Politiske konsekvenser av den politiske kampen mot Israel

Skjermdump: VG

Det lå ingen overraskelse i Regjeringen Støres vedtak om å tone flagg i den diplomatiske krigen mot Israel.  Vedtaket om å «anerkjenne staten Palestina» var forberedt nasjonalt og samordnet internasjonalt blant den jødiske statens mest uttalte fiender i Europa.  Initiativet til å presse frem dette vedtaket fra norsk side ble fremmet for Stortinget av kommunistpartiet Rødt allerede i fjor, og støtten fra flertallet i Stortinget var sikret på forhånd fra alle de venstreorienterte partiene.  Også Høyre slutter seg til kommunistenes argumenter, selv om de er usikre på om tidspunktet er det rette.  Så vet vi det.

Den politiske pogromen mot Israel som norske myndigheter nå har iverksatt vil få en rekke konsekvenser.  Ingen av dem vil bidra til fred og forsoning mellom Israel og dets naboer, men noen vil kunne bidra til å klargjøre Israels forhold til enkelte vestlige land, deriblant Norge.  At også Norge nå er ute av bildet som «fredspartner,» oppfattes i Israel som en lettelse.  Måten det skjedde på var uverdig.

Den «tostatsløsningen» norske myndigheter forfekter, har ingen forankring i Midtøstens politiske realiteter.  Den fredsprosessen Norge deltok i som tilrettelegger for 30 år siden eksisterer ikke lenger og årsaken til det har ingenting med «okkupasjon» eller «bosettinger» å gjøre.  Oslo-avtalene og Oslo-prosessen dreide seg ikke om en tostatsløsning, noe enhver kan konstatere ved å lese avtalene.  Forhandlingene og avtalene dreiet seg om å skape lokalt selvstyre for den arabiske befolkningsgruppen i landet.  Det er ingen krav i folkeretten om at nasjonal selvbestemmelse forutsetter statsdannelse.

Tostatsløsningen er en idé som ble fremmet av den daværende saudi-arabiske kronprins Abdullah i hans «fredsplan» fra 2002, hvor han lovet å «anerkjenne» Israel dersom landet ville overlate til PLO de territoriene Israel frigjorde fra jordansk og egyptisk okkupasjon i juni 1967.  I realiteten innebærer denne «fredsplanen» kun en løsning på arabernes emosjonelle problem med at de i 1967 mislyktes i sitt forsøk på å ødelegge Israel.  For Israel ville denne «løsningen» føre landet tilbake til det eksistensielle trusselbildet landet sto overfor i de 19 årene deler av landet var okkupert av Jordan og Egypt.  Det er ikke et bærekraftig alternativ for Israel at Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gaza i stedet blir okkupert av Hamas eller PLO.

For det er dette som er essensen i det norske tverrpolitiske kravet om en tostatsløsning.  Statsminister Støre beskriver den norske anerkjennelsen av staten Palestina ved å presisere at «den territorielle avgrensingen mellom staten Palestina og staten Israel bør basere seg på grensene fra før 4. juni 1967 med Jerusalem som delt hovedstad.»  Det noen kanskje har glemt å fortelle statsministeren, er at den 4. juni 1967 var Israel det eneste landet i verden som ikke hadde grenser.  På det tidspunktet var landet omgitt av våpenhvilelinjer fra en krig i 1948-49 som ennå ikke var avsluttet med freds- og grensetraktater.  De midlertidige våpenhvileavtalene slår klart fast at de ikke kan påberopes som statsgrenser.  Og ingen var mer opptatt av å understreke dette enn de omkringliggende araberstatene.  I dag er Israels statsgrense mot Jordan og Egypt fastlagt gjennom internasjonalt anerkjente freds- og grensetraktater, noe den norske regjeringen helt overser.

Angripernes standpunkt etter at de ble slått under Seksdagerskrigen var vedtaket deres i Khartoum hvor de formulerte sine tre nei til fred med Israel.  Dette vedtaket er fremdeles gjeldende arabisk rett.  Tilbudet om «fred» dersom Israel kapitulerer i stedet for å forsvare seg, er i arabisk tankesett et tilbud om å akseptere islamsk dhimmi-status, – dvs. som «beskyttet» og underdanig skattebetalende trell.  Israel har ikke behov for å akseptere noe slikt dersom det er dette som menes med «normalisering.»

At man fra norsk side ikke forstår islamsk kultur kan ikke bare skyldes uvitenhet om politiske og religiøse realiteter i Midtøsten.  Det norske vedtaket – sammen med det politiske initiativet til å fatte vedtaket akkurat nå – har alle kjennetegn på å være gjort i full bevissthet om de katastrofale følgene det vil få for Israel om de skulle etterfølge det norske kravet.  Dette styrkes også av det faktum at vedtaket var samordnet med tilsvarende vedtak fra to andre av Europas mest antisemittiske regimer, i Irland og Spania.  Dette er land som, i likhet med Norge, har pleiet tette kontakter med terror-organisasjonen Hamas i mange år.

Myndighetene burde dessuten ha satt spørsmålstegn ved Egypts rolle i forsøket fra Hamas på å ødelegge Israel.  Kravet fra det internasjonale samfunn om ikke å gå inn i grensebyen Rafah for å uskadeliggjøre Hamas, må også ses i lys av den avsløringen israelske militære nå har gjort av et 50-talls smuglertuneller under grensen mot Egypt, som Hamas med arabisk og vestlig finansiering har brukt til å importere enorme mengder våpen og ammunisjon av alle slag.  Dette enorme transportsystemet har Egypts ledelse vært fullstendig klar over, og det er ikke usannsynlig at også USAs etterretning har sittet med slik informasjon, noe som kan bidra til å forklare den hysteriske frykten for at Israel skulle gå inn og rydde opp i Rafah.  Nå har Israel flyttet vekk mer enn en million mennesker fra Rafah og er fast bestemt på å fullføre oppryddingen også der.  Både Israels og arabernes eksistens er avhengig av at dette gjøres.

Vi forstår både Biden-administrasjonens og regjeringen Støres forsøk på å lette sin egen kommende valgkamp ved å gi politiske konsesjoner til sin egen politiske venstreside.  Det tragiske i dette tilfellet er at de velger en århundregammel taktikk ved å ofre jødene for å vinne oppslutning om seg selv.  Pogromer mot jødene som politisk verktøy for å lede oppmerksomhet bort fra egne feil og mangler er ikke bare historie.  Det foregår hver dag i norske medier og politiske fora.  Denne gangen har imidlertid politikerne forregnet seg.  Jødene lar seg ikke lenger undertrykke og herje med for å tilfredsstille ubehjelpelige og mislykkede politikere.

Den tabben de norske politikerne nå har gjort vil måtte komme til å koste noe.  Norge er ikke lenger en fredspartner når man krever at jødene skal belønne og underkaste seg viljen til brutale terrorister.  De alternative «palestinerne» som utenriksministeren påstår skal være fredselskende motstandere av Hamas, eksisterer bare i hans egen fantasi.  Et overveldende flertall av arabere både i Gaza og i Judea og Samaria er tragisk nok tilhengere av Hamas.  Det kan ta svært lang tid til å endre dette slik at jøder og arabere en gang kan leve side om side i fred og sikkerhet.  Det norske vedtaket har forlenget den tiden det vil ta.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort: