mot Israels eksistens som jødisk stat er ikke noe annet enn irrasjonell antisemittisme.  Araberne må lære å leve i fred med jødene og ignorere Vesten, som nører opp under krig i Midtøsten med en falsk fredsmaske.

Vi som kjemper mot antisemittismen har et klart mål: å rive opp med roten både det gamle og det nye jødehatet, i alle dets skjulte og åpenbare former i vårt samfunn.  Vi må rive ned de falske maskene jødehaterne gjemmer seg bak.  Vi må ikke la jødehaterne slippe unna ansvaret.  For kampen mot gammel og ny antisemittisme er først og fremst en kamp for vårt samfunns beste, for jøder så vel som for ikke-jøder.  Den vestlige verdens historie har vist at antisemittisme er en slags lakmustest som indikerer forfall i vårt samfunn og varsler dets kollaps.  De av oss som er bekymret for eget samfunns skjebne, må bekjempe antisemittismen hvor den enn måtte dukke opp.

Israel på sin side har ennå ikke vurdert boikottkampanjer mot sine fiender.  Tenk dere et Norge uten medisiner, uten PC, uten mobiltelefoner og uten optikk i flyenes cockpiter – bare for å nevne noen meget få eksempler.

Alt i alt kommer Israel styrket ut av denne jødehatets og terrorens tsunami; verre er det for oss her i Norge som tillater kunnskapsløse politikere å drive oss mot stupet.